Det norske black metal-bandet Kampfar har eksistert i hele 25 år. Jubileumet feires med det nye og personlige albumet «Ofidians Manifest».
Av Adrian Øien
Foto Sebastian Ludvigsen
Til tross for årets 25-årsjubileum, var Kampfar nær ved å ha kommet til veis ende i 2016. Slik ble det heldigvis ikke, og i disse dager er de aktuelle med sitt nye mesterverk «Ofidians Manifest». Vi tok en prat med frontmann Dolk, som åpenhjertig fortalte om den tunge prosessen, blant andre ting. Vi innledet med å ønske Kampfar velkommen tilbake til musikkverdenen med sitt åttende album, og lurte på om Dolk kunne fortelle litt om både prosessen og tematikken rundt den nye plata.
– Det har vært en lang prosess, men nå er vi tilbake og det føles veldig bra. Da vi bestemte oss for å gi oss var det mye som ballet på seg en periode, med mange konserter og ting og tang. Det var veldig mye rundt alt det der som også gjorde at jeg gikk på en skikkelig mental smell. Det er ikke noen hemmelighet. Så vi hadde ikke noe valg altså. Dette startet i 2016. Det vi gjorde da var å takke nei til absolutt alle tilbud som kom, men bestemte oss for å gjøre ferdig de vi allerede hadde takket ja til, så vi spilte langt ut i 2017 faktisk. Da vi gjorde den siste festivalen i Tyskland i august så var det veldig naturlig å takke for seg, for det var faktisk slik vi følte det der og da, men det var en lang prosess, og en prosess som innebar at vi ikke snakket med hverandre på ett år. Det var aldri planlagt at vi skulle komme tilbake. Men så kom det brått en telefon fra gitarist Ole, som sent i 2018 ringte meg en kveld og sa at han hadde ting som han gjerne ville lufte med meg hvis jeg var klar for det. Og det var jeg jo! Så da dro vi til Hemsedal, som har vært vårt sted siden starten og et veldig viktig sted for Kampfar. Han og jeg dro dit og startet ballen rett og slett. Det var veldig naturlig å lage et album som var mer personlig enn noen gang. Det var kanskje et av de letteste albumene å skrive for oss, nettopp fordi det var så personlig og samtidig er det kanskje det albumet som stikker dypest. For å komme tilbake til spørsmålet ditt, så er «Ofidians Manifest» rent oversatt «Slangens manifest», og det er jo rett og slett et metaforisk bilde av den slangen som har snakket til meg, og sikkert de andre, men spesielt meg personlig – den stemmen som har snakket til meg de siste to årene for å få meg over på feil side.
Personlige utfordringer
– Jeg må si det er utrolig imponerende at dere kom dere på bena igjen såpass fort. Veldig respektabelt.
– Det er kult å høre det! Nå er det jo sånn at det er vanskelig å legge bort Kampfar, det er ikke bare en hobby, men en stor del av livet. Det har det vært de siste 25 årene, ikke bare for meg, men alle sammen. Selv om vi ikke snakket sammen på ett år så lå det der hele tiden, vi er jo Kampfar uansett hvordan man vrir og vender på det. Derfor ble det kanskje litt lettere å komme tilbake, det er som å kappe av seg armen liksom.
– Så det var slik at Ole kom med ideene sent i 2018? Det er altså ikke lengre siden enn det?
– Det er ikke lengre siden! Det har vært sånn de siste årene at når vi først tråkker på gassen så gjør vi virkelig det! Det er veldig viktig for oss når vi lager et album at det må føles naturlig det vi kommer opp med. Da tror jeg at man kommer inn i en skikkelig produktiv periode, og så gjør man gjerne mer ting på to måneder enn man har gjort på to år, ikke sant.
– Hva slags utfordringer møtte dere på underveis, selv om det føltes naturlig?
– Det var ganske mange utfordringer egentlig. Vi har hatt en jævlig tung periode. Når vi først kom i gang igjen satt vi faktisk i Hemsedal og holdt på å lage låter, så fikk vi vite at faren til Ole mest sannsynlig lå for døden. Vi ble værende i Hemsedal de to dagene vi hadde planlagt, og det personlige trekket ble enda sterkere. Det høres spesielt for Ole og meg i siste låt, «Det Sorte», som vi lagde i den perioden. Den er jævlig personlig, faktisk så personlig at da vi var ferdige med den så tok det to dager før Ole klarte å høre på låten. Men det var den måten vi måtte gjøre det på, tror jeg. Det har blitt en veldig ærlig greie som vi kan stå inne for, og det synes jeg er kult.
– All respekt til Ole som sto på gjennom dette. Men utenom den låten, er det en annen spesiell sang, del eller detalj på albumet som du er spesielt stolt av?
– Nja, vi har jo aldri laget musikk for å komme inn på lister eller bli stjerner. Når vi lager musikk så er det som om vi skriver en bok. Når man åpner albumet så har man innledningen på boka, og slutten av albumet er slutten av boka. Sånn er det på en måte med dette albumet også, det er som sagt bygd på slangens manifest, og det starter med at du klamrer deg fast til livet, og ved siste låten har du ikke noe valg, du må bare slippe liksom. Da er du ved enden. Hele den prosessen der i skiva henger sammen. Underveis i slike heavy perioder synes jeg at det som har løftet meg personlig er alle folka som står meg nær, og som jeg har blitt kjent med gjennom tiden med musikk. Ta låta «Dominans» for eksempel, hvor jeg har dratt med meg Agnete (Kjølsrud, fra Djerv). Det er ikke en låt bare for å ha Agnete med, men også fordi hun har vært veldig åpen med meg om ting hun har slitt med. Jeg har kjent henne temmelig lenge, og vi har hatt mange samtaler om ulike temaer, så da var det veldig naturlig for meg å spørre Agnete om hun ville være med. Det falt på plass med en gang, og det ble veldig personlig, siden vi har hjulpet hverandre opp igjennom livet. I låta er det Agnete som har den dominante stemmen – en stemme som kanskje har prøvd å dominere oss begge to, noe som bidrar til å gjøre låta ekstra personlig og spesiell for meg. Agnete er ikke bare med fordi hun er Agnete, men at vi har klart å lage noe personlig ut av det er noe av det jeg er mest stolt av. Låta falt veldig naturlig på plass, det var ganske sprøtt, men når vi begynte på denne låta så jobbet vi maks en kveld før vi dro i studio. Det synes jeg er kult for da blir det så spontant og riktig for meg.
Musikken og kunsten i fokus
– Albumet i sin helhet virker veldig gjennomført og fokusert, var visjonen og tematikken der fra starten av eller kom den litt etter litt?
– Vi hadde faktisk ikke noe spesifikt tema på forhånd, vanligvis planlegger man jo slikt over lengre tid, men i dette tilfellet var vi jo så separerte før vi satt i gang. Det ble skapt der og da. Da vi først satte i gang formet det seg fort, men så har vi også tilfellet med «Det Sorte» som former albumet veldig sterkt. Så prosessen blir til underveis. Også blir man veldig detaljfokusert, både Ole og jeg er det, særlig når det gjelder tekster, og da blir det jo til at man jobber i nuet. Spesielt med tanke på hva jeg sa om at albumet er som en bok. Temaet er jo selvsagt gjennomtenkt, men ikke tenkt over lang tid.
– Om ikke jeg tar feil så er dette det første albumet deres uten Kampfars velkjente logo på coveret? Er det noen spesiell grunn til dette?
– Heh, det er vel ikke noen spesiell grunn, men det skal sies at vi hadde lyst til å fucke litt med hele greia fordi det er så mange som er opphengt i den logoen. Og det er kult det, logoen har for all del ikke forsvunnet, men vi valgte å ikke bruke den på dette albumet. For meg er det ikke noen big deal, men etter hvert som tiden har gått har det blitt mer et statement at det er musikken og kunsten som er viktig, og ikke logoen. Det er på en måte et lite stikk, men som sagt så er ikke logoen borte eller kastet, den er bare ikke brukt på dette albumet. I tillegg passet det bedre sånn med tematikken på albumet.
Det var kanskje et av de letteste albumene å skrive for oss, nettopp fordi det var så personlig.
– Kommer vi til å se en skikkelig turné i år utenom festivalkonserter? Har dere noe annet planlagt forbi albumutgivelse?
– Det er nesten umulig for meg å svare på, for vi må avvise forespørsler konstant.Det er jævlig kult, men samtidig er vi veldig obs på å ikke gå i den samme fella igjen. Hvor du står på en stor festivalscene og hører introen din går, og det er 20.000 mennesker som skal se på deg, men det gir deg ikke en skit. Det var faktisk der vi var, og dit vil vi ikke igjen. Vi velger litt med omhu nå og det er vi helt nødt til, for nå baller det på seg, bare i dag har vi fått tilbud om festivaler i Italia, Slovenia og Hamburg. Bare i dag! Vi er nødt til å holde tunga rett i munnen. Det samme gjelder turnè.Ett eller annet kommer vi til å gjøre, men det får vi se. Kampfar har jo faktisk 25-årsjubileum i år, men vi har snakket mye om det i bandet at vi ikke har veldig lyst til å dvele så veldig mye ved hva vi har gjort, men heller fyre på fremover. Det kommer vi til å fortsette å gjøre. Så noen 25-årsmarkering med Kampfar tror jeg ikke vi kommer til å gjøre.
– Jeg ser den, det er nok lurt å ikke ta for mye vann over hodet helt ennå.
– Nei, vi vil ikke det altså. Slik det ser ut nå blir 2019 en slags oppvarmingsrunde for oss, så tråkker vi kanskje litt på gassen i 2020.
Støttespillere
– Er det noe annet enn albumutgivelse dere ser spesielt frem til?
– Først og fremst Karmøygeddon. Det er jævlig koselig å være der, og om det er noen som fortjener «comeback-showet» til Kampfar, om det kan kalles det, så er det faktisk Karmøygeddon. Om det er noen som aldri har stoppa å mase og støtte oss så er det Johnny, festivalsjefen. Det var veldig naturlig for meg å si ja til den festivalen som første gig. Det er litt som å komme hjem faktisk. For oss er det bare gode vibber og det er de som har støttet oss hele tiden og aldri stoppet som betyr veldig mye for oss. Jeg ser veldig frem til det.
– Er det noen utgivelser i år du ser frem til personlig?
– Jeg har ganske tette bånd til Thomas i Mork, så jeg ser frem til deres nye plate selv om jeg har hørt gjennom albumet. Jeg gleder meg til det skjer ting der i gården, jeg vet hvor mye arbeid det ligger bak og jeg synes han er en av de unge som kanskje ikke gjør så mye nytt, men som gjør gammelt nytt på en måte. Jeg gleder meg på hans vegne. Jeg har også hatt tette bånd til Kristian i Gaahls Wyrd, han er en av de få vokalistene igjen som tør å utfordre seg selv, jeg elsker når folk utfordrer sjangeren. Det er jo litt av det Kampfar gjør også, og det samme ser jeg i Gaahls Wyrd, så det er selvfølgelig et album å se opp for.
– Har du noen avsluttende ord til både leserne våre og publikummet deres?
– Det er jo veldig, veldig hyggelig med så sinnsykt mye bra tilbakemeldinger. Det er på en måte alle de tilbakemeldingene, og folka jeg kjenner, spesielt i Norge, som har gjort at vi har klart å komme tilbake. Det er jo en ode til mange av leserne deres også, det er jeg sikker på, så det er jeg veldig takknemlig for. Vi håper på å få gjort mer ting i Norge fremover også, det får bli avslutninga.
