Naturtro katastrofefilm
Tidligere har både «Bølgen» og «Skjelvet rammet Norge. Nå er det den klaustrofobiske «Tunnelen» sin tur til å ryste det norske kinopublikummet.
Norske katastrofefilmer er i vinden om dagen, og etter både «Bølgen» og «Skjelvet» er det nå «Tunnelen» som står for tur. Uten sammenligning for øvrig. «Tunnelen» setter søkelys på alle tunnelene som fins her til lands uten nødutganger, under slagordet «To veier inn – ingen vei ut». Og hva skjer så hvis en katastrofe inntreffer?
«Tunnelen» er regissert av Pål Øie, som tidligere har stått for regien av blant annet «Villmark»-filmene. Sammenlignet med tidligere nevnte katastrofefilmer er «Tunnelen» laget med et betydelig lavere budsjett enn «Bølgen» og «Skjelvet», noe som gir seg utslag i både uttrykk og effektbruk. Men det er på ingen måte negativt. Snarere oppleves denne filmen som mer naturtro enn sine to forgjengere. Og apropos natur, fotograf Sjur Aarthun har her gjenskapt noen flotte bilder av vinterlandskapet i den norske fjellheimen.
Der andre katastrofefilmer tyr til effekter for å bygge opp spenningen, tar «Tunnelen» mer i bruk karakterene og deres forhold for å holde på seernes engasjement. Det er særs hyggelig å se Thorbjørn Harr («Vikings», «Kielergata», «Mars & Venus», «Frida») tilbake i en hovedrolle. Her spiller han brannmannen Stein, som ser frem til julefeiring med sin datter Elise (Ylva Fuglerud, som også spilte mot Harr i TV-serien «Kielergata») og sin nye kjæreste Ingrid (Lisa Carlehed), når han blir kalt tilbake på jobb fordi en tankbil har kollidert midt i den ni kilometer lange Storefjelltunnelen.
Hyllest til redningsmannskap
Filmen tar seg god tid i åpningsscenene til å la oss bli kjent med karakterene, slik at vi skal få den rette empatien for dem når katastrofen inntreffer. Vi blir kjent med enkemannen Stein, som har et litt trøblete forhold til sin tenåringsdatter Elise. Spesielt på grunn av Steins nye dame Ingrid, som Elise på ingen måte er interessert i å feire jul med. En krangel gjør at Elise velger å stikke av fra bygda på lille julaften, og kaster seg på ekspressbussen til Oslo. Denne bussen er selvsagt en av de som havner midt i dramaet i tunnelen.
«Tunnelen» er en hyllest til landets redningsfolk, som daglig oppsøker situasjoner som andre desperat prøver å komme seg ut av.
Lastebilen som kjører seg fast inne i tunnelen er naturligvis lastet med bensin, som etter hvert begynner å lekke fra bilen. Og dermed er både eksplosjon og brann uunngåelig, med dertil tilhørende tjukk, svart røyk som røyklegger hele den lange tunnelen. Panikken oppstår, folk får ikke puste, og det er altfor lang vei ut av tunnelen. Her har Pål Øie klart å skildre hvilken desperasjon som rammer mennesker i en slik panikksituasjon, som igjen fører til urasjonelle handlinger.
«Tunnelen» er en hyllest til landets redningsfolk, som daglig oppsøker situasjoner som andre desperat prøver å komme seg ut av. Og det er ikke bare røykdykkerne på åstedet som blir hyllet her, men også de som sitter langt unna og tar imot krisetelefoner. Her møter vi Andrea (Ingvild Holthe Bygdnes, kjent fra «Monster») på Vegtrafikksentralen, som tar imot samtaler fra nødtelefonene inne i tunnelen og koordinerer informasjonen med redningsmannskapet, og sin sjef Egil, spilt av Kyrre Haugen Sydness.
Heltemodig innsats
Katastrofen er komplett når hjelpemannskapet fra bygda ved tunnelutgangen som er nærmest ulykkestedet ikke kommer frem på grunn av snøstorm. Dermed må brannstasjonen i bygda til Stein trå til, under ledelse av brannsjef Christian (Per Egil Aske), enda strekningen inn til ulykkestedet er lengst fra deres side av tunnelen.
Da Stein omsider finner ut at Elise befinner seg inne i tunnelen skal det mer enn litt røyk til for å stoppe ham fra å risikere livet i den røykbelagte tunnelen. Men som det barn av en brannmann hun er, er ikke Elise så rent lite heltemodig selv. Hun prøver å redde med seg noen av passasjerene fra bussen inn i pappas «hule» inne i tunnelen.
Mikkel Bratt Silsett («Beforeigners») gjør en formidabel rolle som Christians sønn Ivar, som også er brannmann og som til slutt tar saken i egne hender for å redde Stein og Elise ut av tunnelen. Sammen med Steins kjæreste Ingrid, som på dette tidspunktet også er villig til å risikere det meste for å redde sine kjære.
Noen svakheter
Litt urealistisk er det selvfølgelig at hovedpersonene i denne filmen later til å tåle den tjukke røyken mye bedre enn filmens biroller og statister, men det er jo standard oppskrift på en heltefilm, og filmen hadde blitt kjedelig ellers.
Filmen er både underholdene og spennende nok til at den er vel verdt et kinobesøk.
En annen svakhet ved filmen er birollen til Jan Gunnar Røise, som spiller en stresset finansmann som må rekke hjem til jul med sønnen sin, og kjører av veien med sin nye Tesla. Hvorpå han resten av filmen er mer opptatt av å prate i telefonen enn av sønnen sin. Røise spiller denne figuren svært godt, men selve grunnen til at denne karakteren er med i filmen henger ikke helt på greip med resten av handlingen i filmen. Han burde vært bedre sydd inn i dramatikken. Nå er hans største misjon å frembringe litt latter i en ellers så dramatisk historie. Og det gjør han utmerket.
Men kom hjelpen frem i tide? Ja, det må du nesten ta en tur på kino for å finne ut. Filmen er både underholdene og spennende nok til at den er vel verdt et kinobesøk. Samtidig sitter man igjen med den ekle følelsen av at dette er noe som faktisk kan skje.
Av Marianne Lauritzen
Foto Nordisk Film
