Onsdag 26. juni 2024
Vill, vakker og heldigvis ikke våt festivalåpning
Norges største rockefestival, Tons of Rock, feirer 10-årsjubileum. De sparer derfor ikke på kruttet på årets lineup, som har selveste Metallica som headliner første dag.
Av Dag Rossing, Kenneth Svenning & Marianne Lauritzen
Foto Ketil Martinsen, Geir Kihle Hanssen & Boris Danielsen
I år er det 10 år siden Tons of Rock så dagens lys. De første fem årene ble festivalen gjennomført i sjarmerende omgivelser på Fredriksten festning i Halden. Etter hvert vokste de seg ut av Halden og har vært på Ekebergsletta siden 2019. Publikumstallet per dag er vel om lag åtte ganger så stort i år som i 2014. Det er det både fordeler og bakdeler ved. Jo flere besøkende, desto mer penger til å booke de største bandene selvfølgelig, men samtidig er noe av sjarmen borte og man føler man går i kø overalt. Man kan altså ikke få både i pose og sekk.
På Ekeberg har det vært tradisjon med en åpningstale fra en høytstående figur. I fjor var det for eksempel Jonas Gahr Støre som åpnet festivalen. I år ble det på forhånd annonsert at åpningstalen ville bli holdt av den femte statsmakt. Og da skjønner rutinerte Tons-gjengere at det er Black Debbath det er snakk om. Og ganske riktig, Lars Lønning entrer scenen og sier noen velvalgte ord om 10-årsjubileet. Samtidig nevner han at også Black Debbath har jubileum – de feirer i år 25 år siden de platedebuterte. «Det er det ikke mange andre band på denne festivalen som kan,» sier Lønning ironisk.
Black Debbath
Tradisjonen tro er det Black Debbath som åpner festivalen også musikalsk. Av de åtte gangene festivalen har blitt arrangert, er det bare de som har spilt alle ti gangene, som de pleier å si. Og sikter med det til at de også var og spilte på Ekebergsletta de to årene festivalen ble avlyst under koronapandemien. Og passende nok starter de med nyskrevne «Hipp hipp! Vi hater jubileum!», som er første smakebit på antijubileumsalbumet Bortkastet hardrock Vol. 1 som kommer til høsten.
De følger opp med «Motörhedda Gabler» og «(Han er en) Gaffeltrøkk Driving Man», før publikum gauler med på «Hvor i helvete blir det av Satan?», og det viftes med lomper på scenen under «Traditional Food». Innimellom går det også et par stykker rundt og bærer på backdropen deres, som åpenbart er for liten for denne scenen.
Stemningen er god på sletta. Det er overraskende mange som har møtt opp såpass tidlig. Ikke overraskende fordi det er Black Debbath som står på scenen, men fordi det betyr at det er mange som har tatt seg fri fra jobb.
Jubileumsleker må også til. Fra scenen kastes det ut hyssing og uoppblåste ballonger. De som får kapret lekene får beskjed om å blåse opp ballongen og feste den med hyssing til foten. Så går leken ut på å tråkke på andres ballonger, hvor den som står igjen til sist med den eneste ballongen vinner en imaginær fruktkurv, får vi vite. Her er det med andre ord bare å tråkke for harde livet!
Nok en ypperlig oppladning til en fire dager lang festival.
«Nei til runkesti på Ekeberg!» må selvsagt spilles når vi tross alt befinner oss nettopp her, før bandet konstaterer at nå har det vært mye rock og dunka dunka. «Er dere klare for å ta det helt ned?» roper de, og hauser opp publikum før «Voggesang til trønderen», hvor Egil og Aslak tar seg en liten svingom på scenen.
Egil Hegebergs sedvanlige rockequiz blir det også. Publikum får beskjed om å svare rett eller galt på ymse påstander Hegerberg kommer med, som vanlig på bekostning av andre band som spiller på festivalen. Som for eksempel «Det var Saxon som oppfant snowjogs» eller «Lars Ulrich er som en god vin, han blir bare bedre og bedre». Til slutt stiller Egil 20 spørsmål hvor svaret er «Tons», etterfulgt av låta «Tons of Rock».
Black Debbath avslutter med «Den femte statsmakt», hvor det på episk vis ligger et par stakkarer flate på scenen og løfter opp hjemmelagde plakater med ulike tegninger og «budskap». Fantastisk!
«Vel hjem!» sier gutta og forlater scenen. Etter nok en ypperlig oppladning til en fire dager lang festival.
7/10 | Marianne Lauritzen
Motorpsycho
Det var med en viss skepsis at jeg stilte meg opp for å bivåne Motorpsycho på Vampire Stage. Jeg har sett dem ganske mange ganger etter hvert, og selv om du aldri helt vet hva du får i forkant, leverer trønderne gjerne alltid. Jeg har bare aldri sett på dem som noe festivalband, og var usikker på hvordan de ville takle den settingen.
Som så ofte før hadde trioen utvidet besetningen med gitarist og keyboardist Reine Fiske. Trommeslagere har kommet og gått en del i Motorpsycho de senere årene. På Tons var det Ingvald André Vassbø, best kjent fra Kanaan, som hadde fått oppgaven.
En vel gjennomført festivalopptreden fra Motorpsycho.
«Psychonaut» fra albumet Trust Us åpnet settet, og det virket nesten som et litt mer utadvendt Motorpsycho enn hva vi er vant med fra starten av. Det var faktisk tilløp til litt småsnakk mellom låtene. Etter «The Quick Fix» og «Hey Jane» (som ble mottatt med stor applaus fra mange av de frammøtte) annnonserte de en låt av UFO, og vi ble servert en versjon av populære «Rock Bottom», som var forholdsvis tro mot originalen.
Så jeg hadde ikke behøvd å uroe meg. Motorpsycho klarte seg alldeles utmerket som festivalband òg. Bent sang mest i dag, Snah sang litt. Vi fikk «Mountain» og «Hyena» før Bent hevet hvitvinsglasset til en skål, takket for seg og introduserte «Into the Sun» som ble avslutningsnummer. Det ble en vel gjennomført festivalopptreden fra Motorpsycho.
8/10 | Dag Rossing
Saxon
Saxon er en av de tre store fra den såkalte «new wave of British heavy metal» fra rundt 1980, som fremdeles holder koken, men like store som Iron Maiden og Def Leppard ble de aldri. Det har vært mange utskiftninger i Saxon opp gjennom årene. Den siste var da originalgitarist Paul Quinn la inn årene for et par år siden, og overlot plassen til Diamond Head-gitarist Brian Tatler. Vokalist Biff Byford er dermed den eneste som nå er igjen av originalbesetningen.
Men Saxon er mer enn et retroband som reiser rundt og kun spiller låter fra storhetsperioden for 40-45 år tilbake. De har holdt seg relevante hele tiden, og har fortsatt å gi ut album i et jevnt tempo gjennom hele karrieren så langt. Spør noen om min mening, er egentlig bandets nyere album bedre enn mange av klassikerne fra 1980-85 (cirka) perioden. Det har noe med produksjon og lydbilde å gjøre.
Og i år har de også et nytt album å selge, Hell, Fire & Damnation, og hvorfor ikke like godt trå i gang hele konserten med tittellåta? Den skinnfrakken (eller hva den var laget av) som Biff hadde på seg så vel varm ut i sommervarmen på Ekebergsletta. Dernest fikk vi gode gamle «Motorcycle Man» (som min sidemann tok for å hete «Motorpsycho Man») og «Power & The Glory» før de tok enda en låt fra den nyeste skiva, «Madame Guillotine». Saxon har tydeligvis god tro på den plata siden de putter så mange låter fra den inn i et festivalsett. Kanskje de har fått gode tilbakemeldinger? Det ER en bra plate.
Saxon tar sin heavy metal på alvor; i hvert fall er det den attityden de utstråler.
Saxon tar sin heavy metal på alvor; i hvert fall er det den attityden de utstråler (det sies riktignok at de privat lever veldig A4-liv; metallbibelen Kerrang! pleide å omtale dem som «tea drinkers»). Der f.eks. Manowar fortoner seg som vel mye «tegneserie», oser Saxon «true metal» fra hver eneste pore. Selv i alder mange-og-seksti. Ja, Biff er faktisk 73, men han holder seg godt. Vi får selvfølgelig alle klisjéene i boka, men det er gjort med så mye over evisning at du nesten ikke kan kritisere dem. Og bare for å poengtere det fortsatte de med «Heavy Metal Thunder».
«Vil dere ha ‘Dallas 1P.M.’ eller ‘Strong Arm of the Law’,» gauler Biff så over Ekebergsletta. Sletta responderer, så vidt jeg kan høre, med like stor entusiasme for begge låtvalgene, men det blir «Strong Arm of the Law» vi får.
Det går mot slutten, og hitlåtene fra gamle dager kommer som perler på en snor: «Crusader», «Denim and Leather» og «Wheels of Steel» før det rundes av med «Princess of the Night». Fete gitarsoloer fra både hr. Tatler og gitarpartner Doug Scarrat! Det var et lite skår i gleden at de ikke spilte det jeg personlig mener er deres beste låt, «747 (Strangers in the Night)» – tror aldri jeg har sett Saxon før uten at de har spilt den – men det får gå. Det var en flott forestilling for oss som setter pris på tradisjonell heavy metal bandet hadde på Ekebergsletta. Et poengs trekk for utelatelsen av «747…».
8/10 | Dag Rossing
Alien Weaponry
Jeg har gledet meg til et nytt møte med gjengen i Alien Weaponry siden jeg så dem varme opp for Gojira i Oslo Spektrum i 2022. Bandet fra Waipu i New Zealand består av brødrene Henry de Jong (trommer) og Lewis de Jong (gitar) og siden 2020, Tūranga Morgan-Edmond. Bandet hadde et mål om å spille på Wacken før tromissen ble 20, noe de også klarte i 2018.
Det som tok meg med storm da jeg så dem i Spektrum var at flesteparten av låtene er på maori, som låner seg godt til musikk med sine lange vokaler. Det er av god grunn mange har fått med seg bandet eller det lille fenomenet de har blitt. Teltscena, Moonlight Stage, er full allerede kl 16.
Hele konserten startet med at Henry De Jong fremfører en haka stående over trommesettet idet de andre medlemmene kommer på scenen. De blåser av med en enorm energi og gjør seg godt på scena. Musikalsk kjennes det litt uraffinert til tider og de kunne kanskje hatt en gitar til i miksen (men det er vel min bias).
Dette er et band jeg gleder meg til å følge videre i mange år!
Vokalen er god og spesielt en av deres tidlige låter «Rū Ana Te Whenua» får en god respons og det er flere som gjør tapre forsøk på å kore med på fremmedspråket.
Litt opp i samme gate som Gojira har de også kastet seg på bølgen med litt “klimametall” med låta «Tangaroa» som også gjør seg utrolig godt live!
Alien Weaponry imponerer igjen og de gjør en god konsert! Det er ikke perfekt opplegg enda, men gjengen er så vidt i tyveåra. Dette er et band jeg gleder meg til å følge videre i mange år!
7/10 | Kenneth Svenning
Mammoth WVH
Det var med en god porsjon nysgjerrighet jeg gikk for å sjekke ut dette bandet på Vampire Stage. De tre initialene i bandnavnet tilhører Wolfgang Van Halen, sønn av you-know-who. Platene hans (deres) synes jeg ikke har vært overveldende bra. Nå skulle det bli interessant å se hvor langt eplet hadde falt fra stammen.
Bare for å ha sagt det med en gang: Wolfgang er ikke noe speilbilde av faren sin. Musikken ligger mye nærmere et AOR-landskap uten at det er klassisk AOR heller. Tenk en blanding av det og disse «moderne» (for 20 år siden i hvert fall) nordamerikanske rockebandene som Creed og Nickelback, så er du i nabolaget. Wolfgang spiller gitar og synger. Som gitarist er han helt kompetent, men er på ingen måte like virtuos – eller nyskapende – som opphavet. Som vokalist er han bedre enn David Lee Roth, men dårligere enn Sammy Hagar. Her må jeg bare tilføye at til tross for vokalistene så er denne anmelder en større fan av Roth-perioden til Van Halen enn Hagar-perioden. Mer særpreg.
Jeg syns denne konserten var temmelig forglemmelig, for å være ærlig.
Nuvel. Det var en digresjon; det er ikke bandet Van Halen dette skal dreie seg om. Og det er kanskje urettferdig (og unødvendig) å trekke inn gamlefars band i en anmeldelse som skal dreie seg om Mammoth WVH. Når det er sagt ber han litt om det selv. Van Halen (bandet) het Mammoth en periode før de fikk platekontrakt.
Jeg syns denne konserten var temmelig forglemmelig, for å være ærlig. Ikke at det er noe konkret å sette fingeren på som var direkte dårlig; det er bare at det var så veldig på det jevne. Jeg kommer ikke til å nevne enkeltlåter da ingen stakk seg spesielt ut, hverken positivt eller negativt. Jeg mener han spilte en overvekt av låter fra den nyeste skiva, hvilket vel er naturlig.
Jeg kunne tenke meg å gi Mammoth WVH en sjanse til, da på en mindre venue. Det er mulig dette hadde gjort seg bedre på Rockefeller eller Vulkan? I mellomtiden fortsetter jeg å være litt lunken til dette bandet, selv om jeg ikke vil at det jeg har skrevet skal ses på som en total slakt.
5/10 | Dag Rossing
Europe
Europe er et band som bare blir bedre og bedre. I og med comebacket på tidlig 2000-tall har de lagt fullstendig av seg puddelrock-imaget som ble påtvunget dem på åttitallet. Og særlig de siste ti åra har de blitt den typen band jeg har en mistanke om at de ønsket å bli hele tiden: et klassisk hardrockband i Thin Lizzy eller Deep Purples ånd. Det er få som gjør dette bedre enn Europe i dag.
De skred til verket med «On Broken Wings», og Joey Tempest viste seg fra første start som en frontmann av beste kaliber. Der resten av bandet er mer eller mindre stillestående – gitarist John Norum på grensen til shoegaze der han gjemmer seg bak sin fyldige pannelugg – er Joey mer bevegelig enn en gjennomsnittlig Duracell-kanin.
«Rock The Night» mottas med Tons of Applause og rungende allsang på det svært allsangvennelige refrenget. Settlisten ble en fin blanding av gammelt og nytt, men med en viss vekt på åttitallet. Forholdsvis nye «Walk the Earth» ble etterfulgt av eldgamle «Scream of Anger».
En kort pianointro av Mic Michaeli gled over i «Sign of the Times» og resten av deres tilmålte tid ble vi eksponert for den forventede hitparaden. Det ble naturligvis mer allsang under «Carrie», og hadde det vært mørkt hadde vi sikkert fått 10.000 mobillommelykter i været. Eller lightere fra de som fremdeles røyker. «War of Kings» og «Last Look at Eden» representerte det nyere Europe, og særlig sistnevnte har jo også et refreng som inviterer til mye allsang.
Europe er et band som bare blir bedre og bedre.
Det var vel omtrent ikke noe å trekke for ved Europes konsert denne ettermiddagen. Skal jeg absolutt murre om noe er det kanskje at utvalget av åttitallslåter blir noe forutsigbart. På den annen side kan de jo ikke godt IKKE spille de låtene, særlig ikke på en festival der de spiller for mer enn bare kjernefansen, og de har begrenset med tid til rådighet. Selv skulle jeg gjerne ha hørt «Prisoners in Paradise» (1991), men vi har vel alle våre favoritter, og det er mitt problem, ikke Europes.
Mens jeg er inne på dette temaet, skulle jeg også gjerne ha hørt en låt eller to fra albumet Bag of Bones (2012). Den ER mitt favorittalbum med bandet, men merkelig nok ikke et album de vektlegger særlig på konserter. Det har vært slik i flere år. Igjen, mitt problem.
Etter en time eller så gikk Europe inn for landing. «Supersticious» inneholdt, som så mange ganger før et utdrag av Bob Marleys «No Woman, No Cry». Det ble mer allsang på «Cherokee» og ikke minst på DEN låta vi alle enten elsker eller hater (ingen er likegyldige til «The Final Countdown»).
Europe gjorde ingen feil denne ettermiddagen. Eneste grunn til at jeg ikke tar fram 10-tallet er at ingen konsert fortjener 10/10.
9/10 | Dag Rossing
Rotting Christ
Gutta i Rotting Christ har tatt turen fra solfylte Grekenland til et mørkt telt på Ekebergsletta. Enkelte vil kanskje hevde at teltscenen er perfekt for ekstremmetall, men det er noe med lyden inne i teltet. Undertegnede skulle heller sett grekerne på den nest største utescenen, men sånn ble det altså ikke denne gangen.
Rotting Christ gjester nå Tons of Rock for andre gang. Forrige gang var i Halden i 2017, det er derfor vesentlig større forhold som møter dem denne gangen. Dagens konsert starter med «666» fra Katá Ton Daímona Eautoú (2013), som seg hør og bør. Bandet, med Sakis Tolis i spissen, har publikum med seg allerede fra start, og vi blir gjentatte ganger gjennom konserten oppfordret til å klappe med til takten.
Det crowdsurfes foran scenen, noe som må være et godt bevis på at også det nyeste materialet fungerer bra live.
Rotting Christ slapp sitt 14. studioalbum, Pro Xristou, i forrige måned. Men med en såpass stor katalog, og kun plass til åtte låter på settlista, er det begrenset hvor mye nytt materiale vi får høre. Og det er jo som kjent den oppskriften som funker best på festival uansett.
Én ny låt får vi riktignok, i form av «Like Father, Like Son». Det crowdsurfes foran scenen, noe som må være et godt bevis på at også det nyeste materialet fungerer bra live. Vaktene strever med å ta imot alle surferne for å lempe dem over gjerdet. Utover det spilles eldre låter som «Apage Satana», den messende «Dies Irae» og «Non Serviam».
Rotting Christ gjør en god figur på Ekebergsletta, og jeg gjetter på at de blir invitert tilbake ved en senere anledning.
7/10 | Marianne Lauritzen
Metallica
Etter å ha vært på samtlige Tons of Rock siden den spede begynnelsen i Halden i 2014, er det stor stas at festivalen omsider har klart å booke verdens største metallband, Metallica. Og det til selveste 10-årsmarkeringen. En større gavepakke kunne vi vel ikke få. Nå er det bare AC/DC og Rammstein igjen av de virkelig store rockebandene, som ikke har spilt på Norges tøffeste festival.
Det er ikke vanskelig å se at Metallica er årets hovedattraksjon for mange. Det er så trangt på Ekebergsletta at det knapt er mulig å bevege seg. Det føles som å være innestengt på konsert på gamle Valle Hovin. Men det må vi tåle hvis vi vil se gamle helter i aksjon.
Det som derimot er lov å ikke tåle, er den elendige lyden som er nokså ødeleggende hele konserten igjennom. Når de åpner med «Whiplash» er det nesten så vi får nettopp det, av den voldsomme basstromma som slår greit i brystkassa. Lars Ulrich er jo vant til å få mye tyn som trommis, men denne gangen er det ikke bare hans skyld. Jeg hadde forventet at verdens største band skulle ha flinke folk til å skru lyd for seg, men dette er langt under pari. Det er mulig de har prøvd å få lyden til å bære helt bak til utgangen, med det resultat at det er ganske ubehagelig mye lenger fremme. En låt som «One» blir for eksempel fullstendig ødelagt av trommene.
Men hvis vi glemmer å tenke på lyden en stund, er det desto hyggeligere å se en frontmann i storform. James Hetfield synger upåklagelig og han er charmig og vittig mellom låtene. Og låtene, de kommer som perler på en snor. «Creeping Death», «For Whom the Bell Tolls» og «Enter Sandman» kommer på rappen, akkompagnert av både pyro og fyrverkeri. Og for ikke å glemme «Fade to Black», som Hetfield fleiper med at «we wrote it when we were little girls». I hvert fall er det i år nøyaktig 40 år siden plata Ride the Lightning ble sluppet.
Metallica slapp sitt 11. studioalbum, 72 Seasons, i fjor og er derfor ute på en turné som har fått navnet M72 World Tour. Her er konseptet at de spiller to dager i samme by, fredag og søndag, og garanterer helt ulike settlister. Det blir vanskelig i Oslo, hvor vi kun har én dag til rådighet. Hvilket betyr at den settlista vi får presentert på Ekeberg er enda mer komprimert som en best of-liste. Og det slår jo aldri feil på festival!
Makan til publikumsfrieri har vi vel knapt sett på en norsk scene.
Samtidig er det også rom for å promotere det nyeste albumet. Vi får fire låter herfra – «72 Seasons», «If Darkness Had a Son», «Shadows Follow» og «Lux Æterna» – uten at de setter noen som helst brems på stemningen.
Det som virkelig topper stemningen er når Metallica midtveis i settet gjør en lokal coverlåt. Dette er noe de gjør på hver konsert. I København for et par uker siden var det Gasolin som ble hyllet, og da de besøkte Trondheim i 2019 hadde de lært seg The Kids’ udødelige «Hun er forelska i lærer’n». I dag har Kirk Hammett og Robert Trujillo dykket ned i katalogen til CC Cowboys og lært seg «Vill, vakker & våt». Makan til publikumsfrieri har vi vel knapt sett på en norsk scene. Og folk kauker med for å hjelpe stakkars Rob som synger all teksten på krøkkete norsk. Definitivt en for historiebøkene!
Men Metallica har flere overraskelser på lur denne kvelden. Diamond Head-gitarist Brian Tatler, som har spilt på samme scene tidligere på dagen med Saxon, gjør en gjesteopptreden på «Am I Evil?». Hetfield forteller at Metallica varmet opp for Saxon på legendariske Whisky a Go-Go i LA i 1982, og at Saxon var en stor inspirasjon for dem på den tiden. Så for anledningen børster de støv av denne låta som de ikke har spilt på en god stund.
Det er allsang fra første strofe etter den velkjente introen til den ultimate heavyballaden «Nothing Else Matters». «Do you want heavy?» spør så Hetfield, og de fyrer opp «Sad But True». Under «Seek & Destroy» viser skjermene bilder av gamle billetter fra tidligere Metallica-konserter på norsk jord, samtidig som det kastes et utall enorme, svarte og gule badeballer ut over publikum. Et øyeblikk der er det barnebursdag-stemning foran scenen når vi har et svare strev med å bokse bort alle ballene over oss. De forsvinner igjen til siste låt «Master of Puppets», og blir erstattet med mer fyrverkeri.
Metallica runder av et kvarters tid før det må være stille på sletta. I stedet for å avslutte med for eksempel «Battery», bruker de heller tiden til å takke fansen. Alle sier noen ord hver, hvor Lars Ulrich så klart sier sitt på dansk, før vi blir sendt hjem med tinnitus hele gjengen.
7.5/10 | Marianne Lauritzen
Settliste
- Whiplash
- Creeping Death
- For Whom the Bell Tolls
- Enter Sandman
- 72 Seasons
- If Darkness Had a Son
- Vill, vakker & våt
- Fade to Black
- Shadows Follow
- Am I Evil?
- Nothing Else Matters
- Sad but True
- Lux Æterna
- Seek & Destroy
- One
- Master of Puppets
