Fredag 28. juni 2024
Sola skinner på Ekebergsletta
Udødelige Jokke-hits, etterlengtede comebacks og selverklærte metallguder er bare noe av det som møter oss på dag tre av årets Tons of Rock.
Av Dag Rossing & Marianne Lauritzen
Foto Ketil Martinsen, Geir Kihle Hanssen & Boris Danielsen
Fredagen på Tons of Rock starter med allsangvennlige Jokke-klassikere fra Valentourettes og fortsetter med legender som Uriah Heep og Judas Priest. Et par spennende comeback blir vi også invitert med på av Go-Go Gorilla og Span, med henholdsvis Alex Rosén og Jarle Bernhoft i spissen.
Valentourettes
I september i år ville Joachim «Jokke» Nielsen ha fylt 60 år. Sånn ble det dessverre ikke. I stedet ble han bare 36 år gammel. Men musikken hans lever videre i beste velgående. Det er rett og slett imponerende hvor mange udødelige klassikere han rakk å lage.
Så hva passer vel bedre enn å feire Jokke 60 år på Norges største rockefestival, som også har jubileum i år? I Jokkes egen hjemby – Tigerstaden.
Valentourettes er et tributeband som består av medlemmer fra Jokkes to band, Valentinerne og Tourettes, og de turnerer stadig land og strand rundt med Jokkes musikk. Den eneste som har spilt i både Jokke & Valentinerne og Jokke med Tourettes er bassist Petter Pogo. Og han er fortsatt med. Både i Valentourettes og i Valentinerne. For Valentinerne spiller fortsatt en konsert i ny og ne, med May-Irene Aasen på trommer og Vidar Rugset bak mikrofonen. Rugset var for øvrig den opprinnelige vokalisten i Valentourettes, men er nå erstattet av Tarjei Foshaug. Resten av Valentourettes utgjøres av gitarist Petter Baarli (Backstreet Girls) og trommis Runar «Kula» Johannessen, som begge spilte i Tourettes.
På samme måte som med Oslo Ess i går, er også Jokkes musikk helt perfekt å starte dagen med i sola. Det er stappfullt foran scenen, dette har tydeligvis de fleste bestemt seg for å med seg. Stemningen er tipp topp når «Tida er inne», «Spenn» og «Sitter på en bombe» kommer på løpende bånd.
Hva passer vel bedre enn å feire Jokke 60 år på Norges største rockefestival, som også har jubileum i år? I Jokkes egen hjemby – Tigerstaden.
Valentourettes har også vært en del av flere oppsetninger av det kritikerroste teaterstykket «Verdiløse menn», en musikal basert på Jokkes musikk og karakterer, med libretto skrevet av Jokkes bror Christopher Nielsen. På Ekeberg prøver de å flette inn dette ved at karakteren Annie, spilt av Marte Engebrigtsen, entrer scenen på rulleskøyter og synger med på «Hr. Smith» og «Hvis jeg var deg». Jeg synes selv musikalen var knallbra, men her synes jeg kanskje de blander korta litt. Nå er vi på konsert, og ikke på teater.
Det er klart for dagens minst passende tekst, ifølge Foshaug. Og det er vi jo enige i når de drar i gang «Her kommer vinteren». Men folk synger like fullt av full hals. Og det fortsetter de med under velkjente låter som «Gutta» og «Øl».
Valentourettes har enda en gjest på by på. Den svenske artisten Stefan Sundström er i byen fordi han skal spille på Rockefeller senere i kveld, og nå inviteres han til å synge «Verdiløse menn», mens Engebrigtsen igjen danser rundt på scenen på skøyter. Det er moro med gjester, men litt sært er det når man skal hylle tekstforfatteren Jokke, og vi må lære oss å synge med på «värdelösa män».
Derimot er innspurten stor suksess, med «To fulle menn» og naturligvis «Sola skinner». To låter jeg antar absolutt alle på Tons kan. Og en mer passende avslutning enn «Sola skinner» er vel ikke mulig å finne på en dag som denne. Dog føles det som om bandet rusher litt unødvendig mye gjennom låtene.
Personlig foretrekker jeg nok å dra på intimkonsert med Valentinerne hvis jeg først ønsker å høre Jokkes musikk fra en scene. Men det betyr ikke at jeg ikke koste meg glugg denne lille timen på Ekebergsletta.
7/10 | Marianne Lauritzen
Orange Goblin
På fredagen hadde denne skribent blitt satt opp til å anmelde Orange Goblin OG Uriah Heep. Dette skulle vise seg å bli litt utfordrende da konsertene gikk delvis samtidig, og Heep ble prioritert. Men litt fikk jeg da med meg av Orange Goblin på Moonlight Stage òg.
De åpnet friskt med «Cemetary Rats» fra det kommende albumet Science, Not Fiction (gleder meg til den!). Den mye eldre «Scorpionica» fulgte så, før vi fikk høre «Sons of Salem». På «Saruman’s Wish» tok de oss helt tilbake til begynnelsen og debutalbumet Frequencies From Planet Ten. 1837, i følge vokalist Ben Ward. Det er nok litt i tidligste laget. Debuten kom i 1997.
For de som ikke kjenner så godt til Orange Goblin, så er de et stonermetallband fra London som har holdt på siden midten av nittitallet. Ni plater har det blitt og en tiende kommer ut senere denne måneden (juli).
Et rungende «fy» må rettes til alle ølkasterne. Øl er til innvortes bruk.
Jeg ble stående å høre på to-tre låter til med Goblin før det var på tide å rusle over til hovedscenen og Uriah Heep. Innen jeg gikk ble det dannet moshpit ganske nær der jeg sto, noe det var altfor mye av på Tons generelt, så om jeg hadde trengt ytterligere en grunn til å komme meg av gårde, fikk jeg en da.
Orange Goblin var gode i dag, men et rungende «fy» må rettes til alle ølkasterne. Øl er til innvortes bruk.
7/10 | Dag Rossing
Uriah Heep
Uriah Heep og jeg går tilbake til tidlig på syttitallet, og de var faktisk det første bandet jeg noensinne var på konsert med. Faktisk var vel de to første konsertene jeg var på med Uriah Heep, hvis ikke hukommelsen spiller meg et puss. Heep var skikkelige norgesvenner på syttitallet før Smokie gjorde det til et skjellsord. Dette var en tid da mange utenlandske band unnlot å legge turen til Norge – selv de som kom til Sverige – men Uriah Heep var trofaste.
Mye vann har rent i bekken siden den gang, og mange medlemmer har kommet og gått i Uriah Heeps rekker. Det har jo også vært noen som har dødd på post. Gitarist Mick Box er eneste gjenværende originalmedlem, men også vokalist Bernie Shaw og brettspiller Phil Lanzon kan skilte med noen tiår i besetningen, nesten fire faktisk. De kom begge med i 1986. Trommeslager Russel Gilbrook har vært med siden 2007 og bassist Dave Rimmer kom med i 2012.
Mange band av Heeps generasjon som fremdeles holder på spiller nesten utelukkende materiale fra sin glansperiode. Mange ser ikke poenget med å lage ny musikk i det hele tatt, men Uriah Heep har holdt seg relevante, og gir fremdeles ut ny musikk, riktignok med litt mer ujevne mellomrom enn før. Så sent som i fjor kom den fine Chaos & Colour, og det var «Save Me Tonight» fra denne som fikk æren av å åpne konserten på Tons of Rock.
Og det ble tidlig tydelig at dette ikke skulle bli noen ren mimreaften (eller -ettermiddag) for Vi Over Seksti, for låt nr. 2 ble «Grazed by Heaven», denne fra bandets nest siste utgivelse, Living the Dream.
Men så skulle vi få mimre litt. «Rainbow Demon» er fra 1972, og som jeg visste godt fra flere tidlige møter fikser Bernie Shaw disse gamle låtene helt utmerket. Han er ikke David Byron (det er ingen!) som var vokalist fra starten i 1970 til sin avskjedigelse seks år senere, men stemmen hans er ikke SÅ ulik heller. Bandet hadde noen vokalister mellom Byron og Shaw, men Shaw er nok den som ligger nærmest opp til originalvokalisten av disse.
Det var en svært trivelig time de ga oss i sola på Ekebergsletta.
Jeg bet meg imidlertid merke i at Shaw flere ganger brukte pronomenet «we» når han snakket om ting Uriah Heep gjorde på syttitallet selv om han selv ikke ble med i bandet før godt uti neste decennium. For eksempel sa han at «WE made the big red album in 1973» – her siktet han til Sweet Freedom, og dette var introduksjonen til «Stealin'». Det skal sies at senere i konserten hyllet han Mick Box, som må være rockens blideste gitarist, for å ha frontet GOD MUSIKK i over femti år. Bernie var åpenbart ikke så begeistret for heavy metal, og påpekte at før i tiden følte vi ikke trang til å bruke disse betegnelsene for å skille mellom musikksjangere. Vi skilte bare mellom god og dårlig musikk. Dette var vel en sannhet med modifikasjoner fra vokalisten, men vi lar det passere.
«Hurricane» var nok en ny låt. «Free ‘n Easy» kan kanskje karakteriseres som halvgammel siden den er fra etter Byron-perioden. Den er uansett fra syttitallet, så hår på brystet har den.
«Gypsy» vekker alltid stor begeistring. Etter «July Morning» og «Easy Living» gikk bandet av scenen, men Box og Shaw kom ut igjen etter få sekunder og satte i gang med «Lady in Black», som alltid fører til allsang fra publikum. Tons of Rock var intet unntak. Etter hvert sluttet resten av bandet seg til de to òg.
Det skinner kanskje gjennom i denne anmeldelsen at jeg er STOR fan av Uriah Heep, og det skal jeg ikke prøve å legge skjul på heller. Men det var en svært trivelig time de ga oss i sola på Ekebergsletta. Ellers var vel Bernie omtrent den eneste utenlandske vokalisten på hele festivalen som ikke hadde lært seg å si «tusen takk». Han hadde imidlertid lært å si «skål».
9/10 | Dag Rossing
Go-Go Gorilla
Hva er vel en jubileumsfest uten et eksklusivt comeback av et smått legendarisk band? Selveste Alex Rosén har børstet støv av sitt gamle band Go-Go Gorilla, og på årets Tons of Rock er de tilbake etter over 30 år!
Go-Go Gorilla hadde en nokså kort karriere på starten av 90-tallet. De rakk å gi ut albumet Stuck i 1992, før bandet ble oppløst i 1993. Men de rakk også å gjøre et uslettelig inntrykk. De har satt nok spor etter seg til at dette var en av bookingene i år jeg hadde høyest forventninger til på forhånd. Så enten er fallhøyden stor, eller så får vi se en Rosén med fullstendig overtenning.
Og når det er Alex Rosén vi snakker om, så blir det selvsagt det siste! Det er liten tvil om hvem som er sjefen på scenen når han inntar Moonlight Stage med en vinflaske i hånda, som han åpenbart har prøvesmakt på allerede.
En slik entré hadde jo fortjent bra lyd også selvfølgelig, men så heldige er vi ikke. Halve første låt, «Pain», går før det blir full fres i alle høyttalere. Fra publikum får de i hvert fall bra respons. Det er smekkfullt i teltet – denne seansen er det mange som har lyst til å få med seg.
«The Sweet Stink» og «Superfuzz» følger. Det er passe svett i teltet nå, og det tar ikke lang tid før Alex må kaste jakka og avkjøle seg ved å helle rødvin nedover hele brystkassa.
Rosén forteller at på disse 31 årene siden sist, så har han klart å bli bestefar. «Bestefar går og raver rundt på scenen med en flaske rødvin. Rock ‘n’ roll!» roper han, før han klyver opp på en monitor og vrikker seg gjennom «Head On».
Dette comebacket ble akkurat like crazy som jeg hadde sett for meg.
Gorillaene surfer ikke bare på gamle glansdager. De har også gitt ut to helt nye låter i år. Både «Tony Lupo» og «Nunchaku Collection» spilles midtveis i settet. Disse blender godt inn med de øvrige låtene. Det synes visst resten av publikum også, for nå crowdsurfes det over en lav sko. Vaktene sliter som bare det med å få lempet alle over gjerdet. «Dere må jo ikke bære ut damene,» klager en fortvilet Rosén, som før «Nunchaku Collection» vikler seg inn i en lang forklaring om hvorfor denne låta blant annet handler om kampsportlegenden og skuespilleren Bruce Lee.
Rosén sier han har bedt trommisen om en trommesolo, men at det ikke var tid til det. Og siden de færreste av oss digger trommesoloer like mye som Alex, er det helt greit. I stedet drar de i gang «It’s Elvis», en låt han hevder han spilte for Kong Harald en gang – fra en konge til en annen. Dette er velkjente toner også for publikum, og nå er det VM i crowdsurfing på gang.
Herfra er det full allsang i teltet, med avslutningstresset «The Boner», «Go Go Gorilla» og «Mother Porno». «See you next year,» oppsummerer Rosén. Det er mulig han håper på at de er like heldige som Black Debbbath som automatisk blir booket hvert år.
Dette comebacket ble akkurat like crazy som jeg hadde sett for meg. Dette var gøy! Dere kan jo ikke gi dere nå, gutter.
8/10 | Marianne Lauritzen
Span
Fra det ene comebacket til det andre. Skjønt, et eksklusivt comeback er det jo ikke. Span er nemlig ute på en liten turné som startet med to kvelder på Rockefeller i februar, og som fortsetter med noen festivaljobber i sommer.
Jarle Bernhoft er vel oftere å se på jazzfestivaler enn en metallfestival som Tons. Men det var altså sånn han startet sin musikalske karriere. Som frontmann i rockebandet Span på tidlig 2000-tall. Et par plater og en lovende karriere ble det, før prosjektet ble lagt på hylla i 2005.
Da de gjorde comeback i år var det altså 19 år siden sist de spilte konsert sammen. Og hvem skulle trodd? For når de inntar Moonlight Stage med «Peaceful», «Stay as You Are» og «When I Fall», er det som om de ikke har gjort annet de siste tiårene enn å spille konserter.
«Dette er siste konserten vi spiller i byen vi elsker,» sier gitarist Fridtjof Nilsen. For dessverre er det sånn, at dette comebacket kun er ment som et lite blaff. Publikum belønner dem med å gå bananas foran scenen under låter som «Papa», «When She Stares» og «On My Way Down». Og jeg tar meg i å tenke at Span definitivt burde fått spille utendørs, og ikke bli gjemt bort i teltet.
Hvis Span virkelig tenker å gi seg nå, så gjør de det i hvert fall med stil.
På settlista står det hele åtte låter fra debutskiva Mass Distraction (2003), samt to fra oppfølgeren Vs. Time (2005). Og selv om sistnevnte ikke gjorde det riktig så bra som forgjengeren, så er det massiv crowdsurfing under «Cut Like Diamonds». Allsangen er også en faktor når de fortsetter med «Don’t Think the Way They Do» og selvfølgelig «Found». Siste låt, «Baby’s Come Back», byr på stor moshpit, og når bandet takker for seg ropes det «Mere! Mere!» så det ljomer i teltveggene.
«Norges svar på Foo Fighters,» er det noen i publikum som ymter noe om. Og kanskje kunne det vært noe i det hvis bandet hadde fått leve litt lenger? Fikk du ikke med deg denne begivenheten på Tons of Rock, kan du alltids sjekke ut liveplata fra konsertene på Rockefeller.
Hvis Span virkelig tenker å gi seg nå, så gjør de det i hvert fall med stil. Men det hadde helt klart vært moro om dette ikke var det siste vi så av disse gutta.
8.5/10 | Marianne Lauritzen
Gluecifer
Gluecifer er store favoritter hos mange, og tidlig på kvelden fredag inntok de Vampire Stage. I Am Morbid spilte i teltet noen meter unna, men veldig mange hadde møtt opp for å bivåne Oslo-gutta.
Gluecifer er et av disse bandene som ofte får karakteristikken «Norges beste rockeband» slengt etter seg. Selv er jeg ikke helt der. Jeg har tre-fire plater av dem fra 20-25 år tilbake, og har sett dem live noen ganger nå, men jeg blir aldri mer enn sånn middels imponert. Det svinger jo brukbart, men låtene blir veldig like og bandet er vel ikke akkurat av de mest karismatiske.
Vel vel. På Sletta åpnet de med «Automatic Thrill». «Get the Horn» fulgte så før jeg mistet litt tråden. Jeg vet ikke om det bare var meg og det faktum at jeg ikke er noen stor fan av dette bandet, men etter min oppfatning virket det som Biff Malibu (Fridthjof Jacobsen) & co. gikk litt på tomgang. Kanskje var de litt ringrustne? Så vidt jeg vet var dette deres første konsert på et halvt år eller så. Kanskje det hadde vært lurt å ha varmet opp med en klubbkonsert eller to?
Etter min mening mangler Gluecifer det lille ekstra som separerer de virkelig store rockebandene fra de kun adekvate.
Nå skal jeg passe meg så jeg ikke gir inntrykk for at det var total krise, for det var det absolutt ikke. Men det helt store trøkket hørte jeg ikke. Jeg sto riktignok ganske langt bak. Kanskje det hadde hjulpet om jeg hadde stått litt lenger framme, men der var det sikkert moshpit.
Konserten gikk sin gang. Låter som «Car Full of Stash» og «Easy Living» (ikke Uriah Heep-låta; det er en populær tittel) ble spilt, tilsynelatende til stor begeistring for de fleste frammøtte. Men jeg må bare beklage; meg beveger det ikke. Det er vanskelig å sette fingeren på akkurat hva som er feil, men etter min mening mangler Gluecifer det lille ekstra som separerer de virkelig store rockebandene fra de kun adekvate.
Nå får jeg gi meg her, for ellers kommer vel Fridthjof til å skrive noe dritt om meg i Dagens Næringsliv der han i sitt sivile liv er politisk redaktør. Neste gang kan noen andre få skrive om Gluecifer. Peace out!
6/10 | Dag Rossing
Judas Priest
Alltid når man skal på Judas Priest-konserter nå til dags er den største spenningen knyttet til om vokalist Rob Halford har dagen eller ikke. Sist jeg så bandet, i Oslo Spektrum noen tid før pandemien sang han aldeles utmerket. Men han er en aldrende mann, og det har vært noen anledninger de siste 10-15 årene da stemmen har vært godt under pari.
Bandet ellers er uansett svært kompetent. Det er riktignok to andre gitarister man ser på scenen nå for tiden enn de vi husker fra bandets klassiske periode for pluss-minus 40 år siden. KK Downing forlot skuta helt plutselig etter å ha spilt inn albumet Nostradamus i 2008. Richie Faulkner ble brakt inn som erstatter i tide til turnéstart og har blitt siden. Så, for noen få år siden, fikk Glenn Tipton Parkinsons, noe som medførte at han ikke ble i stand til å spille live. Andy Sneap, plateprodusenten som hadde jobbet med dem på deres den gang siste LP, Firepower, hadde fartstid som gitarist i bandene Sabbat og Hell, og ble innsatt som turnégitarist med Tiptons velsignelse. Trommis Scott Travis har vært med siden 1990 og bassist Ian Hill har vært med siden han gikk i kortbukser.
Akkurat som Uriah Heep, så åpnet også Judas Priest konserten med en låt fra sitt nye album. «Panic Attack» er en like effektiv og naturlig åpningslåt live som på plate. Bandet er påtent, men hva med gamlefar Rob?
Vel. Rob sliter nok noe. Krise er det ikke, men han synger med en pipestemme som tyder på en del slitasje. Ikke så rart kanskje? De har turnert nokså sammenhengende siden midten av mars. «You’ve Got Another Thing Coming», «Rapid Fire» og «Breaking the Law» er uansett gode gamle venner og framføres fortreffelig av bandet, så vi tilgir lett en noe rusten Rob.
Med en katalog som den til Priest å ta av fikk vi klassiker på klassiker den neste timen eller så.
Med en katalog som den til Priest å ta av – det er vel 19 studioalbum nå – fikk vi klassiker på klassiker den neste timen eller så. «Devil’s Child», «Sinner» og den kontroversielle «Turbo Lover». Men gutta tok seg også tid til å servere oss tittellåta fra deres siste album, Invincible Shield som kom i mars i år. Etter en lang «Victim of Changes» prøvde Halford å piske opp stemningen (som om det var nødvendig, men det sto vel i manus) med noe «hey, hey, hey» call-and-response-sludder før de kjørte i gang med sin versjon av Fleetwood Macs «Green Manalishi (With the Two Pronged Crown)».
Så tok Scott Travis ordet. «What do you want to hear?» undret trommeslageren både en og to ganger. Men han lurte nok ikke så veldig for han annonserte ganske kjapt «Painkiller». Ikke akkurat min personlige favorittlåt av bandet, men jeg innser at jeg er i mindretall her. Videoer med Glenn Tipton i bandet rullet på veggen bak, både under denne og et par andre låter fra glansperioden. En fin gest til gitaristen som fremdeles er medlem av bandet, men altså ikke er i stand til å spille konserter.
Det begynte å gå mot slutt. Da introen «The Hellion» kom visste alle som var igjen på sletta at vi kom til å få høre «Electric Eye». To publikumsfavoritter til var det gjort plass til. Konserten ble rundet av med «Hell Bent for Leather» og «Living After Midnight». Sistnevnte hørte undertegnede på vei ut av festivalområdet for å unngå den verste trengselen.
Judas Priest gjennomførte en fin konsert på Ekebergsletta. Ikke perfekt, men det har vi vel egentlig ikke rett til å forlange. Far Halford gjorde så godt han kunne, og vi skal ha forståelse for at det låt litt tynt her og der.
8/10 | Dag Rossing
