20.–21. september 2024
Til Hamar uten slakt!
Festivaler som vektlegger progrock og relaterte stilarter har dukket opp jevnt og trutt her på berget de siste 10-15 årene. Noen kommer og andre går. Pulterkammer på Hamar ble nå i september avholdt for andre år på rad.
Av Dag Rossing
Foto Rune Nerhagen
Pulterkammer er en todagers festival, og åsted er Hamar Teater, et ca. 100 år gammelt bygg som har vært brukt til alt fra rådhus til forsamlingslokale, og som etter krigsutbruddet i 1940 ble brukt som provisorisk stortingslokale da regjering, storting og kongefamilie flyktet fra de tyske okkupantene.
I dag drives det av noe som heter Turnékompaniet og setter opp forestillinger av mange slag for både små og litt større. Denne helgen hadde altså progfolket inntatt etablissementet. Arrangørene bak Pulterkammer er folkene i hamarbandet Meer med gitarist Eivind Strømstad som selveste festivalgeneralen. Meer fikk også æren av å både åpne og avslutte festivalen.
Om noen lurer på betydningen av begrepet «pulterkammer», så betyr det et sted man oppbevarer gammelt skrot.
Men la oss ikke foregripe begivenhetene for mye. Etter en noe slitsom reise fra Oslo på et fullstappet tog ankom fotograf Rune og undertegnede byen ved Mjøsas østre bredd.
Om noen lurer på betydningen av begrepet «pulterkammer» – og jeg gjorde det selv til å begynne med – så betyr det et sted man oppbevarer gammelt skrot. Et slags roteloft med andre ord. Mange av oss som bor i små blokkleiligheter har et i lagerrommet i kjelleren.
Meer akustisk
Nuvel. Første konsert på fredagen var med selve festivalvertene Meer i akustisk setting i noe som het Festsalen. Bandet hadde rigget opp i midten av rommet og det var tribuner langs tre vegger. Meer er alltid en fornøyelse å se, og ikke minst å høre. Det var første gang jeg personlig hadde overvært en akustisk konsert med dem, men det fungerte aldeles utmerket!
Til å begynne med kommer kun vokalist Knut Kippersund Nesdal, pianist Ole Gjøstøl samt to på strykere inn. Åsa Ree er fast på fiolin, mens de hadde en stand-in på bratsj i stedet for deres faste medlem som, hvis jeg forstod riktig, var i lykkelige omstendigheter. Etter hvert sluttet resten av bandet seg til de nevnte.
Det var interessant å se Meer i akustisk utgave. Vokalist Johanne Kippersund Nesdal, søster av Knut, manglet ikke noe av sin vanlige intensitet selv i denne settingen. Det eneste som trakk litt ned var en del trafikkstøy fra gata utenfor. Den kunne være litt sjenerende i de vare partiene, som det var en del av, men den var ikke til hinder for at dette ble en flott opptreden av Johanne, Knut og deres medmusikanter.
8/10
Mildfire
Da var det bare å pelle seg over til teatersalen der Mildfire skulle begynne nokså umiddelbart etter at Meer hadde gjort seg ferdige. Disse var et ubeskrevet blad for meg. Jeg vil beskrive musikken deres som en slags «kammerprog» (ikke glem hvor dere leste det begrepet først!). Dette var rolige, smektende saker med et komp bestående av keyboards, banjo, cello, bass og trommer.
Jeg vil nok si at bandet har litt å gå på. Låtene hadde en tendens til å slutte litt i «løse lufta» og det var noe uferdig over det hele. Men de har avgjort et potensiale, og de er etter sigende et forholdsvis nystartet band, så det er ingen grunn til å avfeie dem. «One to watch», som de sier.
6/10
Aiming for Enrike
Men Pulterkammer hadde òg tatt i bruk en tredje scene i år, og da Aiming for Enrike sto for tur, måtte vi ut på gata for å gå rundt hjørnet og inn på spillestedet Festiviteten som lå i samme bygget, men hadde egen inngang.
Enrike er en duo som etter hvert har fem album bak seg, og som spiller noe som har blitt beskrevet som progressiv fuzzpop. Det er kanskje en like god beskrivelse som noe annet. Mulig det er denne anmelder som begynner å bli litt for gammel, men det er bare å si at dette ikke var helt min greie. Ikke til å begynne med i hvert fall, for da syntes jeg Simen Følstad Nilsens synth fikk dominere litt vel mye. Etter hvert da gitaren til samme mann fikk en større plass i lydbildet groovet det en god del mer, og Simen og trommepartner Tobias Ørnes Andersen kom vel sånn rimelig bra fra det.
Og en fin ting var at Enrike så ut til å lokke en del yngre folk som muligens ellers ikke hadde vært å finne på en progrock-dominert festival, og det er jo udelt positivt. Ettervekst er viktig!
6/10
Seven Impale
Men så bar det tilbake til Teatersalen igjen, for nå sto ingen mindre enn Seven Impale på timeplanen. Det har vært stille rundt disse bergenserne i noen år etter at de kom ut med to imponerende album i henholdsvis 2014 og ’16. En ny utgivelse, Summit, ble å finne hos kjøpmannen i fjor, og den står absolutt ikke tilbake for de to fra 8-10 år siden – kanskje snarere tvert imot! De gjorde også en fin figur på We Låve Rock i Asker i mai, så vi visste med rimelig stor grad av sikkerhet at vi hadde noe godt i vente da vi forlot Festiviteten til fordel for teaterets hovedsal igjen.
Og vi ble ikke skuffet. Bandet startet med et par låter fra de to første albumene før de hev seg løs på mesteparten av (eller hele?) sisteskiva. Det meste av fokuset er på frontmann Stian Økland på vokal og gitar og Benjamin Mekki Widerøe på saksofon og øl. Sistnevnte hadde tydeligvis gått skoa av seg og gjennomførte konserten i sokkelesten. Det er ellers ikke til forringelse av de øvrige medlemmene, som alle var svært dyktige, at jeg ikke nevner dem ved navn.
Seven Impale var herlig uhøytidelige, noe som på en måte sto i kontrast til deres forholdsvis komplekse musikk.
Seven Impale var herlig uhøytidelige, noe som på en måte sto i kontrast til deres forholdsvis komplekse musikk, og vokalist Stian framstod nærmest keitete sjarmerende under sin pludring mellom låtene. Det ble fleipet om en-endelser kontra a-endelser (som få bergensere er særlig glade i – du må i hvert fall langt ut på Sotra), og i Bergen blir visstok Norges største innsjø omtalt som Mjøsen.
Nok om akkurat det. For de av dere som har lest såpass langt som dette uten å kjenne godt til Seven Impale, kan de beskrives som ganske tung prog med sterke elementer av jazz. Tidlig King Crimson er det opplagte referansebandet for denne musikken, uten at Seven Impale på noen som helst måte framstår som en blåkopi. Kjøp platene deres! Gå å se bandet live når de kommer til en venue nær deg! Dette er bra!
Og jeg vet heller ikke hva de mener med navnet Seven Impale selv om jeg regner meg for å være god i engelsk. Til info så er det kun seks av dem på scenen.
9/10
Åsa
Dag to begynte på samme måte som den første i Festsalen, og denne gangen var det Åsa Ree fra Meer som skulle i ilden med sitt soloprosjekt – kun kalt Åsa. Som med det akustiske Meer dagen før, foregikk seansen midt i salen med tribuner langs tre av veggene.
Åsa og hennes tre hjelpere, en på fløyte og to som slo på ting, satt i lotusstilling vendt mot hverandre. Åsa selv veksler mellom keys og gitar, og jeg må bare si at jeg ikke helt får taket på visene hennes. Hun synger fint, men det er noe med låtene som nærmest høres ut som de er komponert på sparket. Trafikkstøyen var ikke plagsom i dag selv om musikken var svært lavmælt, kanskje siden det var lørdag og ingen rushtid.
Så vidt jeg vet er dette et temmelig nytt prosjekt. Mulig Åsa og co. bare trenger mer rutine? Tiden vil vise, men enn så lenge blir jeg ikke veldig imponert over dette.
4/10
Actionfredag
Ikke lenge etter befant vi oss i hovedsalen der Actionfredag skulle i …eh, aksjon. Og sannelig befant ikke Åsa Ree seg i line-up’en her òg! Det er en liten verden! Actionfredag blir ledet av bassist Ola Mile Bruland, også kjent fra bl.a. Glutton, og spiller en ikke så rent lite Canterbury-aktig (for de som skjønner hva jeg snakker om) viseprog med vesentlige innslag av jazz. Selv foretrekker de ifølge biografien sin betegnelsene «hippiecore» eller «jazzgore» og lever etter mottoet «heller over evne enn under idrettsstevne». Jaja, ingen skal ta dem på humoren.
Det ble en underholdende times tid med Actionfredag. Det meste av musikken er instrumental, men det som er av vokal – for det meste sunget av Katrina Lenore Sjøberg – er stort sett på norsk. Bruland fortalte tidlig under konserten at folk hadde mast på dem om å spille «mye gammelt», men han kunne fortelle at vi kunne forvente mest nytt.
Jeg gjetter på at Actionfredag ikke er alles kopp te, men på denne festivalen ble de svært godt mottatt.
Bandet er visst veldig opptatt av Dalai Lama og har skrevet en hel låtsyklus om ham, som de spilte tre – tror jeg, men det er ikke godt å vite – deler av denne kvelden. Instrumentalt er det mye som skjer i denne musikken; mange krumspring, masse spilleglede og smittende godt humør. «Vi skal spille noen flere låter, men de tar vi senere» kvekket det tørt fra Ola. Jeg tror det var før et av Lama-partiene.
Jeg gjetter på at Actionfredag ikke er alles kopp te, men på denne festivalen ble de svært godt mottatt. Og fullt fortjent!
8/10
Uncanny
Da Actionfredag hadde gjort seg ferdige bar det rundt hjørnet til Festiviteten der Uncanny var satt opp i neste slot. Disse har holdt på i minst 5-6 år nå, men kom først tidligere i år med sin første fullengder, Shroomsday.
Musikken er for det meste instrumental og befinner seg definitivt nærmere metall enn tradisjonell progrock. Når vokalen en sjelden gang kommer inn, er den temmelig aggressiv og ekstrem. De djent-aktige gitarriffene gir assosiasjoner til Meshuggah, men Uncanny er en trio, så fullt så mye av en lydvegg blir aldri dette.
Musikken er for det meste instrumental og befinner seg definitivt nærmere metall enn tradisjonell progrock.
Uncanny er flinke, det skal de ha. Vi fikk en leksjon i såkalt «math-metal» blandet med fusion-lignende partier og ting som kunne minne om postrock. Men jeg hadde kanskje likt det enda bedre om de hadde brukt vokal i større grad – selv om jeg ikke normalt er så begeistret for de mer aggressive formene for metal-vokal – og et medlem til, enten på gitar eller tangenter, kunne òg bidratt til å variere lydbildet mer.
Jeg er sikker på at medlemmene av Uncanny er dønn uenige, og det er de i sin fulle rett til. Bassisten kunne fortelle at de hadde sett fram til denne festivalen «i flere år». Jeg nevner igjen at dette er andre året den har blitt arrangert.
7/10
Kristoffer Gildenlöw
Tilbake i Teatersalen skulle vi nå få bivåne svenske Kristoffer Gildenlöw og hans nederlandske band. Kristoffer er forhenværende bassist i Pain of Salvation som ledes av hans bror Daniel. For en del år siden slo han seg ned i Nederland, og har til nå gitt ut fem soloalbum fra sin base der nede samtidig som han har vært bassist i Kayak og et par andre band.
Hans egen musikk er temmelig ulik det han var med på i Pain of Salvation (og for den saks skyld i Kayak). Et referanseband er faktisk ingen ringere enn Pink Floyd. Han stilte med et band bestående av to gitarister (i tillegg til seg selv som for anledningen hadde byttet ut de fire strengene med seks), keyboardist samt trommis og bassist. Bassen ble i denne line-up’en faktisk traktert av Kristoffers egen kone Liselotte Hegt.
Jeg må si jeg ble imponert over det jeg hørte! Kristoffer Gildenlöws musikk var mer eller mindre ukjent for meg fra tidligere, men det låt storslagent og majestetisk. Pink Floyd har blitt nevnt, og særlig gitarist Paul Coenradie imponerte med sine David Gilmour-influerte (min teori, for hva det er verdt) soli.
Så vidt jeg oppfattet ble det spilt låter fra så å si hele solokarrieren. Fire av hans fem skiver lå til salgs i merch’en og et eksemplar av hver ble med meg hjem. Jeg har i skrivende stund kun rukket å høre to av dem, men går gjerne og ser Kristoffer igjen neste gang han kommer til en venue nær meg, da med bedre kjennskap til repertoaret.
Jeg er litt usikker på om Professor Drøvel gag’en han dro mot slutten av konserten er noe han gjør hver gang han spiller i Norge.
8/10
The Hoggorms
Nest siste band ut på lørdagen skulle vært svenske Vulkan, som både undertegnede og mange andre hadde gledet seg til, men disse hadde dessverre sett seg nødt til å avlyse på kort varsel.
Et lokalt band ved navn The Hoggorms hadde blitt booket som erstatter. Sikkert gode nok de til sitt bruk, men de hadde blitt beskrevet som et «tulleband» og «rølpeband», noe som ikke er så vanskelig å tro med det navnet, så da ble det middagspause i stedet. Pizzabuffeten på Peppes litt lenger opp i gata fikk 8/10.
Meer
Men tilbake i Teatersalen skulle festivalen rundes av med selve arrangørbandet Meer, og de skulle spille hele sin ferske utgivelse Wheels Within Wheels. Jeg har levd med denne plata i et par måneder nå etter å ha kjøpt den på sommerens Night of the Prog i Tyskland, ukevis før den offisielle utgivelsesdatoen. Og jeg liker den godt, i hvert fall nesten like godt som den forrige LP-en, Playing House fra 2021.
Meer hadde trukket i finstasen for anledningen: mørke dresser for gutta og en smart buksedress for Johanne (noen motejournalist blir jeg aldri). Og som sagt, så satte de i gang med låtene fra den nye skiva som få i publikum nok hadde rukket å høre, uten at det virket å legge noen demper på stemningen. Snarere tvert om! Låter som «Behave» og «Golden Circle» fikk god respons.
Mye av det har selvfølgelig med bandets prestasjon å gjøre, ikke minst den til søskenparet Kippersund Nesdal i front. Begge er så vidt jeg vet tilknyttet teateret i Hamar som instruktører og skuespillere og jeg tipper at dette er erfaring som har mye å si for deres profesjonelle framtoning som frontpersoner i bandet. De andre er kanskje mer anonyme på scenen (ingen forringelse for deres musikerferdigheter i det hele tatt!), men det skal mye til å ikke komme litt i skyggen av disse to.
Meer avsluttet med noe eldre stoff. Faktisk gikk de helt tilbake til sin første periode under navnet Ted Glen Extended på et av de siste numrene. Det ble en maktdemonstrasjon av Meer på Hamar Teater denne kvelden.
9/10
Vellykket arrangement
Så hva skal man si om arrangementet Pulterkammer som helhet? Jo, jeg syns det var svært vellykket, og det tror jeg ikke jeg er alene om å mene. Plakaten var svært variert, men ikke mer enn at samtlige artister kunne sies å være relevante på en progrock-festival. Selv om et par definitivt var i grenseland.
Spillestedene fungerte bra òg. Jeg liker godt Festiviteten som scene for konserter av denne størrelsen. Vil du stå, er det god plass foran scenen. Ønsker du å sitte, og kanskje nyte en forfriskning fra baren er det en kort trapp opp til der det er bord med godt utsyn til både sal og scene. Når det gjelder Teatersalen minnet den om kulturhus mange steder rundt omkring. Men lyd og sikt var helt utmerket, og jeg tror ikke det hadde blitt for trangt selv med dobbelt så mange mennesker i lokalet.
Jeg håper Pulterkammer fortsetter og blir en årlig begivenhet og vil oppfordre progfans fra fjern og nær til å ta turen neste gang om så skjer.
Oppmøtet var litt labert på de fleste konsertene. Kun under Meers avslutning på lørdagen var det mye mennesker i salen – det er åpenbart at de har en relativt stor lokal menighet – men selv da var det ikke stappfullt. Jeg håper Pulterkammer fortsetter og blir en årlig begivenhet og vil oppfordre progfans fra fjern og nær til å ta turen neste gang om så skjer.
Så la meg med det gratulere festivalgeneral Eivind Strømstad og hans gode hjelpere med et vel gjennomført arrangement. Med We Låve Rock i Asker på våren, Pulterkammer på Hamar på tidlighøsten, og Haugaland Prog & Rock senhøstes så begynner det å bli trivelig å være fan av denne tidvis utskjelte musikksjangeren i Norge. Nå mangler vi bare at Close To The Rain i Bergen melder sin tilbakekomst.
