Tirsdag 9. mai 2023
Eklektisk asymmetri
Det var duket for en i over gjennomsnittet eklektisk kveld på Blå da australske Ne Obliviscaris gjestet byen. Med seg som special guests hadde de Persefone fra Andorra, og support var italienske Asymmetric Universe.
Av Monica Holmen
Foto Arash Taheri
Mens hvert av bandene kan sies å representere hver sin tilnærming til og variant av den progressive sjangeren, med alt som det innebærer av krysninger av all slags subsjangere, utgjorde kvelden som helhet en potpurri av en progheksegryte bestående av elementer fra jazz, funk, metall (av den tekniske, fingerspitsgefühl-varianten). For ikke å glemme strenger i alle variasjoner: Sju-strengers gitarer, fem- og seks-strengers bassgitarer, i godt selskap med eminent fiolinspill av Tim Charles i Ne Obliviscaris.
Asymmetric Universe
I mangel av en mer treffende beskrivelse, alternativt i et forsøk på å gripe etter det man lettest har for hånden, er det fristende å gjøre bruk av supportbandets navn for en kort beskrivelse av kvelden: På alle måter et asymmetrisk univers, men i beste betydning av utsagnet. Symmetri er forutsigbart, asymmetri nødvendigvis ikke like mye – og dét liker vi.
Med noe i retning av funky jazzprog og sløye beats i lett driv, sørget Asymmetric Universe for en overraskende myk start på kvelden.
Med Ne Obliviscaris som headliner og Persefone som special guest, to band som på hver sin måte tolker og trakterer progmetallen, forventer man gjerne noe i samme gate med supportbandet. Men den gang ei. Med noe i retning av funky jazzprog og sløye beats i lett driv, sørget Asymmetric Universe for en overraskende myk start på kvelden – avslappet, innsmigrende og knapt uten forvarsel om det som skulle følge. Samtidig er det et visst slektskap i grunnholdningen her: En utforskende tilnærming til hva musikk og lyd kan by på, og en nysgjerrighet for hva som skjer når man krysser det som krysses kan av sjangere. Asymmetrisk univers indeed.
Persefone
Special guest for kvelden var Persefone, med et renommé som lett tilsier at lineupen mer var å anse som en double bill eller co-headliner. Samtlige fans vil nok høylytt argumentere for at Persefone er minst like store som Ne Obliviscaris, noe det heller ikke var noen tvil om da de gikk på scenen. Begeistret hoing og brøl løftet nærmest taket på Blå, og stemningen blant de frammøtte var topp fra første riff.
Begeistret hoing og brøl løftet nærmest taket på Blå, og stemningen blant de frammøtte var topp fra første riff.
En relativt sjeldent aktiv headbanger-gjeng ble spottet på første rad, i sterk konkurranse med det minst like aktive bandet på scenen. For på scenen var stemningen minst like god, og en påfallende tilstedeværelse og brede glis – særlig fra vokalist og bassist – levnet liten tvil om at også musikerne nøt hvert sekund av konserten.
Fornøyde musikere
Energi, tilstedeværelse og fornøyde musikere preget i det hele tatt hele kvelden. Mange band har for vane å uttrykke hvor glade de er for å være på turné og stå på scenen kveld etter kveld. Fra tid til annen kan en imidlertid få følelsen av at det ikke alltid er like ekte, der det tidvis heller kan framstå som koketteri og kun en del av det innøvde repertoaret.
Men det var ingen tvil om at det var ekte da Ne Obliviscaris’ egen Tim Charles (med et smil så bredt at en skulle tro The Joker hadde vært på ferde!) tok mikrofonen for å ønske velkommen – og gjentatte ganger også i løpet av kvelden – takket publikum, og understreket gang på gang hvor glade de var for å endelig være på turné igjen. Covid traff Australia hardt, og det hører med til historien at Ne Obliviscaris ikke har turnert siden før covid. Da hadde de også vært avhengige av fundraising gjennom Patreon for i det hele tatt komme seg på turné.
Energi, tilstedeværelse og fornøyde musikere preget i det hele tatt hele kvelden.
Noen utfordringer var det imidlertid denne gangen også. Innledningsvis orienterte Tim Charles om at «the chiselled tall, dark vampire who’s usually standing to my left; Xenoyr», dessverre hadde måttet avlyse turnéen grunnet sykdom. Som erstatning på growl-vokal hadde Ne Obliviscaris derfor fått med seg «the viking James Dorton – make sure you welcome him properly, he’s managed to learn a 90 minutes show in less than a few weeks». Tim Charles selv hadde ikke vært forskånet fra uflaks, og selv om han nå endelig sto på scenen frisk, takket han «the Italian stallion Martino Garattoni to my right» for support på clean vokal.
Ikke optimal lyd
Ymse kjepper i turnéhjulene til tross, takknemligheten og euforien for endelig å stå på scenen igjen preget stemningen gjennom hele konserten. Dessverre var lyden tidvis ikke helt optimal, og vi var flere som reagerte på dårlig lyd innimellom. Heldigvis var det ikke nok til å ødelegge helhetsinntrykket, og Ne Obliviscaris leverte til forventningene.
Etter publikums respons å dømme innfridde settlisten fra start til slutt. Etter en myk intro gled den over i episke låter som «Equus», «Misericorde I» og «Misericorde II» – samtlige fra siste album, som virkelig er en perle. Kvelden ble rundet av med tidligere hiter som «Graal» og den såre, men like mektige «And Plague Flowers the Kaleidoscope».
Kontrastfylte stemningsbilder
Med en kompromissløs og progressiv tilnærming til ulike utslag av metallsjangeren, er Ne Obliviscaris’ musikalske landskap muligens lettest å beskrive med dikotomier. Det er mykt mot hardt, lange bølgende komposisjoner mot korte hastige arrangementer, ren vokal mot buldrende growling. Stemningsbildene som manes fram er minst like kontrastfylte, der musikken river i hjertet på en sjeldent vakker og forlokkende måte. Desperasjonen som bevrer mellom tonene er til å ta og føle på, i likhet med ømheten man også kan ane der.
Stemningsbildene som manes fram er minst like kontrastfylte, der musikken river i hjertet på en sjeldent vakker og forlokkende måte.
Kontrastene mellom Tim Charles klokkeklare vokal mot James Dortons buldrende growling ligger mellom såre fiolinpartier som trekker ut i tid og rom, samtidig som hissige blastbeats hele tiden både jager avgårde og holder en i jerngrep. Imellom alt dette er det umulig å ikke merke seg Martino Garattonis karakteristiske basspill, som nærmest tar form som en egen variant av rytmisk slagverk. Joda, bass er alltid essensiell i rytmearrangementer i en låt, men dette skiller seg ut fra mye annet.
Det er i det hele tatt så mange lag av lyd, så mange tilsynelatende kontrastfylte biter i eklektisk asymmetri, som nærmest på magisk passer perfekt i hop at det er vanskelig å ikke la seg imponere.
Settliste
- Intra Venus
- Equus
- Misericorde I – As the Flesh Falls
- Misericorde II – Anatomy of Quiescence
- Libera (Part I): Saturnine Spheres
- Forget Not
- Devour Me, Colossus (Part I): Blackholes
- Graal
- And Plague Flowers the Kaleidoscope
