Torsdag 6. juni 2019
Når sloss voksne menn om et plekter?
Det er 38 år – pluss minus – siden Styx satte sine ben av varierende lengde på norsk jord sist. Den gang var det Drammenshallen som gjaldt. Denne gang gjestet AOR-heltene den vesentlig mindre Sentrum Scene.
AOR ja. Det er ikke sikkert at alle Blezts lesere er kjent med begrepet. Det står for «adult oriented rock». Hva som er spesielt voksent med det kan man lure på etter å ha bivånet keyboardist Lawrence Gowan løpe rundt på scenen i et sirkusdirektørkostyme mens han prøvde å etterligne en Steve Perry på PCP. Musikkstilen kjennetegnes gjerne av svært melodiøse låter med et visst hardrocktrøkk, med tung tilstedeværelse av keyboards.
Nuvel. Oslo-området ble hjemsøkt av ekstremvær i dag. Lesere fra andre landsdeler synes muligens vi er litt pinglete etter å ha blitt våte i håret, men vi er ikke vant til ekstremvær på østlandet. Bortsett fra en og annen vårflom i ny og ne.
Så det var en våt gjeng som inntok plassene på Sentrum Scene litt før konsertstart kl. 20:30. Bandet gikk hardt ut med «Gone Gone Gone» fra sin nye (2017 – ny i Styx-sammenheng) skive «The Mission». Strengt tatt er det kun ett av dagens medlemmer av Styx som har vært med hele veien, James «JY» Young på leadgitar, men også den andre gitaristen, Tommy Shaw, har vært med siden glansperioden på det sene syttitall.
Klassikerne kom som perler på en snor. «Blue Collar Man» og «The Grand Illusion» forårsaket så mye skåling i plastkrus blant det lett tilårskomne publikummet (jeg er selv 58) at det kanskje var like greit at ølen ikke ble servert i skikkelige glass da klinkingen lett kunne ha overdøvd bandet, som ikke akkurat hadde skrudd forsterkerne opp til elleve.
Plekter for svin
Jeg kan personlig styre meg for svisken «Lady», men stort sett styrte Styx unna de mest banale øyeblikkene fra sin produksjon (vi kommer tilbake til «Mr. Roboto», og da kommer vi til å be om lovens strengeste straff). Nyskiva ble behørig eksponert, for eksempel ved den utmerkede «Radio Silence». Men brorparten av konserten ble viet de fire LP-ene de ga ut mellom 1976 og 81, som ifølge Tommy Shaw representerte første gang ett og samme band solgte over fem millioner eksemplarer i Statene av fire skiver på rad.
Tommy Shaw ja. Han er jo ikke et originalmedlem av bandet, men har vært med lenge nok til å ha bidratt med svært mange av bandets klassikere. Vi fikk en lang monolog om hvordan han hadde vært med i et annet Chicago-band som aldri kom noen vei, og hatet Styx på grunn av deres (relativt sett) store suksess. «Crystal Ball» er hans låt, opprinnelig skrevet for dette tidligere bandet, men senere bearbeidet for å passe Styx. I kveld fikk vi den i noe som etter sigende minnet om dens originale form. Dette omfattet en coda av Shaw på tolvstrengers akustisk gitar.
Hvis Styx noen gang har gjort seg skyldig i en forbrytelse mot menneskeheten heter den «Mr. Roboto»
Styx er på ingen måte like store her i Europa som de i hvert fall har vært i USA. Her på berget er nok «Boat on the River» det nærmeste de har hatt en hit. Vi visste derfor hva som kom da Shaw spente på seg en ukulele. Stormende jubel fra de frammøtte.
Bandets klovn er uten tvil keyboardist og vokalist Lawrence Gowan, som har overtatt rollen Dennis DeYoung hadde i den klassiske line-up’en, men utfører den langt mer sprelskt. Det var på «Rockin’ The Paradise» han iførte seg det forannevnte sirkusdirektørkostymet mens han var høyt og lavt over hele scenen. I en av de tidlige låtene begynte han også å hive ut alle bassistens plektere til publikum. Plekterkasting er forøvrig et varemerke for Styx. Jeg var ikke i Drammenshallen i 1981, men husker overskriften til konsertanmeldelsen i gode gamle Puls: «Plekter for svin».
To timer med klassikere
«Too Much Time On My Hands» medførte allsang fra det tallrike publikummet som i all hovedsak bestod av menn i en viss alder. Mot slutten fikk Gowan vist seg som tangentvirtuos i sitt solonummer «Khedive» som gled over i en uhøytidelig versjon av Queen-klassikeren «Bohemian Rhapsody». Mer allsang før «Come Sail Away» avsluttet den ordinære delen av konserten.
Hvis Styx noen gang har gjort seg skyldig i en forbrytelse mot menneskeheten heter den «Mr. Roboto», og i et anfall av dårlig dømmekraft hadde bandet valgt denne som første ekstranummer. Albumet «Kilroy Was Here», som denne låta er tatt fra, må sies å være et av musikkhistoriens største feilgrep fra et band som egentlig vet bedre. Men alt er tilgitt når klassikeren «Renegade» runget ut i salen som kveldens siste låt.
Sentrum Scene var ikke utsolgt i kveld, men det var likevel bra med folk. Og Styx leverte det entusiastiske publikummet to timer med klassikere – og et par kalkuner. Samtlige bandmedlemmer – inkludert bassist Ricky Phillips og trommis Todd Sucherman, som hittil ikke har blitt nevnt ved navn – er dyktige musikere og profesjonelle underholdere, og jeg tviler på at mange gikk misfornøyde hjem i kveld. Bortsett fra med været da.
Vi håper det ikke blir 38 år til neste gang Styx besøker hovedstaden, for da kommer bandmedlemmenes gjennomsnittsalder til å være 112 år. Oslo skal for øvrig føle seg beæret; vi var eneste stoppested for bandet bortsett fra London og Sweden Rock Festival på denne Europa-visitten. Fjær i hatten til arrangørene!
Av Dag Rossing
Foto Boris Danielsen
