Nita Strauss er vel best kjent for de fleste som Alice Coopers gitarist de siste årene, samt for sin karriere i tributebandet The Iron Maidens. Men i disse dager er den driftige gitarheltinnen aktuell med sitt første soloalbum «Controlled Chaos» som utgis 16. november.
Vi tok en telefon over dammen for å høre hva Nita Strauss hadde å berette om sin debutplate «Controlled Chaos», et prosjekt som visstnok skal ha staret etter et møte med en av Nitas store inspirasjonskilder for et par år siden.
– Ja, det stemmer. Det hele startet da jeg møtte Steve Vai, som var en stor inspirasjon for meg da jeg begynte å spille gitar. Jeg møtte ham backstage på en konsert med Generation X, og han ga meg det siste dyttet jeg trengte for å skrive min første sololåt «Pandemonium 2.0», som igjen førte til mitt første soloalbum «Controlled Chaos».
– Så du møtte ham ikke før for et par år siden?
– Nei, det er litt rart, for jeg bor rett ved siden av huset hans, og jeg har faktisk vært hjemme hos ham, jeg har vært i studioet hans The Mothership. Jeg vokste bokstavelig talt opp mindre enn 30 minutter fra ham, og vi har så mange felles kjente, men jeg har aldri møtt ham før den dagen i 2016.
– Mange gitarister som gir ut soloplater samarbeider med ulike vokalister. Hvorfor valgte du å gå for et helt instrumentalt album?
– Alle mine gamle helter er instrumentale gitarister, som Steve Vai og Joe Satriani. Selv store musikere fra kjente band, som Marty Friedman fra Megadeth, har gitt ut utrolige soloalbum, så jeg har alltid hatt lyst til å lage en plate som viser min stemme som gitarspiller.
Kickstart på solokarrieren
– Du startet dette albumet som et prosjekt på Kickstarter, og man kan vel si at det virkelig tok av?
– Ja, definitivt. Jeg har i mange år hørt at musikkinteresserte ikke gidder å støtte opp om nye artister, de vil ikke bruke penger eller kjøpe plater, men jeg hadde vondt for å tro på det og ville gi det en sjanse. Vi fikk folk fra hele verden til å delta, det var ganske overveldende. Så det viste seg at hvis man gir folk et prosjekt de kan bry seg om og stille seg bak, så er de ekstremt støttende. Mer enn man kan forestille seg.
– I sosiale medier er det umulig å ikke se den gleden og begeistringen du har rundt debutskiva di. Samtidig har jeg sett deg spille på de største arenaer, og også mindre scener, rundt i verden, og du ser alltid ut som om det ikke er noe annet sted du heller ønsker å være. Selv om du har gjort en hel del vil vel 16. november være en milepæl?
– Ja, du har helt rett. Det blir definitivt en enorm milepæl. Jeg 31 år nå, og jeg har turnert siden jeg var 15, det betyr at jeg har brukt 16 år av livet mitt på veien, men dette vil bli første gangen jeg opptrer under mitt eget navn. Jeg ser på billettene, og det står «Nita Strauss»! Ikke noe annet band, artist eller vokalist. Det er kun min egen musikk, mitt eget skaperverk, og jeg trenger ikke inngå kompromisser eller ta hensyn til andres meninger. Det er virkelig spesielt å få dra ut og dele dette med resten av verden.
– Hva har vært den største utfordringen med å ha den totale kontrollen ved å lage ditt første album?
– Med full kontroll kommer det også et ansvar. Hvis noe går galt er det ingen andre å legge skylden på. Men det var en enormt lærerik erfaring. Jeg måtte lære meg å slippe taket litt, og stole på at andre kan jobben sin, uten at jeg forteller dem hva de skal gjøre. Det er trolig det viktigste jeg har lært av denne prosessen.
Alice Cooper og andre monstre
– Du hadde allerede skapt deg et navn med The Iron Maidens, men å jobbe med Alice Cooper og resten av hans band må ha vært litt av en opplevelse det også.
– Jeg tror alle opplevelsene du har i livet forbereder deg på noe. Jeg kunne spilt i hvilket som helst tributeband i Los Angeles, som Kiss eller AC/DC, men jeg valgte det som hadde monstre som løp rundt på scenen, nemlig Iron Maiden og deres maskot Eddie. Så det var helt på sin plass å gå videre til en annen scene med enda litt større monstre.
«Mange av mine største inspirasjonskilder har vært skandinaviske band.»
– Jeg har sett flere klipp på nett hvor du oppterer med ulike band, og jeg får inntrykk av at du griper alle muligheter du får til å opptre på en scene.
– Ja, omtrent, når jeg kan. Som du sa, det er ikke noe sted jeg heller vil være enn på en scene. Så god skuespiller er jeg ikke at jeg kan late som. Jeg elsker det jeg driver med, jeg elsker å spille gitar så hvis jeg kan spille låter jeg liker, med folk jeg liker, så vil jeg stort sett gjøre det.
– Hvilke band inspirerte deg til å begynne å spille gitar selv?
– Mange av mine største inspirasjonskilder, spesielt som ung gitarist, har vært skandinaviske band. Jeg trente til At The Gates i dag tidlig for eksempel. I tillegg til dem er jeg veldig fan av band som In Flames, Children Of Bodom og Stratovarius. Mange skandinaviske band har influert min låtskriving, det kan man nok høre på «Controlled Chaos», både hva gjelder gitarriff og trommer.
– Har du noen tips til unge gitarister som nå ser opp til deg?
– Mitt største råd vil være å opptre mye live. Det er selvfølgelig viktig å øve og studere, og å legge ut videoer på Youtube og sosiale medier, men det fins ingen erstatning for å gå ut å spille konserter for folk, hvor du lærer å samhandle med publikum og reagere på ting som skjer på scenen. Det tror jeg er det viktigste unge musikere kan gjøre. Hvis du så Alice Coopers band på Hard Rock Cafe i Oslo, og på Sentrum Scene dagen etter, så vet du at vi leverer akkurat det samme showet enten det er på en liten scene eller en stor arena. Hvis du er en ekte musiker, har du en ekte lidenskap for instrumentet ditt, og da er det ikke forskjell på 30, 300 eller 3000 personer i publikum.
Hurricane Nita
– Vi kan godt forstå kallenavnet ditt Hurricane Nita, men hvem var det som kom på det?
– Det var en journalist som skulle gjøre en anmeldelse av ett av mine første band. Det var første gang vi kom på trykk. Han jobbet for et lite uavhengig rockemagasin i Los Angeles, og han skrev ”Get ready Los Angeles, Hurricane Nita is in town and here to stay”. Det var helt rått! Så jeg adopterte navnet, og har brukt det siden.
– Jeg ser på sosiale medier at innimellom turneer, konserter, studiojobbing og trening, går du også på konserter selv for å se andre band. Hvilket band drømmer du om å se, som fortsatt eksisterer?
– Jeg har aldri sett Red Hot Chili Peppers før. Jeg er fra California, og den musikken var alltid rundt meg da jeg vokste opp. Det er en stor velsignelse å turnere så mye som jeg gjør, men jeg går jo glipp av alle konserter. Jeg så Metallica for første gang i fjor, enda de er ett av mine favorittband.
– Jeg så deg på Tons Of Rock da du spilte på festningen i Halden med Alice Cooper, og du gikk rundt på området og fikk med deg noen av de andre bandene før dere skulle spille selv.
– Ja, jeg vandret rundt på hele festningen. Det som er bra med hvordan jeg ser ut på scenen er at jeg kan gå rundt på en festival med hestehale og helt uten sminke, og ingen kjenner meg igjen. Da kan jeg nyte festivaler som en fan. Jeg kan se de bandene jeg vil se, eller kjøpe t-skjorter jeg har lyst på. På Tons Of Rock tilbragte jeg et par timer i teltet og fikk med meg norske black metal-band. Det var fantastisk. Den festivalen i seg selv var litt av en opplevelse, med den eldgamle festningen og utsikten.
– Er det en artist du mer enn noen andre har lyst til å jobbe med?
– Jeg kunne virkelig tenke meg å samarbeide med Jason Becker en dag. Han har levd med ALS i 20 år, men komponerer fortsatt musikk og jobber med andre musikere, så det ville vært en drøm som gikk i oppfyllelse.
Signaturmodeller
– Gratulerer også med din egen signaturgitar fra Ibanez. Hvordan gikk du frem for å gi dem dine innspill om hva du ville ha?
– Jeg har designet den gitaren i hodet mitt helt siden jeg begynte å spille gitar. Alle gitarister har vel i bakhodet hvordan deres perfekte gitar ville vært. Alle gitarer i verden har alltid én ting som en gitarist ville endret på. Jeg har samarbeidet med Ibanez i 10 år, og da de foreslo å gjøre en signaturmodell visste jeg allerede eksakt hva jeg ville ha. De ba meg ta den tiden jeg trengte for å tenke ut designet, men jeg sa at jeg kunne svare dem på telefonen allerede da de ringte.
– Du ser ut til å leve et sunt liv, hva er din favorittmiddag å lage? Og hva gjør din versjon bedre eller annerledes enn andres?
– Jeg elsker å lage Lemon Chicken. Hver gang jeg lager den til kjæresten min tror jeg at jeg er ett steg nærmere en ring på fingeren. Jeg lager en sunn versjon av den. Jeg spiser ikke smør, men bruker olivenolje i stedet, og jeg bruker kyllingbuljong i stedet for fløte. Jeg prøver å lage den så smakfull som mulig, men samtidig sunn. Det er bra drivstoff for kroppen.
Intervju Stein Johnsen | Tekst Marianne Lauritzen
Livefoto Arash Taheri
Hør hele intervjuet med Nita Strauss:
