Tirsdag 8. april 2025
Navnet skjemmer ingen
Man kan lure på hva som får et band til å kalle seg «The Pineapple Thief» («ananastyven»). Kanskje alle de gode bandnavnene hadde blitt tatt? Uansett sto britene på scenen på Rockefeller denne tirsdagen i april.
Litt bakgrunn først: The Pineapple Thief ble dannet på slutten av nittitallet av gitarist og vokalist Bruce Soord som hadde bakgrunn fra bandet Vulgar Unicorn (regner med at dere alle har hørt om dem!). Siden det har de gitt ut plater og turnert jevnlig, og har opparbeidet seg en respektabel fanskare med tiden, selv om de nok fremdeles må betegnes som et «kultband».
De plasseres gjerne innen progrock-sjangeren, men tilhører definitivt ikke den grenen av sjangeren som baserer seg på stadige temaskifter og rytmiske krumspring. Av mer eller mindre likesinnede band kan nevnes Porcupine Tree, Anathema, våre egne landsmenn Gazpacho …og Kate Bush?
Etter en del utskiftninger de første årene har bandets line-up stabilisert seg etter hvert. Bassist Jon Sykes og keyboardist Steve Kitch har vært med i mange år nå mens trommis Gavin Harrison meldte seg til tjeneste på albumet Your Wilderness fra 2016.
Bra med folk
Det var ingen support denne kvelden og Bruce og hans menn gikk på scenen nokså nøyaktig kl. 20:30. En streng stemme formaner publikum om ikke å filme under konserten. Backdrop’en viser omslagsmotivet til bandets hittil siste album It Leads to This. Ikke overraskende skulle vi få høre mye fra denne i løpet av kvelden.
På scenen har bandet med seg gitaristen Beren Matthews som gis like mye spillerom som om han skulle vært et fullverdig medlem.
De plasseres gjerne innen progrock-sjangeren, men tilhører definitivt ikke den grenen av sjangeren som baserer seg på stadige temaskifter og rytmiske krumspring.
Første låt ut er «The Frost» fra det nyeste albumet og det låter friskt fra første tone. De følger opp med «In Exile» fra før nevnte Your Wilderness. «Hello Oslo», kommer det fra Bruce da applausen har lagt seg etter denne. Vokalisten er ikke av den veldig pratsomme typen, men virker å være i godt humør denne kvelden, og publikumsresponsen kunne han i alle fulle fall ikke klage på.
Rockefeller var langt fra utsolgt denne kvelden. Galleriet var ikke tatt i bruk, men det var bra med folk nede på gulvet, såpass bra at det kunne være litt utfordrende å ta seg rundt om man følte behov for det. Når det er fullt tar Rockfeller pluss-minus 1200. Jeg er litt usikker på hvor mange som går i hovedsalen alene. 7-800? I så fall lå nok antallet oppmøtte på rundt det.
Akustisk sekvens
«Demons» fulgte så, nå med Bruce på kassegitar. Det var lite å utsette på hverken lyd eller framførelse. Under «Our Mire» med sitt gjentagende «I didn’t want to wake up» omkvede, var Bruce borte hos bassist Sykes (som bar hodetelefoner konserten gjennom), tydeligvis for å påpeke en feil jeg personlig ikke kunne høre i bassistens spill. Men alt skjedde med et smil om munnen. Jeg kan tenke meg at Bruce Soord er litt av en perfeksjonist, men det var ingen sure miner å spore.
Vi fikk et lite knippe låter til – bl.a. tittellåta til Versions of the Truth før bandet gikk inn i en liten akustisk sekvens i settet. Til og med trommis Gavin kom framover på scenen. Er det forresten lov å påpeke at sistnevnte ligner litt på en ung Adolf Hitler før barten? Ikke det nei.
Nuvel. «Threatening War» fra Dissolution åpnet det akustiske settet fulgt av «Barely Breathing» fra Someone Here Is Missing og «Snowdrops» fra Little Man, to av bandets noe eldre album. Bruce hadde lært seg noen norske ord og fraser – eller hadde skrevet dem ned på et ark han hadde klistret på monitoren foran seg. «Tusen takk» var en av disse. Til slutt rev han av arket og viste det til oss. Det var ikke veldig tettskrevet.
Etter den akustiske sekvensen hengte bandmedlemmene igjen på seg sine elektriske instrumenter og Gavin pellet seg tilbake til trommesettet. Vi fikk et knippe låter til, for det meste av nyere dato, blant annet «It Leads to This», tittellåta fra deres siste album.
Nyere repertoar
Undertegnede skal her innrømme å ikke ha fulgt The Pineapple Thief i tykt og tynt i alle år, selv om jeg kjøpte CD-en Variatons on a Dream (2003) da den var relativt ny, og jeg regner meg ikke blant deres kjernefans. Jeg har selv kanskje et sterkere forhold til musikken deres fra Magnolia (2014) og noen år framover (jeg har falt av litt i det siste), og veldig mye av repertoaret på denne turnéen kommer fra senere år.
Det var nok imidlertid en del blant publikum som syntes det var lagt litt vel stor vekt på de siste tre-fire albumene, og det har jeg forståelse for. Som Rush-fan irriterte det meg at de nesten bare spilte fra deres – den gang – siste tre album første gang jeg så dem i 1983 (ja, jeg er gammel). Samtidig har jeg en viss forståelse for at et band føler at det er mer givende å spille nyere materiale enn 20 år gamle låter som de har terpet på i like mange år. Det er en vanskelig avveining, dette. Jeg venter fremdeles spent på den Deep Purple-konserten der de utelater «Smoke on the Water» og «Hush».
I likhet med hos mange andre lignende band, får låtene mer trøkk live enn i studioversjonene.
Ananastyvene gikk av scenen, men da Rockefeller ikke slo på lyset, visste vi at de kom til å komme utpå igjen. The Pineapple Thief er vel strengt tatt et band uten hits, så de kunne sikkert valgt hvilke låter de ville fra sitt rikholdige repertoar som ekstranummer. Vi fikk «Fend For Yourself» fra Your Wilderness. «Alone at Sea» fra Magnolia fulgte så, hvorpå konserten ble rundet av med nok en Your Wilderness-låt, «The Final Thing on My Mind».
Mer trøkk live
Man kan definitivt ikke karakterisere The Pineapple Thief som et utpreget karismatisk band. Snarere det motsatte. Men de er dyktige til det de gjør, og fansen deres ønsker uansett ikke en frontmann av Mick Jagger- eller David Lee Roth-format. Og det ville vel uansett ha vært temmelig meningsløst i og med at musikken deres er av det atmosfæriske og lite utagerende slaget. Men i likhet med hos mange andre lignende band, får låtene mer trøkk live enn i studioversjonene.
Og til hva som inspirerte det merkelige navnet: Bruce Soord så visstnok den for meg ukjente filmen «Eve’s Bayou» på TV med kjæresten sin i sin tid, og i en scene i filmen stjal noen en ananas i et supermarked, og en annen ropte: «I see you, pineapple thief». Bruce tenkte: «that’ll do for a band name».
Les også: The Pineapple Thief @ Rockefeller 2022
