Fredag 2. oktober 2026

Fire tiår med pophistorie

Duran Duran viser hvorfor de fortsatt er et av pophistoriens mest seiglivede band. Det blir en kveld fylt av nostalgi og utallige monsterhits som fortsatt får det til å rykke i dansefoten. 

Av Marianne Lauritzen
Foto Ketil Martinsen

Det er over fire år siden britiske Duran Duran sist besøkte Norge. Sommeren 2022 spilte Birmingham-bandet på Sommerstemning i Lillestrøm, den gang med Nile Rodgers & Chic på plakaten. Nå er de tilbake, og denne gangen som hovedattraksjon på Unity Arena.

Mye har skjedd siden sist. Duran Duran ga ut sitt sekstende studioalbum, Danse Macabre, i 2023, og i år har de fulgt opp med singelen «Free to Love», laget sammen med mangeårige samarbeidspartner Nile Rodgers. Det er altså ikke et band som utelukkende lever på gamle meritter, selv om det er nettopp de gamle merittene publikum først og fremst har kommet for å høre.

Bandet består fortsatt av Simon Le Bon, Nick Rhodes, John Taylor og Roger Taylor. Med mer enn 100 millioner solgte album og en innlemmelse i Rock & Roll Hall of Fame i 2022 er det vanskelig å diskutere Duran Durans betydning for popmusikken.

Ikke fullt hus

Kvelden begynner med norske Skaar. Hun er absolutt flink, men musikalsk er det et ganske stort sprang fra hennes moderne pop til Duran Durans nostalgiske synthpop og new wave.

På en fredag kveld, med et publikum som åpenbart først og fremst er her for 80-tallsklassikerne, blir resultatet en del skravling i salen. Skaar fortjener bedre oppmerksomhet enn hun får denne kvelden. Hun forteller at hun spiller på Blå senere i måneden, og der vil rammene antakelig passe bedre.

Deretter følger en nærmere 40 minutter lang changeover. Det er i overkant lenge å vente når konsertkvelden allerede er i gang.

Med mer enn 100 millioner solgte album er det vanskelig å diskutere Duran Durans betydning for popmusikken.

Og det er ikke akkurat et fullt hus som venter på Duran Duran. Hele gulvet er utstyrt med sitteplasser (de venter vel et aldrende publikum), og deler av arenaen er sperret av. Omtrent halvparten av tribuneplassene er i bruk. Med andre ord er dette en konsert som heller burde vært lagt til Oslo Spektrum.

Le Bon og Bond

«Is There Something I Should Know?» åpner konserten, akkompagnert av tegneserieversjoner av bandmedlemmene på bakskjermen og en saxofonsolo signert Simon Willescroft, mens publikum synger med på «Please, please tell me now».

Simon Le Bon ønsker Oslo god kveld på norsk, og allerede her er det tydelig at bandet har tenkt å gi publikum det de kom for. Spesielt når de brenner av «The Wild Boys» allerede som låt nummer to, skjønner vi at vi kan vente oss en lang rekke med hits. Dog er det noe mismatch med innholdet på skjermen, hvor hissige flammer og et demonhode heller skulle tilsi at vi befant oss på en hardrockkonsert. 

«It’s time for us to Bond,» sier en spøkefull Le Bon før «A View to a Kill» sender oss rett inn i James Bond-universet. En fiktiv Bond-pike dukker opp på skjermen, mens Duran Durans Bond-låt fra 1985 sitter like bra som Roger Moores agentdress.

Men det er «Hungry Like the Wolf» som virkelig får fart på gulvet. Simon får med seg publikum på ulvehyl, mens en blodig ulv dukker opp på skjermen. De fleste nede på gulvet har på dette tidspunktet reist seg fra setene sine.

«Evil Woman» gir konserten et mer discofunkete preg, før «Lonely in Your Nightmare» leveres som en hybrid med Rick James’ «Super Freak». Resultatet, «Super Lonely Freak» fra deres nyeste album Danse Macabre, er både morsomt og ganske funky, og viser at Duran Duran fortsatt liker å leke med sitt eget materiale.

Gledelig gjenhør

Så får vi et nytt hat-trick av gamle klassikere, i form av allsangvennlige «The Reflex», samt 90-tallsballadene «Ordinary World» og «Come Undone». «Ordinary World» introduseres med Le Bons refleksjon over kriger og nød rundt i verden, og han dediserer låta til mennesker som kjemper for sin egen eksistens. Simon Le Bons vokal, som generelt har holdt seg meget bra, er imidlertid ikke like overbevisende i de rolige partiene.

På «Come Undone» får korist Anna Ross større plass, i duett med Simon Le Bon fremme på scenen, i denne litt Enigma-inspirerte godlåta. 

Duran Duran fortjener egentlig et publikum som fyller en hel arena og gir låtene den energien de er laget for, noe som hadde vært lettere å få til på en mindre arena. 

Den litt kjedeligere «New Moon on Monday» blir et av kveldens mindre høydepunkter, med en vokal som tidvis blir litt skingrende. Men så kommer «Notorious», og plutselig er det igjen dansing på gulvet.

Så får vi et gledelig gjenhør med «I Don’t Want Your Love» fra 1988, en låt jeg faktisk hadde glemt litt. Denne har de ikke spilt live siden 2019, den og får sin første fremføring nettopp her i Oslo hvor hele turneen starter. Det er derfor litt ekstra stas når Simon Le Bon finner frem tamburinen og John Taylor gir låten det karakteristiske basspreget.

Viktig signatur

Så kommer kveldens tydeligste politiske og inkluderende øyeblikk. «Free To Love», årets nye singel med Nile Rodgers, ledsages av pride-grafikk som regnbuer og enhjørninger på skjermen, mens vi inviteres med inn på en gay club. 

Etter en kort presentasjon av bandet avslutter Le Bon selvsagt med å si: «And my name is Bon. Simon Le Bon», i klassisk Bond-stil.

Under «Planet Earth» fylles bakskjermen med bilder fra verdensrommet, John Taylor får sitt bassøyeblikk og publikum klapper taktfast. Det er vanskelig å ikke legge merke til hvor mye John Taylor fortsatt betyr for Duran Durans sound – bassen er en av bandets viktigste signaturer.

«White Lines» rocker opp stemningen, samtidig som den også er litt kjedelig, før «(Reach Up for the) Sunrise» treffer bedre.

Avslutningen kommer med «Girls on Film» fra debutskiva fra 1981 og Talking Heads’ «Psycho Killer», en coverlåt de spilte inn på siste plate sammen med Måneskin-bassist Victoria De Angelis. Tegnefilm, solide bassriff og et stadig mer dansende gulv sørger for at hovedsettet ender med godt trøkk.

Etter rundt 90 minutter forlater bandet scenen.

Allsang og roadtrip

Det går ikke lang tid før Duran Duran kommer tilbake. Først skal publikum organiseres i et slags fotballrop, før mobiltelefonene løftes i været og lyser opp arenaen, på oppfording fra Le Bon.

Så kommer «Save a Prayer». En nokså rolig låt, men allsangen på refrengene viser hvor sterkt den fortsatt står hos publikum. Simon Le Bon finner frem kassegitaren, mens hvite duer svever over bakskjermen.

De har skrevet så mange låter som sitter fast i den kollektive hukommelsen at de nesten kan lene seg tilbake og la sangene gjøre jobben.

Til slutt er det selvfølgelig «Rio» sin tur. En roadtrip gjennom rosa solnedgang, palmer og storby fyller skjermen, mens saxofonen får det siste ordet.

Hitene gjør jobben

Det er mye å like ved Duran Duran anno 2026. Bandet har et imponerende repertoar, og produksjonen er visuelt gjennomført uten å bli fullstendig overlesset.

Samtidig er ikke alt like vellykket. For eksempel er lyden, som så ofte i Unity Arena, et problem. Fra mitt sete langt fremme på den ene langsiden (altså langt unna miksebordet), høres det et tydelig ekko fra blikktaket lenger bak i hallen. Lyden var bedre på Pet Shop Boys for noen uker siden.

Den litt glisne salen gjør også sitt til at opplevelsen blir hakket mer stusslig enn hva den kunne vært. Duran Duran fortjener egentlig et publikum som fyller en hel arena og gir låtene den energien de er laget for, noe som hadde vært lettere å få til på en mindre arena. 

For det er til syvende og sist Duran Durans største styrke: De har skrevet så mange låter som sitter fast i den kollektive hukommelsen at de nesten kan lene seg tilbake og la sangene gjøre jobben. Denne kvelden må de riktignok gjøre litt av jobben selv også. Og det gjør de, med både stil og nostalgi.

Duran Duran live i Unity Arena oktober 2026 - BLEZT
Duran Duran live i Unity Arena oktober 2026 - BLEZT
2026-10-02 Duran Duran
previous arrow
next arrow

Settliste

  1. Is There Something I Should Know?
  2. The Wild Boys
  3. A View to a Kill
  4. Hungry Like the Wolf
  5. Evil Woman
  6. Lonely in Your Nightmare / Super Freak
  7. The Reflex
  8. Ordinary World
  9. Come Undone
  10. New Moon on Monday
  11. Notorious
  12. I Don’t Want Your Love
  13. Free to Love
  14. Planet Earth
  15. White Lines (Don’t Don’t Do It)
  16. (Reach Up for the) Sunrise
  17. Girls on Film / Psycho Killer

    Encore:
  18. Save a Prayer
  19. Rio
ANMELDELSE
Settliste
9
Utførelse
7
Underholdningsverdi
8
Forrige artikkelMyrath @ John Dee, Oslo
Neste artikkelJoe Bonamassa @ Oslo Spektrum
duran-duran-unity-arenaFredag 2. oktober 2026 Fire tiår med pophistorie Duran Duran viser hvorfor de fortsatt er et av pophistoriens mest seiglivede band. Det blir en kveld fylt av nostalgi og utallige monsterhits som fortsatt får det til å rykke i dansefoten.  Av Marianne LauritzenFoto Ketil Martinsen Det er over...