Det greske black metal-bandet Rotting Christ har holdt det gående i over 30 år, og er nå aktuelle med sitt nye album «The Heretics». I den forbindelse fikk vi frontmann Sakis Tolis i tale, som blant annet kunne avsløre en kjettersk livsstil.
Rotting Christ ble grunnlagt i Athen i 1987, av brødrene Sakis og Themis Tolis. Bandet var ett av de første black metal-bandene i denne regionen, og har derfor hatt stor innflytelse på den europeiske undergrunnsscenen. Nå 13 album senere, beviser de at de fortsatt tilhører gigantene av den internasjonale black metal-scenen.
Siden de ga ut den suksessfulle forgjenger «Rituals» i 2016, har Rotting Christ spilt på Tons Of Rock i 2017 og på Midgardsblot i 2018, samt gitt ut samleplata «Their Greatest Spells». Vi tok en telefon til Hellas for å slå av en prat med frontmann Sakis Tolis, og var nysgjerrige på hva han hadde å berette om deres kommende plate.
– Vi er nettopp ferdige med vårt trettende album kalt «The Heretics», et album som tok meg mye tid å komponere, siden jeg er den eneste komponisten i bandet. Jeg tror albumet følger i samme spor som forrige album «Rituals», men også et skritt videre. Det er et lignende album, men det er mer melodisk enn «Rituals».
– Hva distanserer «The Heretics» Fra «Rituals» Og «Kata Ton Daimona Eaytoy»?
– Det er alltid noen forskjeller når vi lanserer et nytt album. Med dette albumet skiller seg spesielt fra «Kata Ton Daimona». Det er to album siden, og man kan si at detter er en slags trilogi som startet med «Kata Ton Daimona» og slutter med det nyeste albumet.
Komponist med mye på hjertet
– Hvordan arbeider du med låtskrivingen og hvem bidrar med hva bak kulissene?
– Vel, du må ta hensyn til et band som lanserer sitt album nummer tretten. Det er et langt liv med musikk. I forkant av dette albumet leste jeg mye, og jeg gjorde en slags meditasjon for meg selv for å se om jeg har noe å dele med andre. I dag er det ingen som bryr seg om de ikke ser at noe er ærlig. Jeg mediterte mye, og så kom det til meg. Jeg har får noen vibber! Jeg føler noe, som må skrives ned. Det tok meg mer enn et år å fullføre låtene, og seks måneder å spille dem inn. Det tok altså ett og et halvt år å komponere det som for meg er et av de mest sjelfulle albumene vi noensinne har gitt ut.
– Man kan definitivt høre at du har jobbet hardt med det endelige produktet.
– Ja, jeg bruker mye tid på komponeringen. Komponeringsprosessen er svært viktig for meg. Når jeg komponerer, enten jeg skriver eller spiller gitar, flykter jeg fra dette livet. Jeg vil holde det gående så lenge jeg kan og har noe å si til folk der ute.
– Jeg håper du har noe å fortelle oss i lang, lang tid.
– Ja, så lenge det er bra. For meg handler det om helse. Hvis jeg er frisk nok, holder jeg det gående til slutten. Non serviam.
Kjettersk livsstil
– Hva er inspirasjonen bak tittelen på albumet «The Heretics»?
– Det tok meg 46 år å innse, men jeg er selv en kjetter. Veien jeg har valgt, min livsstil, er ganske kjettersk. Den strider helt imot hvordan samfunnet er lagt opp. Så jeg fant ut at jeg ville skrive noe om det. Det fins mange kjetterske mennesker opp igjennom historien, særlig forfattere ble møtt med svært mye kritikk for sitt arbeid. Jeg begynte å skrive om dem og deres uttalelser, og resultatet ble ganske nært hva jeg selv er.
– Har sangene noen spesiell sammenheng seg imellom eller er albumet mer en samling av temaer og historier?
– Det er et låtbasert album, ikke et konseptalbum. Musikalsk sett, ikke tekstmessig.
– Ja, sangene synes mer individuelle denne gangen. Var det planen hele tiden?
– Ja! Jeg er veldig glad for at du skjønte dette, veldig glad.
Inspirasjonskilder og vinylelskere
– Du har et par gjesteartister på albumet, kan du fortelle litt om hvem de er og hvordan det var å jobbe med dem?
– Alltid når jeg kommer opp med et album ønsker jeg å inkludere mine venner, så da jeg skrev dette albumet spurte jeg noen av mine venner om de ville bidra. Jeg spurte for eksempel Irina Zybina fra bandet GRAI om hun kunne gjøre vokal på «Vetry Zlye». Jeg spurte også Dayal Patterson og Startis Steele. Ikke veldig populære artister, men det er ikke derfor jeg spør. Jeg spør på grunn av deres dyktighet. Jeg ber dem om å bidra med sine ferdigheter, og jeg mener de løfter hele albumet. Jeg er svært takknemlig for å kunne jobbe med andre, spesielt mine venner – dette er sjelen i musikken.
– Kan du fortelle litt om bonussporene «Sons Of Hell» og «Phobos», og hvorfor de ikke var inkludert på den endelige platen?
– Vi ønsket å lage en syv-tommers singel, som i gamle dager, og slippe disse sangene. De to ville blitt for mye for selve albumet, så vi slipper dem separat i kun 500 eksemplarer. Bare vinyl, ingenting annet. Vanligvis er ti låter grensen for oss, for i dag tror jeg ikke at folk tilbringer nok tid til å lytte til et helt album eller vie det nok oppmerksomhet. Vi sparer bonusspor til noen spesielle utgivelser på vinyl, siden vi er store vinylelskere. Vi vokste opp med det formatet, så vi vil alltid ta hensyn til og hylle vinylen.
– Har du kjøpt noe vinyl i det siste, eller er det noen spesifikke band du har lyttet til?
– Selvfølgelig, jeg prøver å følge med, men det er for mange band der ute å nevne. Jeg likte den siste Judas Priest-platen, den var veldig bra! Jeg hører på alt jeg kan, mest black metal-band, jeg prøver å følge med på den scenen, det er veldig viktig for meg. Jeg har forsøkt å følge den siden 1989, slik at jeg har en idé om retningen scenen tar.
«Veien jeg har valgt, min livsstil, er ganske kjettersk. Den strider helt imot hvordan samfunnet er lagt opp.»
– Er det noen artister du håper å jobbe med i fremtiden?
– Hmm, nei det kan jeg ikke si. Jeg er veldig fornøyd med å ha oppfylt mine drømmer ved å arbeide med store navn og alle bandene jeg har delt scene med.
– Hvilke artister og band inspirerte deg til å drive med musikk selv?
– I gamle dager ble jeg veldig inspirert av Bathory og Celtic Frost, som begge hadde en stor innvirkning på meg.
Metallscenen i Grekenland
– Jeg liker cover-arten til «The Heretics», illustrert av Maximos Manolis, hvordan var det å jobbe med ham og hvordan kom dere frem til sluttproduktet?
– Jeg er alltid på utkikk etter nye talenter, og da jeg kom opp med ideen for «The Heretics» ønsket jeg å gjøre noe nytt. Jeg ville prøve noe annet. Jeg fant en talentfull person, og jeg ba ham om å lage et maleri. Jeg ønsket å ha en mer ekte portrett av mine ideer rundt «The Heretics». Og jeg ønsket å velge en annen retning enn med de to forrige albumcoverne, som var mer enkle og mørke.
– Hvordan er det å drive med ekstremmetall i Hellas, er det et stort marked for sjangeren i ditt hjemland?
– Det er et stort marked ja. Vel, ikke så stort, for Hellas har ikke en stor befolkning, men scenen er veldig sterk her nede. Vi har svært lovende band som spiller konserter over hele verden. Vi skaper band med vår egen mentalitet, vår egen stil, og jeg tror at hvis du googler «greek metal scene» vil du oppdage masse ting. Du vil finne mange gode band fra vårt land, Hellas har en veldig sterk scene etter min mening.
– Jeg vet at for eksempel Behemoth har hatt mye problemer med den polske regjeringen på grunn av musikken, har du hatt noen lignende problemer?
– Å ja, så altfor mange ganger har vi møtt på problemer. Ikke bare i Hellas. Og ikke glem, i fjor ble vi satt i fengsel! Vi står alltid overfor problemer med vårt navn, og vi har hatt en ganske lik bane som Behemoth. Men vi gir oss ikke av den grunn, som jeg sa, vi er kjettere og det må vi fortsette å være helt til slutten. Vi er her bare for å rope «Non serviam».
Tonnevis av festivaler
– Hva er planene fremover, turné og festivaler?
– Ja, det er alltid slik etter en utgivelse. Festivaler er de viktigste for oss på dette tidspunktet. Senere i år legger vi nok ut på turné, og håper å besøke Norge igjen. Norge er ett av de beste stedene å være. Ikke bare å spille, men å være, så vi håper å komme tilbake til en festival i løpet av 2019. Vi vil gjøre vårt beste, for vi elsker å spille der!
– Herlig! Vi elsker Rotting Christ her i Norge, så det ville vært helt fantastisk. Du vil definitivt se meg på første rad.
– Det ser jeg frem til. Jeg spanderer øl.
– Mens vi snakker om Norge, hvordan var det å spille på Midgardsblot i fjor sommer?
– Det var et av de beste stedene å spille, på grunn av atmosfæren, og jeg var glad for å kunne bidra til denne festivalen. Det var en veldig flott opplevelse å spille der i skogen. Jeg setter alltid pris på festivaler som Midgardsblot. Tons Of Rock i 2017 var også en flott opplevelse! Håper å være tilbake der snart.
– Noen avsluttende ord du ønsker å si til publikummet deres i Norge?
– Takk til alle norske brødre og søstre som fortsatt støtter oss, og holder den norsk-skandinaviske metallånden i live. Det er alltid en fornøyelse å spille i landet deres. Til neste gang vi ses, hold ånden i live og alltid; Non-fucking-serviam brothers.
Av Adrian Øien
Bandfoto Ester Segarra | Livefoto Terje Dokken & Arash Taheri
