Onsdag 10. april 2019
Blå toner på Blå
Svenske Louise Lemón slapp nettopp sitt nye album «A Broken Heart Is An Open Heart», og besøkte Oslo for å promotere utgivelsen.
Louise Lemón er et nytt bekjentskap for undertegnede, men etter at hennes andre fullengder «A Broken Heart Is An Open Heart» viste seg å bli en av årets mest positive overraskelser, var det en selvfølge å legge turen innom Blå for å se om musikken egnet seg like bra live som på plate. Oslo var dag to av turneen, som startet i Bergen kvelden før.
Relativt ukjente artister bør vel strengt tatt ikke spille i Oslo på en onsdag, for som regel kjenner ikke oslopublikummet sin besøkelsestid på hverdager, med mindre det er snakk om godt etablerte band. Med andre ord var det ganske så glissent i lokalet, noe bandet virkelig ikke hadde fortjent. I tillegg til Louise selv besto bandet for øvrig av Anders Ludwigsson (klaviatur), Johan Kvastegård (gitar), Pontus Blom (bass) og Calle Hökdal (trommer).
Munkekutte og røkelse
Som en intro før første låt, ble vi møtt av en figur i munkekutte som spaserte frem og tilbake over scenen med røkelse. Lokalet lå dermed godt badet i en noe kvalmende eim da Louise Lemón og hennes ensemble entret scenen, og åpnet aftenen med «Shipwreck» fra forrige plate «Purge». En seig, tung låt, som kunne beskrives som gospelblues. Dessverre var det veldig klang på vokalen. Det er mulig effekten var et forsøk på å skape kirkeromfølelse, men resultatet var heller at vokalen druknet i arrangementet. Lyden var mildt sagt ikke helt som forventet, når man sammenligner med den siste plata hvor vokalen ligger langt fremme i lydbildet og er det bærende instrumentet. I det minste fikk resten av bandet mer plass i live-settingen.
«Appalacherna», fra samme plate, ble også spilt før første nye låt, «Not Enough». Deretter fulgte ytterligere to låter fra forrige plate; den rolige «178» og «Thirst», som var den mest rocka låta hittil. Og det var tydelig at vi ikke bare ville få servert nye låter denne kvelden, begge hennes album var like godt representert.
Neste gang Louise Lemón inntar hovedstaden bør flere komme seg opp av sofaen.
Først etter fem låter, da Louise snakket til publikum for å fortelle om det nye albumet, oppdaget lydmannen at det var i overkant klang på vokalen. Det er litt påklagelig at det tok så lang tid før det ble fanget opp, men det resulterte heldigvis i at «Cross» ble dagens beste så langt. Og da denne ble fulgt opp av det rolige tittelsporet «A Broken Heart Is An Open Heart» kom Louises stemme endelig til sin fulle rett, tett etterfulgt av «Honest Heart».
Likevel må kanskje «Almond Milk» utropes som kveldens beste. Dynamikken i denne låta fikk vist frem alle kvalitetene i den eminente stemmen til Louise Lemón.
En kort affære
De rundet av settet med hennes nyeste singel «Montaña», hvor Louise mot slutten av låta forlot scenen og lot bandet få rocke på egen hånd. Det klarte de fint, og fikk bevist at de er mer enn bare et backingband. Etter en kort kunstpause kom de alle tilbake igjen for å gjøre to ekstra låter, hvorav åpningssporet fra den nye plata, «Sunlight», var først ut. Her steppet gitaristen inn på ekstra keyboard, og Louise selv stilte i nytt antrekk og med et kors som hodepryd. Aller sist ut var «Egyptian Darkness» fra forrige plate. Denne endte også med at Louise Lemón forlot arenaen først, mens gutta fikk være igjen og spille videre.
Etter 60 minutter gikk de alle av for godt. Noe som jo er altfor kort. En gjennomsnittlig konsert varer 90 minutter eller 18 låter. Her fikk vi bare 14, og låtene hennes er generelt korte. Hvor var låter som «Swimming In Sadness», «Only Meet At night» eller «I Won’t Cry»?
Jeg kunne også tenkt meg litt mer kontakt med publikum, men skjønner samtidig at det hadde vært enklere med et fullsatt hus. Vi som møtte opp hadde en fin opplevelse, men neste gang Louise Lemón inntar hovedstaden bør flere komme seg opp av sofaen. I mellomtiden bør du sjekke ut «A Broken Heart Is An Open Heart».
Av Marianne Lauritzen
Foto Synne Nilsson
