Fredag 6. september 2019
Jawohl, Herr Hendrix
Den tidligere Scorpions-gitaristen gjestet Oslo og Røverstaden denne fredagen, til skuffende lav publikumsoppslutning.
Hvorfor flere ikke kom er vanskelig å si. Roth har tross alt ikke vært i byen så ofte, selv om det ikke er så veldig lenge siden sist – da som en del av G3, Joe Satrianis omreisende gitarsirkus. Kanskje fristet Midnight Choir som spilte et annet sted i byen mer? Kanskje er det Røverstadens utfordringer som konsertscene som holder folk borte? Kanskje er Roth rett og slett ikke kjent nok for folk flest? Uansett tviler jeg på at det var stort mer enn 50-60 betalende der og det var satt ut runde bord med stoler til ute i hovedsalen.
Uli så ikke ut til å la seg affisere nevneverdig av det dårlige oppmøtet da han entret scenen litt tidligere enn ventet. En liten pekefinger til arrangøren her: dere opererte med to scenetider. Først sto det 20:30, så ble dette rettet til 21. Jeg så på klokka da bandet gikk på, og den var 20:38. Ikke bra! Jeg så fremdeles folk som kom til stedet i minst ti minutter etterpå.
Fjern hippiefortid
Nuvel. Det meste av konserten skulle dreie seg rundt den gamle hippiens nokså fjerne fortid. Åpningslåta var Scorpions’ «All Night Long», sunget av andregitarist Niklas Turmann som hadde en bedre, om enn mindre karakteristisk, stemme enn Scorps-vokalist Klaus Meine. Dernest fulgte et par numre fra Ulis Electric Sun-periode på første halvdel av åttitallet, «Indian Dawn» og «Electric Sun», sistnevnte sunget av sjefen sjøl.
Det er jo en kjensgjerning at Ulis store musikalske forbilde er Jimi Hendrix, og da han sluttet i Scorpions etter fire studioalbum var det vel mye for å spille musikk mer i heltens ånd. Bandet Electric Sun var hans utløp for dette. Han eier visst og en gitar som har tilhørt Hendrix og giftet seg en gang med kvinnen som Jimi var med den natta han døde. Jeg er platesamler selv, og skjønner greia, men enkelte drar samlemanien litt vel langt.
Men det var en liten digresjon. Det skulle bli mye Scorpions fra Ulis tid i bandet denne kvelden, men vi fikk også en låt av Zeno, bandet til Ulis yngre bror Zeno Roth som døde i fjor, «Don’t Tell The Wind». Dette er en nesten nasjonalsang-aktig powerballade som beveger seg farlig nær «cheesy-grensen» og jeg syns ikke denne versjonen satt helt. Selv hadde jeg gjerne sett at de hadde valgt «Eastern Wind», også den fra Zenos fantastiske debutalbum fra ’86, men uansett var det en vakker hyllest til en undervurdert musiker som gikk bort alt for ung.
Intermission og flamenco-gitar
Etter «Fly To The Rainbow» fikk vi et kvarters pause. Jeg er litt usikker på om denne var tilsiktet eller ikke, for de skyldte på en sprengt forsterker. Men samtidig ser jeg fra tidligere settlister at bandet har hatt en «intermission» på akkurat dette tidspunktet i programmet. Så mulig vi hadde fått denne tissepausen uansett utstyrstrøbbel eller ikke?
Etter pausen fikk vi et vakkert instrumentalt solonummer av Uli kalt «Passage To India», som ble spilt på en åttestrengs (tror jeg) bearbeidet flamenco-gitar. Jeg går ut fra at den var custom-laget i hvert fall; den så ikke ut som noe du går inn i en hvilken som helst gitarsjappe og plukker ned fra veggen, men hva vet vel jeg?
Uli Jon Roth er en gudebenådet gitarist og jammete rock av denne typen blir sjelden feil i mine ører.
«We’ll Burn The Sky» og «In Trance» fulgte så. Nå skal jeg spare dere for en oppramsing av låtene som ble spilt. Det er jeg egentlig ikke kapabel til heller – så gode notater tok jeg ikke – men repertoaret var svært Scorpions-dominert med en og annen Electric Sun-schläger innimellom (særlig før pausen). Bandet spilte bra, selv om jeg syntes keyboardist Corvin Bahn druknet litt i miksen til tider. Og tidligere nevnte Turmann viste seg og som en habil gitarist og fikk sine soli i løpet av konserten, selv om det aldri var noen tvil om hvem som var sjefen.
Miksen ja. Skal jeg trekke noe ved denne konserten, må det være at det låt litt grøtete til tider. Ofte ble bassen veldig buldrete, slik jeg opplevde det. Mulig det varierte avhengig av hvor i lokalet man var, men det burde ha vært unødvendig da en lydmann gikk rundt i lokalet med en iPad.
Publikumsfrieri
Nåvel, katastrofalt var det langt ifra. Mot slutten beviste Uli at han visste hvor i verden han var da han la inn noen strofer fra «Norwegian Wood» i Scorps-klassikeren «Dark Lady». En fornøylig versjon av «All Along The Watchtower» fikk vi og. Det kommer neppe som en bombe at arrangementet (jeg bruker begrepet løselig) lå nærmere det til Hendrix enn Bob Dylans originale.
De to timene eller så konserten varte gikk svært fort, og til tross for noen småinnsigelser koste undertegnede seg hele tiden. Uli Jon Roth er en gudebenådet gitarist og jammete rock av denne typen blir sjelden feil i mine ører.
Røverstaden som spillested kunne man skrive en egen anmeldelse av (første gang jeg var der begynte jeg å forfatte en mail til ledelsen på bussen hjem, men denne ble – like greit kanskje – aldri sendt). Scenen er altfor lav – i hvert fall for oss som aldri var gode i basketball – men det er også så lavt under taket at jeg forstår at de ikke kan bygge den noe særlig høyere. Nå er ikke dette noe problem når det er så lite folk til stede som her, og de foran sitter. Men når det er 600-700 mennesker inne, kan jeg skrive under på at Røverstaden er en prøvelse!
Men Uli Jon Roth ser jeg gjerne igjen. Et eller annet sted. Og til neste år reiser han på en soloturné hvor musikk fra hans senere orkesterverker skal fremføres. Men uten orkester, så vidt jeg forstår. Det kunne vært spennende å ha fått med seg, og da hadde kanskje salen et par etasjer over vært passende?
Av Dag Rossing
Foto Geir Kihle Hanssen
