Onsdag 23. april 2025
Kaos og kontroll
Zeal & Ardor leverer en kveld full av kontraster, der sart melodi møter brutal intensitet. Med sitt siste album GREIF i fokus, utfordrer de sjangergrensene og bekrefter sin plass som en unik kraft i metal-verdenen.
Av Adrian Øien
Foto Boris Danielsen
Som support for Zeal & Ardor er det danske blackened doom bandet Konvent med på turen. Personlig falt ikke denne opptredenen særlig i smak. De fire damene spiller svært bra, men Rikke Emilie Lists vokal blir for monoton til å holde på oppmerksomheten. Det jeg har hørt av studiomateriale er derimot veldig tøft, men oversettes dessverre ikke så bra til scenen. 4/10
Guffen stemning
Zeal & Ardor stiller denne gangen med sin siste skive GREIF som hovedfokus. De åpner med “The Bird, the Lion and the Wildkin” som svever lavt over publikum med en sart, nesten folkelig melodi som straks drukner i støy og rytme. Derfra bygges det sakte opp med “Wake of a Nation” som trekker ut spenningen med sitt seige driv, før det virkelig smeller i “Götterdämmerung” – kanskje bandets beste låt. Her får vokalist Manuel Gagneux vist seg frem med sine brøl som skjærer gjennom rommet.
Resten av kvelden preges av kontraster. De fleste låtene er hentet fra GREIF og det selvtitulerte albumet fra 2022 – et bevis på at Zeal & Ardor ikke lenger lar seg plassere i én musikalsk bås. På godt og vondt så er de ikke lenger bare ‘black metal møter negro spirituals’, men noe eget.
Denne kvelden handler ikke om sjanger, men om uttrykk og kontrollert kaos.
“To My Ilk” stiller seg på bakbeina og drar oss inn i et jazzaktig mellomspill, mens “Run” dundrer med brøl og tunge rytmer. Zeal & Ardor har en evne til å skape disse melodiske åpenbaringene som får selv de mest kaotiske låtene til å henge sammen.
Gamle favoritter som “Devil Is Fine” og “Ship on Fire” tas veldig godt imot i salen, men også nyere låter som “Death to the Holy” og “Sugarcoat” virker allerede som fan-favoritter. Kveldens høydepunkt går derimot til “Don’t You Dare”, en låt som bare har en helt utrolig guffen stemning blandet med noen av Manuels beste vokalopptredener.
Mer enn et simpelt eksperiment
Zeal & Ardor bruker minimalt med pauseprat. Manuel virker å være i svært godt humør og fornøyd med volumet til publikum, men ellers lar de musikken snakke. På scenen er det gitarist Tiziano Volante og backup-vokalist Denis Wagner som skinner mest, begge to stiller med veldig bra show. Mens Volante spinner rundt i ring, danser Wagner og skaper god kontrast til musikken. Veldig kult.
Kvelden var intens, kompromissløs og uforutsigbar.
Når encore-delen starter med “Trust No One” og avsluttes med det nådeløse og elektroniske raseriutbruddet “Clawing Out”, er det klart at denne kvelden ikke handler om sjanger, men om uttrykk og kontrollert kaos.
Selv om jeg hadde likt å høre mer fra Stranger Fruit (2018) og deres selvtitulerte skive (2021), så beviser Zeal & Ardor at de har blitt noe mer enn et simpelt eksperiment – de er blitt en stor kraft i metal-miljøet. En sjangeroverskridende enhet som både tør og kan. Kvelden var intens, kompromissløs og uforutsigbar, og vil garantert sitte igjen lenge hos dem som var til stede.
