Tirsdag 23. oktober 2018
Nederlandske Within Temptation har ikke spilt i hovedstaden siden 2013, hvilket betyr at deres forrige album «Hydra» ikke ble promotert her til lands, annet enn på Norway Rock Festival i Kvinesdal for to år siden. I desember slipper de sitt syvende studioalbum «Resist», og la i den forbindelse turen innom Sentrum Scene igjen. Riktignok to måneder før albumslipp.
Faktisk så sparket de i gang ballet med tre helt ferske låter. Av «Raise Your Banner», «The Reckoning» og «Endless War» var det bare «The Reckoning» som var en smule kjent for publikum, da denne ble sluppet som første singel i september, med bistand fra Papa Roach-vokalist Jacoby Shaddix. Fem låter fikk vi totalt fra den kommende «Resist»-skiva; «Supernova» og «Mercy Mirror» ble spilt senere i settet. Full forståelse for at de ønsker å promotere nye låter, men jeg tenker det hadde vært mer vellykket om konserten ble arrangert et par måneder senere, når publikum hadde rukket å få den nye plata under huden.
Påkostet sceneproduksjon
Til gjengjeld sparte de ikke på sceneproduksjonen. Det ble en visuell opplevelse med store TV-skjermer, lysshow og masse røykbomber. Scenen var også bygd opp med to podier som ble flittig brukt av gitarist Stefan Helleblad, gitarist Ruud Jolie og bassist Jeroen van Veen. Men lyden var dessverre ikke optimal denne kvelden. Det var generelt grøtete lyd, og vokalen var i snitt for lav. Noe som gjorde at Sharon den Adels fantastiske vokalprestasjoner fremsto som litt spake, sammenlignet med hva jeg har sett av henne tidligere.
Mer velkjente toner ble det da de fyrte opp låter som «Stand My Ground», «All I Need» og «Shot In The Dark», mens «The Promise» bød på både gitarduell og røykbomber.
et stort pluss for det visuelle, men hva gjelder både lyd og settliste har de tidligere vært bedre.
Midtveis i settet kunne Sharon fortelle at de nettopp hadde vært i Russland og spilt. «They drive like maniacs», avslørte hun, som en innledning til «Faster», hvor også bilkjøring var et tema på TV-skjermene. TV-ene ble enda mer suksessfullt tatt i bruk på neste låt «Paradise (What About Us?)», da selveste Tarja dukket opp som duettpartner. Fiffig løst når hun ikke kunne være tilstedet for å utføre sin del av denne låta. Og undertegnede, som tilhører minoriteten som mener at Sharon har en vakrere stemme enn Tarja, må bare innrømme at dette ble ett av kveldens soleklare høydepunkt. Mye på grunn av den ellers litt svake lyden på vokalen – det ble rett og slett mye mer trøkk med to vokalister.
«Forgiven» ble levert kun med Sharons vokal og Martijn Spierenburg på keyboard. Et stemningsfullt øyeblikk, som publikum selvfølgelig måtte benytte sjansen til å skravle over. Men vi som hørte etter fikk med oss at Sharons stemme kom til sin fulle rett på denne rolige låta.
«Mother Earth» avsluttet settet, med sine orientalske rytmer og folketoner, lett dansing fra Sharon, røykbomber og munkekor. En i salen overrakte Sharon et norsk flagg med Within Temptation-logo, og med det forlot de scenen. Til trampeklapp. Publikum var åpenbart strålende fornøyd med kvelden.
Uttrykksfulle nordmenn
Sharon kom ut igjen og innrømte at det vanligvis var vanskelig å opptre for publikum i Europa fordi «Europeans love more on the inside, but you guys are expressive!». Det er ikke hver dag nordmenn får høre sånt, så det tar vi selvfølgelig med oss. Og da resten av bandet fulgte hennes eksempel og kom tilbake på scenen, var det duket for nok en duett via TV-skjermen, og «What Have You Done» med Keith Caputo ble dermed en ny höjdare. Litt rart de ikke valgte samme duettløsning under «The Reckoning» i starten av settet, men her valgte de heller å vise bilder fra videoen, som er preget av et science fiction-tema.
«Stairway To The Skies» satte punktum for kvelden, og vi ble sendt hjem med enda flere røykbomber, og Sigrids cover av Leonard Cohens «Everybody Knows» på anlegget.
Kveldens settliste hadde flere hull, for eksempel kunne de gjerne spilt låter som «Let Us Burn», «Sinéad», «Utopia», «Frozen», «Forsaken» eller «Somewhere». Alle disse kunne jeg fint levd uten, men at de unnlot å spille sine, i mine ører, mest episke låter, «Our Solemn Hour» og «See Who I Am», var mer ugreit. Personlig synes jeg nemlig Within Temptation var på høyden på 2000-tallet. Da låt de mer symfonisk og pompøse, mens det de har gitt ut i senere tid oppleves en tanke mer som popmetall.
Within Temptation får et stort pluss for det visuelle, men hva gjelder både lyd og settliste har jeg tidligere vært vitne til bedre konserter med bandet.
Av Marianne Lauritzen
Foto Arash Taheri
