Torsdag 16. juni 2022
En øvelse i «umulig» gitarspill
Steve Vai har vært med på mangt i sin etter hvert ganske lange karriere. Etter å ha spilt «impossible guitar parts» i Frank Zappas band i noen år, hadde han innhopp i Alcatrazz, backingbandet til David Lee Roth samt Whitesnake. Siden rundt 1990 har han vært soloartist og denne torsdagen i juni sto han med sitt band på Rockefellers scene.
Det er aldri godt å vite hva man skal forvente seg av Steve Vai. Platene hans er temmelig varierte. De fleste er instrumentale, noen litt i samme gate som det han gjorde med Zappa, andre i mer shred-metal stil, og andre igjen orkesterverk. Så har han òg enkelte plater der han synger, og han har en helt OK stemme. I kveld så vi ingen sangmikrofon, så vi ante at vi kom til å få det helinstrumentalt.
Og det fikk vi. Vai og hans menn åpnet med «Avalancha» fra hans nyeste skive, Inviolate. Bandet bestod av en bassist, en trommis og en kompgitarist som også trakterte keyboards på enkelte låter. Etter en eldre låt, «Giant Balls of Gold», skifter backdropen til covermotivet på Inviolate og det kom nok en låt fra den skiva.
Ikke for Hvermannsen
La det være sagt med en gang: dette er ikke musikk for Hvermannsen. Rockefeller var ikke stappfull, men det var godt med folk. Jeg undres hvor mange som selv er gitarister med ulike ferdighetsnivåer. Jeg spottet et par luftgitarister, men tviler på at noen av dem rekker Vai til skinnleggen en gang, om de får en ekte gitar rundt halsen (jeg kan ta feil).
Vai selv var i godt humør denne kvelden. Ved to-tre anledninger kom en roadie og satte et mikrofonstativ foran ham slik at han kunne si noen ord til publikum, og han – i likhet med nesten alle jeg har vært på konsert med siden gjenåpningen – la ut om hvor stort det var å endelig kunne turnere over landegrensene igjen.
Man skal være bra tonedøv for ikke å høre at dette var rimelig virtuost.
Jeg er ikke den som er best skikket i verden til å analysere Vais gitarspill i dybden, men man skal være bra tonedøv for ikke å høre at dette var rimelig virtuost. Kort oppsummert var han nok mer i «Zappa-modus» enn i shred-modus på denne turnéen. De fleste av hans album ble besøkt, og det siste ble tilgodesett med fire eller fem låter. Og en ting til: han er ikke på langt nær like mye av en egotripper som enkelte (navn blir ikke nevnt her) av sine kolleger. Gitarpartner Dave Weiner fikk òg et soloparti der han fikk boltre seg i et par minutter. Han viste seg å være en mye mer bluesorientert gitarist enn sin sjef.
Lang konsert
Det ble en ganske lang konsert; over to timer er ganske lenge med denne musikken. Bassist Philip Bynoe og trommis Jeremy Colson må og nevnes. Svært dyktige begge to, og begge fikk, i likhet med Weiner, sine soli, heldigvis ganske korte. Da «For the Love of God» fra Steves gjennombruddsplate, Passion & Warfare avsluttet hovedsettet var i hvert fall jeg mettet.
Et ekstranummer skulle vi få i form av «Fire Garden Suite» som varte i rundt ti minutter. Det er mulig en gitarist vil si seg uenig (ganske sikkert), men til tross for at det var underholdende mesteparten av tida, var hjernen min temmelig full av «impossible guitar parts» da jeg vandret ut i juninatten.
Av Dag Rossing
Foto Terje Dokken
