Torsdag 17. november 2022
Heller dette enn Oslo Maraton
Maraton fra Oslo og Viken har noen år på baken nå. Deres andre album, Unseen Color, er omsider å få hos kjøpmannen, og denne torsdagen var det releasekonsert på John Dee.
Av Dag Rossing
Foto Ketil Martinsen
Før Maraton ble vi varmet opp av Yesterdaze, et nytt bekjentskap for undertegnede, og de gjorde vel sine greier helt tilfredsstillende. Deres rocka variant av indiepop underholdt i de tre kvarterene eller så (jeg tok ikke tiden) de sto på scenen, uten at jeg skal proklamere å ha vært vitne til rockens framtid.
Dyktig band
Så var det Maratons tur. «Non-Eucledian Heart» fra den nye skiva Unseen Color åpnet settet, tett etterfulgt av «Seismic», åpningslåta fra debutalbumet Meta. For de som ikke kjenner Maraton kan de sies å ha mye til felles med Leprous sånn rent låtskrivermessig, men de er mye mindre intense i soundet og det er definitivt et popelement i musikken deres som ikke er å finne hos Notoddingene. Elementer av Simple Minds og Muse er og å finne hos Maraton.
«Blind Sight» og «In Syzygy» fra nyskiva kom så, før vi fikk «Prime» fra debuten. I løpet av den neste timen spilte Maraton alt fra årets utgivelse og mye fra den første.
Bandet var dyktige, selv om vi ikke kommer forbi at vokalist Fredrik Bergersen Klemp ser ut som en skihopper (ikke et forsøk på mobbing, jeg liker skihopping). Scenen var i utgangspunktet dekorert med tre forheng som Klemp trakk ned på strategiske tidspunkter i konserten. Utover sånne ting som dette, er ikke Maraton blant de mest utagerende aktørene i bransjen. Det går i å spille låtene fra a til å, og det er ikke noe galt i det. Alle behøver ikke å være Kiss.
Jeg, og mange med meg, ser fram til nye møter med Maraton!
Gjestesaksofonist
En ting som irriterte meg grenseløst under denne konserten var all skravlingen fra publikum. Det blir lett sånn når store deler av publikum er familie, venner og bekjente av bandet. Men er det så vanskelig å ta inn over seg at enkelte av oss faktisk har betalt for billetten (ikke jeg da, som skriver for Blezt, men f.eks. min kompis Rune) og gjerne vil nyte konserten uten å høre om hvor dere skal på ferie, eller hvem dere feide på siste fest?
Nuvel. Mot slutten fikk vi en liten overraskelse i form av at Jørgen Munkeby fra Jaga Jazzist og Shining entret scenen, og krydret «Boltzman Brain» og «Unseen Color» med sitt eminente – og intense – saksofonspill. Også i ekstranumrene «Altered State» og «Spectral Friends» sto han og lurte i kulissene, og kom utpå der det passet.
Maraton leverte en flott opptreden på John Dee. Og deres nye album er mer enn verdt en snau time av deres tid. Og hvis dere er old school som meg, kjøper dere den på fysisk format også, og bidrar til at bandet kommer med et nytt album om et år eller halvannet, og underholder oss med stadig nye konserter.
Jeg, og mange med meg, ser fram til nye møter med Maraton!
