Fredag 23. august 2019
Svensk-norsk forbrødring på John Dee
Saint Deamon skulle egentlig være supportband for Joe Lynn Turner denne kvelden, men endte i stedet opp som headliner med Synthetic Gentlemen som oppvarmere.
Bandet Saint Deamon ga ut to kompakte disker fulle av kvalitetshardrock/-metall, med mye til felles med f.eks. Rainbow, i henholdsvis 2008 og 2009. Da som en svensk gruppe med norsk vokalist, den dyktige Jan Thore Grefstad. I løpet av de inaktive årene som har gått har originaltrommis Ronny Milianowicz funnet andre interesser å konsentrere seg om, og nå som bandet har gjenoppstått er det med den norske trommisen Jarle Byberg (ex-Shining).
Egentlig skulle denne anmeldelsen ha vært av John Lynn Turner (med Saint Deamon som oppvarmingsband), men på grunn av en så langt uspesifisert sykdom måtte den forhenværende Rainbow-/Malmsteen-/Purple-vokalisten avlyse, og Saint Deamon rykket opp som headliner. Grefstads teori om at Turner ikke kunne finne parykken sin medfører neppe riktighet. Litt vel råflott å la dem headline John Dee, kanskje? De kunne ha solgt ut Gamla, Rock In eller Vaterland, men det forelå muligens noen kontraktmessige forhold som denne anmelder ikke kjenner til? Jeg tviler på at det var hundre betalende på John Dee. 70-80 kanskje?
Synthetic Gentlemen
Et for meg ukjent ensemble fra Tønsberg ved navn Synthetic Gentlemen hadde fått jobben som kveldens oppvarmingsband. Jeg må innrømme at jeg ble skeptisk da keyboardisten entret scenen som førstemann iført et par selvlysende solbriller han muligens hadde rappet fra Megazone. For et par år siden bevitnet jeg det grusomme Smashed Into Pieces, og i deres tilfelle var det trommeslageren som lyste i mørket. De negative vibbene lå tjukt utenpå.
Men Synthetic Gentlemen var ikke så ille de! Et nokså uoriginalt hardrockband kanskje, men de var gode musikere og stilte med et bra låtmateriale, selv om ikke noe sitter veldig godt i hjernebarken i ettertid. Vokalisten hadde en flott stemme som nå og da minnet meg om Graham Bonnet (Rainbow, MSG, Alcatrazz) og var god på kontaktskapende prat mellom låtene; «Har dere hatt en fin uke? Er det noe dere vil snakke om? Husk, vi er her for dere!» Et stykke ut i settet deres slo det meg at de minnet meg om The Night Flight Orchestra og de fortonte seg som et logisk supportband for Saint Deamon.
Lovende nytt materiale
Saint Deamon smalt til med «Call My Name» fra nyskiva «Ghost» som de færreste har hørt ennå. Dernest fikk vi mer kjent stoff i form av «In Shadows Lost From The Brave» og «No Man’s Land» fra den elleve år gamle debutskiva. Bandet var i godt humør, og leadgitarist Toya Johansson dro virtuose soli ut av seksstrengeren som Arne Arnardo drar kaniner opp av flosshatten.
Jan Thores stemme var det ikke noe å si på. Og han er også alltid en fortreffelig frontmann. Denne gangen sendte han imidlertid ikke til stadighet dama si i baren med Visa-kortet sitt for å kjøpe øl, slik han gjorde da jeg så ham med Highland Glory på Hard Rock Cafe for et par år siden. Han klarte seg trolig med det som var på raideren. Som i hans tilfelle absolutt ikke var av merket Ringnes!
Saint Deamon leverte bra fra seg denne kvelden i Joe Lynn Turners fravær.
«Hell Is Calling» kom dernest, og lover godt for det nye materialet. De hadde skiva til salgs i merch’en på CD, men som den vinyltøs undertegnede har blitt de siste årene venter jeg til den foreligger på selve Formatet! Om jeg da får den uten Toyas og Jan Thores kråketær på coveret, overlever jeg alltids.
Glissent publikum
Andreskiva «Pandeamonium» ble heller ikke glemt, og åpningslåta «Deception» satt som et skudd! Saint Deamon spiller kanskje noe så uoriginalt som traust hardrock i skjæringspunktet til powermetal (Rainbow er det mest opplagte referansebandet), men både låtmaterialet og musikerferdighetene er av høy klasse selv om de, i likhet med de fleste andre innen denne stilen, har til gode å skrive en klassiker på nivå med «Stargazer».
Som nevnt før var det dessverre ikke veldig mange publikummere til stede på Dee, men en vordende brud – Gunn Marit, tydeligvis en kjenning av bandet – hadde lagt utdrikningslaget sitt dit, uten at denne skrivende person vet noe om hva dette medførte av Led Zeppelin-aktig bakkanal på bandets hotellsuite (eller Grefstads leilighet) etterpå.
Resten av konserten ble en god blanding av gammelt og nytt, og det virker ikke som at den nye skiva står noe tilbake for de som kom for 10-11 år siden. Mulig Rainbow-inflytelsen er litt mindre opplagt på det nye stoffet.
Tape er en uting
Hoveddelen av konserten ebbet ut med to nye epos, «Captain Saint D» og «Return Of The Deamons». Bandet har tro på sitt nye materiale, og det har jeg og. Vi fikk tre ekstranumre, to gamle og et nytt, og da «The Brave Never Bleeds» (litt poengtrekk for klisjéaktige titler her) fikk avslutte kvelden var det mitt inntrykk at de få oppmøtte stort sett var fornøyde med det de hadde bivånet.
Det er én ting som irriterer meg med enkelte band i denne sjangeren, og det er alle de instrumentene som befinner seg på tape (eller harddisk i våre dager). Hører jeg en pianointro forventer jeg å se et bandmedlem stå å traktere instrumentet. Kall meg gammeldags, men du hørte aldri en lyd fra Deep Purple eller Led Zeppelin på syttitallet som ikke var skapt av et av de menneskene du så på scenen! Jeg vet det er mye av dette – også av band jeg egentlig digger – men jeg synes det er en uting. Det er ikke alltid det er like opplagt som på denne konserten med Saint Deamon, men synes ikke bandmedlemmene selv at det går på bekostning av deres integritet?
Nuvel. Et lite hjertesukk der. Saint Deamon (og Synthetic Gentlemen) leverte bra fra seg denne kvelden i Joe Lynn Turners fravær. Vi ønsker sistnevnte god bedring, hva enn som feilte ham.
Av Dag Rossing
Foto Terje Dokken
