Torsdag 11. april 2024
Not so broken
Med sin nye albumutgivelse, Broken, i bagasjen er bluesartisten Walter Trout ute på veiene igjen, og denne torsdagskvelden i april sto han med sitt band på Røverstadens lave scene.
Av Dag Rossing
Foto Daniel Låstad
Walter Trout har etter hvert nådd den anselige alderen 73 år og har vært i bransjen siden sent på sekstitallet. De første 20 årene av karrieren var han backingmusiker for folk som John Lee Hooker og John Mayall, og han var også en periode medlem av bandet Canned Heat (som kommer til Oslo i juni). Men fra ca. 1990 har han vært soloartist med egne backingband, noen ganger kalt Walter Trout Band eller The Free Radicals.
Ganske presis kl. 21 entret Walter og hans medmusikanter scenen. En litt rotete instrumentallåt åpnet konserten, og de første minuttene må jeg innrømme at jeg var litt skeptisk til hvordan dette skulle utarte. Mulig Røverstadens scene var litt i minste laget. Det var fem – noen ganger seks – musikere på scenen og det virket ikke som de helt klarte å finne ut hvor de skulle plassere seg i forhold til hverandre. Jeg har sett Walter Trout en gang før, og husker ingen slike problemer fra den gangen.
Men det rettet seg opp og Walter viste seg som en jovial type. «Good evening, Oslo, it’s nice to be here,» hilste han oss med og tilføyde lakonisk: «of course it’s nice to be anywhere», formodentlig en referanse til hans fortid med mye rusmisbruk. Bandet fortsatte med den fine «Courage in the Dark» fra Broken og alt rusk som måtte ha vært i maskineriet til å begynne med hadde forduftet som dugg for solen.
Deler rampelyset
Rusfortiden til Trout har vært tema i flere intervjuer jeg har lest med mannen opp gjennom årene. Han gir sin danske kone mye av æren for at han har kommet seg ut av problemene. Låta «Broken», som kom som låt nr. fire (eller fem?) dreier seg om dette, og det var en flott versjon vi fikk.
Bandet til Trout er flinke, og Trout er flink til å dele rampelyset med dem. En ung andregitarist jeg ikke fikk tak i navnet til (Kyle et-eller-annet?) var litt til og fra på scenen, men gjorde en bra jobb når han kom innpå, og fikk til og med en lengre solo et stykke ut i konserten. Bassist på denne turneen er John Avila, som har en lang og imponerende CV. Mike Leasure har vært Trouts trommeslager i en årrekke, og jeg ser ingen grunn til å skifte ut ham. Den dyktige keyboardisten fikk jeg heller ikke tak i navnet på, men at det ikke var Teddy «Zig Zag» Andreadis, med Guns N’ Roses-fortid, som har spilt mye med Trout i senere år, er jeg sikker på.
Hvis dette ble siste gang vi så Walter Trout i Oslo, var det i hvert fall et verdig farvel.
Mike Leasure var også, fikk vi vite, den som hadde påpekt overfor Trout at gjennom hele 31 album (tror jeg antallet var) så hadde Walter aldri skrevet en boogie. Til Broken skrev han en boogie. Den heter «Bleed» og ble avlevert i en fin og passe frenetisk versjon.
En ganske stor del av kveldens konsert ble viet sisteskiva, Broken, men Dee Snider fra Twisted Sister dukket ikke opp til «I’ve Had Enough», som han er med på studioversjonen til. En lang pianosolo der resten av bandet inklusive Walter forlot scenen, ledet opp til «Talkin’ to Myself».
Organdonasjon
Et tema som står Walter Trouts hjerte nær er organdonasjon. Han har selv vært gjennom en levertransplantasjon, og oppfordret alle i publikum til å melde seg som donorer. Ved utgangen etter konserten sto det folk som delte ut brosjyremateriell om hvordan gå fram for å registrere seg. Min har hittil ikke kommet lenger enn til et litt rotete stuebord.
Røverstaden var godt besøkt i kveld, men på ingen måte stappfull. Dette er for øvrig en venue som kan være en prøvelse når det er stappfullt, som de av oss vet som har bivånet Ola Kvernberg eller Motorpsycho her. Spillestedet tar vel rundt 600. Jeg tipper det var 250-300 her.
Vi som var her forlot i hvert fall stedet godt fornøyde. Walter og hans menn gjennomførte en trivelig halvannen time. Vi fikk kun ett ekstranummer da, «Going Down», en Don Nix-låt som Trout har hatt på repertoaret i mer eller mindre hele sin tid som soloartist.
Som sagt innledningsvis er mannen nå 73 år gammel, og hvis dette ble siste gang vi så Walter Trout i Oslo, var det i hvert fall et verdig farvel.
