I oktober slapp norske Oak sitt andre album «False Memory Archive». Plata ble godt mottatt av både fans og presse, og på nyåret feiret de utgivelsen med opptil flere spillejobber i Oslo.
Lørdag 12. januar inntok Oak Kulturkirken Jakob i Oslo for å feire slippet av sitt nye album «False Memory Archive». Og bare en snau uke senere spilte de på John Dee sammen med sine venner i Airbag, som en kontrast til de spektakulære kulissene helga før. Undertegnede møtte frontmann, vokalist og pianist Simen Valldal Johannessen for en prat om alt fra plateslipp og låtskriving til Sølvguttene og falske minner. Men først lurte jeg på hvordan det var å spille i selveste Jakobskirken.
– Jeg synes det var veldig morsomt. Jeg spilte der en gang for mange år siden med et ungdomsband, det var en helt annerledes setting, men jeg husket rommet som et sted jeg hadde lyst til å dra tilbake til. Det er et rom vi tenkte ville kle musikken vår godt, samtidig som det har noen utfordringer, med tanke på at det er et kirkerom av stein og det er høyt under taket. Nå spiller ikke vi grisehøyt, men høyt nok til at det blir en utfordring. Men jeg følte lyden ble bra. Det fins rom som er bedre egnet akustikkmessig, men stemningsmessig likte jeg det veldig godt. Jeg synes kirkerommet passet godt til den visuelle greia vi prøver å gjøre, selv om det er en del som gjenstår på den fronten. Man merker i et sånt rom at lyden ikke er så intens på selve scenen, så det å rocke og leve seg inn i det blir litt teater. Du får ikke lyden så tett på deg som du gjør på en klubbscene eller i et øvingsrom. Men jeg synes det var en veldig fin opplevelse, vi koste oss veldig, og spiller gjerne lignende steder igjen. Dessuten har de ett av byens beste flygler som det var gøy å få bruke. Det er en helt annen følelse å sitte ved et flygel enn å stå bak et el-piano.
– Det var vel litt kontrast å spille på John Dee uka etter?
– Ja, det var to veldig forskjellige konserter, spesielt når det gjelder intimitet. På John Dee får du publikum mer opp i fjeset. Også er det noe eget med et releasekonsertpublikum, som det vi hadde i Jakobskirken, det var litt lettere og ledigere stemning der. Mens på de mer tradisjonelle progkonsertene står folk med foldede armer og gynger på hodet. Men jeg liker begge deler jeg altså. Det var artig å få de to konsertene såpass tett på hverandre, så vi fikk testet ut det nye materialet i to ulike settinger.
– Det så ut som det var like mange som kom for å se på dere som Airbag på John Dee, enda dere nettopp hadde spilt i Oslo.
– Ja, det var i hvert fall bra oppmøte fra start. Det er hyggelig. Det er sånn det bør være på disse konsertene hvor vi slår oss sammen.
Subtil rød tråd
– Jeg så dere kom på 2. plass på årslista til Progheads-gruppa på Facebook.
– Ja, mottakelsen på albumet har vært veldig hyggelig. Det har vært mye gode anmeldelser og tilbakemeldinger. Det er selvfølgelig alltid ekstra hyggelig å få en sånn tilbakemelding fra de norske forumene. Det setter vi høyt. Nå er det bare å bygge videre på det, og fortsette på den veien vi har begynt på. Det er ikke noe hvile, he he.
– Vil du si det er noe som er spesielt annerledes med denne plata kontra «Lighthouse»?
– Tja. Jeg føler at den er en naturlig fortsettelse, samtidig så utvikler man seg hele tiden, både som låtskriver og musiker. Jeg vil ikke si at det er noen voldsomme forandringer ved det tekniske aspektet, men mer i måten man liker å spille på, det forandrer seg hele tiden. Men det er nyanser, og jeg vil nok si at «False Memory Archive» er hakket mer moden enn «Lighthouse». Og litt mer helhetlig. Vi er bevisste på å prøve å bevare en rød tråd fra album til album, det kommer vi til å fortsette med på neste også. Vi henter små tekstbiter som enten er identiske eller skrevet litt om, små hooks eller melodiføringer. Det er en bevisst måte vi jobber på, det skal være små hint. Vi liker å gjøre det litt subtilt, men du skal ikke måtte nistudere heller. Det er gjerne noe du plukker opp tredje eller fjerde gangen du hører på det. Dette tror jeg ikke vi har sagt før, men Øystein og Sigbjørn la inn en morsekode på «Lighthouse». Vi tenkte vi skulle lage en liten konkurranse ut av det, for å se om noen klarer å finne det ut, så jeg vil ikke si hva det er, men det ligger en beskjed der i morse, ha ha. Sånne små ting som det liker vi å fikle med, uten at det blir gimmicker. Det skal ikke gå på bekostning av komposisjonene.
«Begrepet prog har nesten blitt en type musikk for mange.»
– Hvordan vil du beskrive musikken deres for de som ikke kjenner dere?
– Det er alltid vanskelig, jeg liker egentlig ikke den sjangerbåstenkningen. Det med sjanger er ikke noe vi bryr oss om når vi skriver. Vi tenker for eksempel ikke at ting ikke blir progga nok, eller ikke går nok i den retningen vi identifiserer oss med. Vi skriver det vi liker. Men det er absolutt progressive elementer i det, selv om begrepet prog nesten har blitt en type musikk for mange. Vi skiller derfor mellom å si prog og progressivt. Jeg vil si at det er progressivt, men det er mye som er påvirket av klassisk musikk og filmmusikk, det er naturlig med bakgrunnen til enkelte av oss. Det er mye electronica i musikken vår også, men også popelementer, særlig vokalharmonier fra 60- og 70-tallspop. Det er enkelte grep i komposisjonene som er popete, men det kommer an på hvilket ståsted man har selv musikalsk. Noen vil si at det er progpop mens andre vil si at det er milevis unna pop. Det kommer an på øret som hører. Men jeg vil jo si at det er elementer fra veldig mange forskjellige sjangre, og det kan når man beskriver det høres veldig rotete ut, men jeg vil jo håpe og tro at det oppleves helhetlig, og at det er sin helt egen greie. Og det finnes det kanskje ikke noe navn på. At det er en type musikk som befinner seg innen rocksjangeren, eller rockbegrepet, på ett eller annet nivå er det jo, og det er progressivt. Det er umulig å forklare, ha ha. De fleste musikere synes vel det er vrient. Men hvis det fins noen målsetning med komposisjonene våre, noe vi alltid har i bakhodet når vi skriver, så er det at det både skal være interessant, utfordrende og fengende. Det skal være noe som fanger deg, og det skal være noen hooks som fester seg. Men samtidig skal det være intrikat nok til at det oppleves meningsfylt å utforske det over tid, at det ikke utelukkende er en umiddelbar opplevelse, uten noe mer dybde enn det du hører. Det skal være lag i musikken som gjør at den har en viss holdbarhet. Det håper jeg at vi får til. Vi bruker mye tid på å få til de gode melodiene. Vi er ikke petimetre, men vi kan bruke fryktelig lang tid på å bli fornøyde med noe, og har mange revisjoner av både tekst, vokal og det instrumentale. Det skal føles helt riktig før det slippes.
Reisedepresjoner til ettertanke
– Hvordan jobber dere med låtskrivingen, er alle med i skriveprosessen?
– Det er tre av oss som gjør hoveddelen av skrivingen, og da er det gjerne en av oss som kommer med en skisse eller en idé. Det kan enten være i hodet eller noe som er spilt inn. Noen ganger kan det være skjelettet til en låt, men det kan vel så gjerne bare være en vers- og refrengidé, eller et mellomspill, også jobber vi det ut i studio. Vokalen gjør vi til slutt, men vi har det hele tiden i bakhodet at vi skal skrive vokalvennlige partier. Det har vi lært mer og mer etter hvert, etter å ha gått i den fella mange ganger hvor vi ender opp med noe som låter kult instrumentalt, men så passer det ikke med vokal over, eller at jeg ikke får skrevet noen vokal som jeg synes er bra nok. Og siden det da heller ikke er laget for å være instrumental musikk, så blir det liggende i en veldig stor folder som vi har med uferdige ting, som enten blir bearbeidet på nytt eller bare blir liggende. Vi har mye liggende dessverre, he he.
– Du skriver alle tekstene selv?
– Ja. Det kan ta tid. Det er veldig avhengig av dagsform, eller heller sesongform, ha ha. Jeg har hatt perioder hvor det har tatt grusomt lang tid å få ned noe tekst, på grunn av manglende inspirasjon eller skrivesperre, men så plutselig raser det ut.
– Hvor henter du inspirasjon fra?
– Reiser er alltid med på å utløse ting. Egentlig ikke konkrete ting som oppleves, men jeg får ofte reisedepresjoner når jeg kommer hjem. Jeg får noen ordentlige blåmandager en tid, og blir veldig påvirket av skiftende omstendigheter. Det å gjøre noe helt annet en periode, for så å gå tilbake til det vanlige, det setter i gang noen prosesser hos meg. Jeg har et veldig bevisst forhold til det, jeg vet at når jeg kommer hjem fra en tur så kan det være lurt å sette seg ned for å skrive. I tillegg er det en del filosofi, drømmer og politikk i tekstene våre. Vi er politiske på den måten at vi skriver om temaer som betyr noe. Jobben er å gjøre det subtilt og elegant, at det ikke skal være åpenbart og fullt av klisjeer, men det må heller ikke virke tilgjort og påtatt at vi er diffuse og kunstneriske. Den balansegangen føler jeg er nøkkelen til det musikalske og det tekstlige. Jeg vet i hvert fall når det blir riktig. Det kan skurre en stund, men plutselig så sitter det.
– Er dere godt i gang med neste plate allerede, siden du sier dere har masse materiale liggende?
– Ja, vi har egentlig nok råmateriale til en skive, og vel så det. Vi har 3-4 låter som begynner å bli klare til å legge på vokal. Målet nå er å få gjort mye unna før sommeren. Vi har en målsetting om å ha neste skive ute i 2020, og hvis ikke det dukker opp en skrivesperre tror jeg vi skal klare det.
– Det gikk vesentlig flere år mellom de to første platene.
– Ja, det gjorde det. Litt av grunnen er at vi ga ut «Lighthouse» først på eget selskap i 2013. Vi hadde veldig mye nytt klart allerede da Apollon plukket opp «Lighthouse» i 2016 og ga den ut på nytt. Det gjorde at tidsplanen ble litt forskjøvet. Men det er jo utelukkende positivt at den ble plukket opp. Hadde vi ikke blitt plukket opp av noen hadde sikkert «False Memory Archive» vært ute et par år tidligere, men vi er veldig glade for at det ikke ble sånn. Nå er situasjonen vår langt mer stabil, nå er vi på Karisma, og kan jobbe langt mer effektivt.
Bandkonstellasjon og falske minner
– Er dere bare tre faste medlemmer i bandet?
– Vi har to gitarister som er faste, men vi er tre som skriver. Det er ingen dører som er stengt for ideer, men det har litt å gjøre med ryddighet i prosesser og hvor mye man skal kreve av tidsbruk fra alle medlemmene. Bandet oppleves lite hierarkisk, og det er ikke noe krangling internt. Frem til nå har det i hvert fall fungert at det er vi tre som skriver.
– Jeg ser dere bruker bilder av kun dere tre.
– Det var litt tilfeldig faktisk. Da vi skulle ta promobildene til «False Memory Archive» var det kun en av gitaristene som hadde anledning til å være med, og da tok vi et valg på enten begge eller ingen. Så da ble det oss som skriver som ble med på de bildene. Når vi skal ta nye bilder så er vi nok alle fem. Det fremstår kanskje mer som en trio, men vi opplever oss selv som et band med fem medlemmer.
– Har alle vært med hele tiden?
– Nei, jeg og bassist Øystein (Sootholtet) startet bandet allerede rett etter videregående, i studietiden. Så ble trommis Sigbjørn (Reiakvam) med rundt 2009. Det var et par gitarister innom i kortere og lengre perioder før Ole (Michael Bjørndal) ble med, men han har vært med ganske lenge nå. Stephan (Hvinden) har vi vel hatt med på laget i drøye to år, så han var ikke med på den første plata. Han har vi på en måte «lånt» fra Pymlico, he he.
– Har du noen favorittlåt på den siste plata?
– Jeg tror kanskje «Lost Causes» eller «Psalm 51». Sånn i det store og det hele liker jeg også tittellåta, men det er en helt annen type låt. Hvert til sitt bruk. Både «Psalm 51» og «Lost Causes» er låter som var trøblete å skrive. De er typiske eksempler på låter som lå lenge før vokalen kom på og vi fikk satt stemningen med de siste detaljene. Det er litt overraskende at de låtene man var usikker på hvordan kom til å bli, endte opp som de man liker best. Det var det samme på «Lighthouse», hvor «Perceiving Red» var en låt som jeg ikke hadde trodd kom til å bli favoritten å spille, men det har den blitt, sammen med «The Sea».
– Hva er tanken bak albumtittelen?
– Det var et tema som vi hadde lest en del om, og som fascinerte oss veldig, lenge før vi begynte å lefle med ideen om at det kunne være tema for et album, selv om dette ikke er et konseptalbum. Det var et tema som vi felles syntes var interessant. Vi leste forskningsrapporter om det, eller rettere sagt underholdende faglitteratur, og temaet passet veldig godt inn i en del av de tekstene som vi allerede hadde begynt å skrive. Så da begynte jeg å smi låtene mer og mer rundt konseptet om både selektiv hukommelse og hvordan minner forandrer seg over tid, at man begynner å huske ting som ikke har skjedd. Det er noe veldig fascinerende ved hvordan hukommelsen ikke er noe fast og konkret. Også synes jeg det var et takknemlig tema å håndtere for den type tekster vi skriver. Det passer inn i atmosfæren, og tekstene skal gjerne være litt undrende og litt halvpoetisk.
Minner fra Sølvguttene
Simen har bakgrunn fra Sølvguttene, noe han er veldig takknemlig for den dag i dag, men hvordan har det vært med på å forme ham som menneske og artist?
– Jeg har skjønt i ettertid at det var et spesielt sted å tilbringe store deler av sein barndom og tidlig ungdomstid. Jeg var der under Torstein Grythe, som var korets grunnlegger og første dirigent. Jeg lærte ekstremt mye i ung alder. Vi ble stilt veldig høye krav til, og det var mye disiplin, men samtidig et veldig normalt guttemiljø. Mange trodde at vi hadde matrosdressen på 24 timer i døgnet og at det bare handlet om å synge i kirken, men det var også et supert og sosialt fellesskap. Vi fikk oppleve mye, vi var på turneer i Tyskland, Polen og England. Vi reiste masse, og jobbet veldig mye, spesielt før jul. Fra midten av november til julaften var det i snitt to konserter om dagen. Da tilbragte man det meste av tiden man ikke var på skolen med å sitte i en buss eller stå i en kirke. Men man lærte også å klare seg sjøl, og å orientere deg. Jeg husker vi var i Berlin en gang, og etter øvelse var vi en gjeng 11-åringer som fartet rundt med trikken og fant på ting på egen hånd i Berlin. Det hadde aldri skjedd i dag, vil jeg tro, men for oss var det helt normalt på den tiden. Når vi snakker om minner, så er det noen av de tydeligste jeg har. Så får jeg stole på at de er riktige, he he. Det er ting som blir med meg hele livet tror jeg. Jeg ville aldri vært det foruten.
«Mange trodde at vi hadde matrosdressen på 24 timer i døgnet og at det bare handlet om å synge i kirken.»
– Hvor mange år var du med i Sølvguttene?
– Jeg begynte rett etter Lillehammer-OL, jeg husker de sang der og jeg fant ut at jeg kunne tenke meg å synge i kor. Jeg sang der frem til stemmeskiftet i 13-årsalderen, så 4-5 år ble det vel. Det var nok med på å forme meg musikalsk, ubevisst lærte jeg mye om vokalharmonisering og komposisjon. Selv om det kanskje ble konkretisert mer senere gjennom utdannelse, så var det med på å danne et grunnlag.
– Du har en musikalsk utdannelse også?
– Ja, klassisk pianist og kantor. Det er der jeg har bakgrunnen min, men på videregående ble det vekt en interesse for litt annen type musikk. Eller den har jo alltid vært der, det var ikke sånn at frem til jeg ble 16 så var det bare klassisk på anlegget. Jeg har alltid hørt på alt mulig, men det var først da interessen for å være utøvende musiker innenfor andre sjangre dukket opp.
– Hvilke band var det som inspirerte deg da?
– På den tiden var det en del semi-prog og metall, som Porcupine Tree, Opeth, Extol, Pantera og Dimmu Borgir. Jeg hadde vel kanskje en litt hardere spilleliste på den tiden enn i dag.
– Hva hører du på nå?
– Jeg kan fint høre på svartmetall nå også, men i den alderen, på videregående, er man kanskje mer sjangerlåst, så da gikk det mest i prog og metall når man var sammen med andre likesinnede. Men nå hører jeg på alt, så lenge det er god musikk. Men jeg blir alltid irritert over å måtte høre på dårlig musikk, he he. Det verste jeg vet er å være på treningssentre eller kjøpesentre, det er som å være på en stasjonær russebuss. Det er musikalsk krevende.
Tangenter på godt og vondt
– Hvor gammel var du da du begynte å spille piano?
– 5-6 år. Det er så lenge jeg husker egentlig. Det sto bare et piano der, ha ha. Begge foreldrene mine spilte, ikke profesjonelt, men de hadde spilt lenge nok til at de spilte på et ganske avansert nivå. Så det var alltid musikk hjemme, selv om ingen av dem var yrkesmusikere.
– Spiller du andre instrumenter også?
– Jeg er en inhabil trommis, eller jeg har eid et trommesett og fått det til å låte sånn halvveis greit. Jeg har aldri vært noen trommis, det kan jeg ikke skryte på meg. Men jeg har vel en viss form for rytme i hvert fall, hvis jeg kan strekke det så langt. Jeg skulle gjerne spilt gitar, det savner jeg å kunne. Hele konseptet er så annerledes fra piano synes jeg, jeg forstår ikke systemet ennå, så jeg tror det krever en a-ha-opplevelse fra min side for å skjønne hva jeg skal gjøre. Men skal jeg lære meg noe så er det gitar. God på det tror jeg aldri jeg kommer til å bli, men det hadde vært veldig nyttig som et verktøy i låtskrivingen. Å forklare en gitarist en gitaridé jeg har er urkomisk. Å prøve å illustrere en gitar ved hjelp av stemmen, eller et piano, er ikke lett. Selv om gitarspillinga ikke hadde vært så elegant teknisk hadde det vært en stor arbeidsmessig fordel.
– Det er ikke så ofte man ser en frontmann på piano.
– Nei, men det fins da noen som sitter bak et flygel eller et piano, uten at det nødvendigvis blir pianobarmusikk av det, he he. Men nei, det er ikke så mye av det. I begynnelsen testet vi å ha med egen pianist, og det er fortsatt en tanke, og ikke usannsynlig at det vil skje igjen. Det var også et bevisst valg rundt noen av låtene på det nye albumet, at vers og refreng er mer gitardrevne og at det i vokaltunge partier er mindre piano, for å frigjøre meg til å kunne være litt mer frontmann. Det er gjort en innsats, men jeg merker at i den store sammenhengen er det litt ubetydelig. Jeg har fått litt fri her og der, men jeg er stort sett busy med noe instrumentalt nesten hele tiden. Pianoet er relativt bærende i komposisjonene, så da måtte vi funnet den rette pianisten som kan spille tilnærmet likt. Men det er absolutt en tanke som hadde vært interessant, at jeg kunne frigjøre meg ved å bare gjøre synthpartier, Mellotron eller orgel, og ha en egen person som gjør piano. Det er ønskelig at jeg kunne være mye mer fri til å bevege meg rundt, for å tilføre litt mer dynamikk i hvordan ting ser ut fra salen. Det hadde vært deilig å kunne slippe seg mer løs. Det er ikke til å stikke under en stol at kombinasjonen av piano og vokal er en konsentrasjonsøvelse som tidvis er ganske krevende. Selv om vi ikke spiller trylle-prog med raske soloer – det er mer subtilt vrient og knotete med motgående melodiføringer i venstre og høyre hånd. Uten at det har vært et bevisst valg. Og når man kombinerer det med vokal blir man enda mer stående i den konsentrasjonsbobla. Det blir ikke mye tid til overs til showmanship. Ikke at man skal basere seg så mye på det, men det hadde vært fint med mulighet for mer direkte kontakt med publikum og sine medmusikere. Så det er noe vi har i bakhodet.
Fra death metal til platesalg
– Har du spilt i andre band før Oak?
– Jeg begynte å spille i et melodiøst death metal-band da jeg gikk på Trøndertun folkehøgskole. Før det var det bare noen coverband på videregående. Men jeg har spilt i noen prosjekter her og der, også spiller jeg med Bjørn Riis (Airbag) i hans soloprosjekt. Der har jeg også skrevet noen pianopartier.
– Du spilte sammen med Airbag også på John Dee. Var det bare et engangsprosjekt?
– Det gjenstår å se hvor mye det blir av det, men jeg var med dem på Cruise To The Edge nå nylig også. De har hatt andre på tangenter før, og situasjonen deres er vel litt uavklart på det punktet, så jeg kan ikke si hva fremtiden bringer på akkurat den fronten, men vi skal gjøre noen flere show sammen. Vi skal blant annet til Canada i mai, med både Bjørn Riis, Airbag og Oak, så det blir ikke så mye hvile på meg på den turen.
– Man må vel ut å spille mye for å vise seg frem i disse dager, det er vel ikke like lett med platesalget som før?
– Nei, men vi har på en måte kommet inn i denne tidsalderen. Vi var ikke aktive på 90-tallet. Men sånn som jeg har forstått det er vi i en takknemlig posisjon sånn sett fordi publikummet innen prog-sjangeren, og tilstøtende sjangre som art rock og alternativ rock som vi også kan si at vi tilhører, fortsatt liker det håndfaste. Ikke det at publikum ikke vil ha det digitalt, men de vil også ha tekster, bilder og historier bak, de vil ha hele pakka. Et album er jo mer enn bare innspillingene. Sånn sett er vi veldig heldige som tilhører det segmentet hvor folk fortsatt er interessert i det. Det hadde vært verre å være et band på vår størrelse som spilte listepop. Nå har jeg ikke prøvd meg på det, så det kan hende de har andre grep og andre kilder til oppmerksomhet og inntekter, men som jeg oppfatter det tror jeg vi skal være glade for at vi har et publikum som setter pris på den biten. Jeg synes jo selv det er noe eget med det å ha en LP i hånda. Jeg hverken håper eller tror at det kommer til å forsvinne. Alle er forbrukere av musikk, alle har et forhold til musikk, men kanskje det bare naturlig reduserer seg ned til et nivå for den kjernen som har det som en litt større del av livet sitt enn de som hører på musikk i bakgrunnen eller i bilen. De som har et litt mer aktivt forhold til musikk vil nok fortsatt ha den interessen. Jeg tror digitaliseringskurven kommer til å flate ut, og det tror jeg kanskje vi allerede har begynt å se.
«Vi er i en takknemlig posisjon fordi publikummet innen prog-sjangeren fortsatt liker det håndfaste.»
– Ja, vinylen har jo kommet tilbake.
– Jeg tror det tar litt lenger tid før vi ser om det er bærekraftig, nå ser du jo vinyl hos bokhandlere og på bensinstasjoner, men jeg er spent på å se om det er en greie som er ferdig om 3-4 år, eller om det nå faktisk har stabilisert seg på dette nivået. Den vinylbiten er jo egentlig ganske forståelig – jeg har ikke CD-spiller selv, men jeg har platespiller. Det passer fint for meg å ha musikk digitalt når jeg er ute, og så vil jeg ha det så stort som mulig når jeg sitter hjemme i stua. Sånn sett er det vel dårligere tider for CD-ene. Men jeg tror plata vår har solgt bra i forhold til forventet, vi er takknemlige for det.
Prog-begrepets forbannelse
– Musikken deres tilhører vel en sjanger som er ganske smal i Norge, dere har kanskje større publikum i utlandet?
– Ja, absolutt. Man må definitivt satse internasjonalt hvis dette skal bli noe av. Det er ikke akkurat norgesvennlig musikk. Og det er prog-begrepets forbannelse, for det er veldig mange som bare stenger døra når de hører ordet prog. Både blant folk flest og i pressen har prog noen assosiasjoner hengende ved seg. Noen har en PR-jobb å gjøre for å få prog mer inn i varmen. Du ser jo sjelden de større festivalene, uansett hvor mangfoldige de mener å være, fronter at de har prog-band, da er det i hvert fall ikke i kraft av å være det. Så vi satser definitivt internasjonalt ja. Det ser vi på anmeldelser også, det er vel 95% utenlandske medier som har sagt noe om plata vår. Og det tror jeg ikke bare gjelder for oss. Vi skal fortsette å spille i Norge, og satse på å bygge her også, men vi kan ikke begrense oss til det.
– Har dere spilt mye i utlandet allerede?
– Mye ville vært å ta i, he he. Vi har vært et par turer utenlands, til Nederland blant annet, og i år har vi foreløpig planlagt Tyskland, Canada og Sverige. Men det er absolutt et mål å gjøre veldig mye mer av det. Det er et prosjekt som må bygges sten for sten, det skyter ikke av gårde som en rakett. Så vi har veldig god bakkekontakt. Det som skjer det skjer. Det er vel egentlig bare bra tror jeg, det er fint å kunne styre prosessen mens man går, og ha tid til å ta valg.
– Er alle i bandet interesserte i å satse?
– Det er en diskusjon vi har gående nå. Alle er nok interesserte i å satse, men så er spørsmålet hva det betyr å satse. Har alle tid når de andre har tid? Har alle de samme mulighetene til å kunne legge fra seg andre forpliktelser i livet for å kunne følge det her? Men jeg er veldig optimistisk med tanke på å få det til, vi har jo såpass lyst til dette at vi er villige til å gjøre en innsats for å få det til. Men det er klart, det skal legges noen kabaler. Det er ingen av oss som bare kan pakke ryggsekken og reise på dagen. Så det krever litt logistikk, men jeg er veldig glad for at det fortsatt er en vei foran oss. Det er bevegelse i det som skjer.
Fruktbare samarbeid
– Er det noen kjente musikere du kunne tenke deg å samarbeide med i fremtiden?
– Vi har snakket litt om det i bandet faktisk, om det er noe som kunne vært interessant å gjøre på et tidspunkt. Duetter blir ofte veldig cheezy, men jeg har trua på at det går an å gjøre det med band. Det hadde vært en liten drøm å få med Susanne Sundfør. Hun er en musiker jeg har veldig stor respekt for.
– Det burde vel ikke være umulig å få til det?
– Ingenting er umulig. Det er mange andre vi kunne tenke oss å spille med også, uten at jeg har noen konkrete eksempler å komme med. Noen som holder på med noe som er veldig annerledes enn det vi selv gjør hadde vært gøy. Å ha med noen fra jazzmiljøet for eksempel. Vi har for øvrig en saksofonist, Steinar (Refsdal), som har vært med på begge platene våre. Kanskje også noen som driver med ting innen electronica kunne vært spennende. Men det er bare løse tanker. Vi har ikke en liste over folk vi skal ringe.
– Hvordan kom samarbeidet med produsent Jens Bogren i stand?
– Det var vel egentlig bare at vi alle hadde en connection til ett eller flere av bandene han har jobbet med. Vi liker mye av det Opeth har gjort, og det var flere andre ting på hans merittliste også som talte til oss, og vi konkluderte med at det hadde vært en kul fyr å få til å produsere plata vår. Selv om han tradisjonelt har jobbet med hardere musikk enn vår, så slo det oss at det ikke trengte å være negativt. Han er såpass dyktig, og den musikken er ikke bare hard, det er også mye gjenkjennbart når man sammenligner med det vi skriver. Så vi tenkte at vi måtte prøve, og tok bare kontakt med ham. Også endte det opp med å bli sånn, og vi var såpass fornøyde med resultatet på den første skiva at vi ville bruke ham igjen. Første gangen var det bare Sigbjørn som var hos ham i Sverige og kunne komme med litt input, men nå var det tre av oss som bodde i studioet hans i noen dager. Det var superfascinerende å se på ham jobbe og skru. Også var det veldig gemyttlig og stor enighet, det var veldig lite diskusjon, det gikk overraskende smooth. Jeg har ikke noe å utsette på resultatet, vi er superfornøyde med det han gjør, og er glade for at vi valgte den veien.
Festivalsommeren for bedriften Oak
Jeg møtte Simen en uke før årets by:Larm gikk av stabelen i hovedstaden. Som en del av byens off:Larm-tilbud hadde Oak sitt plateselskap Karisma dratt i gang en label night på Uhørt for å presentere fire av sine band. Jeg var nysgerrig på hvordan det ville bli å spille på en mye mindre scene enn John Dee.
– Det blir en kort affære på en halvtime, men vi får bare komme og gi alt, og håpe det kommer litt folk, og at man får eksponert seg for noen nye fjes. Det er jo alltid et mål, ikke bare spille for menigheten. Selv om det er dem man skal ta mest vare på selvfølgelig, så er det alltid greit at det kommer noen nye til. Så får vi se når det blir noe mer i Oslo neste gang. Vi spilte jo her to ganger i januar, så det kommer litt an på formatet, om det blir noe som er litt annerledes enn det vi gjorde sist. Det hadde vært fint å kjøre en gig før vi skal til Canada og Tyskland. Vi skal til Quebec 17. mai-helgen.
– Så det blir 17. mai-feiring i Canada?
– Mest sannsynlig. Men det er greit det. Det er ingen av oss som er i sentrum på 17. mai likevel, vi er ikke glade i folkemengder, he he. Da drar jeg heller på en minifestival i Canada.
«Du sitter ikke der med fjærpennen din i dikterstua og venter på penger fra din velgjører.»
– Har dere flere festivaler i sommer?
– Ja, vi skal spille på Night Of The Prog i Tyskland i juli, på et amfiteater rett ved Rhinen. Det gleder vi oss veldig til. Det er et fantastisk sted med spektakulære omgivelser. Ikke så langt unna fine vinområder, så vi kan få litt ferie ut av det også. Også får vi spilt for veldig mange mennesker som er et potensielt nytt publikum. I tillegg har vi blitt invitert til en art rock-festival i Sverige, også er det Close To The Rain igjen i Bergen i juni. Det blir ikke å ligge på latsida i hvert fall. Vi har tilbragt uendelig mange timer i øvingsrom og i studio, vi skulle gjerne hatt litt bedre tid ute på veien og på scenen. Så det er et satsningsområde, hvis man kan bruke bedriftsspråk. Vi har lagt frem strategiplanen og vår visjon for det kommende kvartalet, he he.
– Det er for så vidt en nøkkel det, å tenke på bandet som en bedrift.
– Ja, mer og mer. Tidligere har vi gjort økonomien via enkeltmannsforetak, men nå har vi et eget selskap. Det føles veldig snodig når vi skal ha styremøte i bandet. Vi er som regel enige om hvordan ting skal være, så da blir det gjerne noe vin i stedet. Men det er absolutt en viktig bit av det. Man må være profesjonelle i det leddet også, så lenge man ikke har noen andre som kan være det for deg. Det er nok mange musikere som ikke liker den biten.
– De fleste kreative er jo ofte ikke så veldig systematiske.
– Nei, de vegrer seg mot å stifte fast en kvittering til et ark, og så skal de plutselig ha ansvar for et regnskap som de skal spare på i 10 år. Men jeg skjønner at det er et ork, for det er sjelden det er enorme summer i et bands regnskap, i hvert fall de første årene, også kommer den biten oppå alt annet man skal styre med.
– De fleste vil vel bare skrive låter.
– Ja, men sånn er det ikke i dag altså, det holder ikke. Du skal kunne litt økonomi, og så skal du drive med litt markedsføring, og litt nettverking. Du sitter ikke der med fjærpennen din i dikterstua og venter på penger fra din velgjører, he he. Det hadde vært noe. En som bare legger alt til rette for å stimulere det kunstneriske. Nei, det er nok å holde på med, avslutter Simen for å gå tilbake til sin vanlige jobb som daglig leder i Kirkens Bymisjons frivilligsentral på St. Hanshaugen. Med andre ord burde han vite hva han snakker om, og bedriften Oak ser ut til å være i de beste hender.
Av Marianne Lauritzen
Bandfoto Anne-Marie Forker | Livefoto Boris Danielsen
