Torsdag 7. november 2019
Hvor ble alle slengbuksene av?
De tyske stonerrockerne Kadavar inntok scenen på Blå, der de har spilt i hvert fall et par ganger før, denne torsdagskvelden. Med seg som supportband hadde de de unge svenskene i Hällas.
Litt om oppvarmingsbandet først. På sin Facebook-side karakteriserer Hällas sin musikk som «adventure rock». Det begrepet har undertegnede aldri hørt før, men sikkert er det at de er svært influert av den hardere delen av syttitallsrocken. Unge som de er, må de ha tatt et realt dypdykk i foreldrenes (eller besteforeldrenes?) platesamlinger mens de vokste opp. Jeg får assosiasjoner til blant andre Uriah Heep og Jethro Tull når jeg hører musikken deres, men også til mindre kjente aktører som Birth Control, Lucifer’s Friend og Argent.
På scenen framstår bandet – eller i hvert fall deler av det – som temmelig teatralske (det er kanskje dette de legger i «adventure rock»?). Et par av dem er ikledd lange kapper og er sminket med noe slags krigsmaling, men det blir ikke helt gjennomført når ikke alle er det. Det er forresten ikke godt å si hva de alle gikk kledd i på den nokså mørklagte scenen. Vokalist og bassist Tommy Alexandersson ser mest av alt ut som en ung Freddie Mercury når vi nesten bare ser ham i silhuett, men det gjorde han knapt nok da jeg snakket med ham i merch’en etter konserten.
Et band å merke seg
Hällas sparket i gang underholdningen med to låter fra sin til nå eneste fullengder «Excerpts From A Future Past»; «The Astral Seer» og «Repentance». Og etter en kanskje litt rotete begynnelse satte lyden seg. De to gitaristene, Markus Petersson og Alexander Moraitis var mer enn habile nok, og keyboardist Nicklas Malmqvist øste ut deilig hammondlyd fra sitt Korg-oppsett.
Bandets repertoar bestod av det meste fra fullengderen pluss en låt som heter «Carry On», som kanskje er ny? «Tear of a Traitor» ble i hvert fall presentert som å være fra deres kommende album, som vi kan forvente i løpet av vinteren. Nest sist kom deres mest kjente låt «Star Rider», og avslutningsvis liret de av seg sin tittellåt «Hällas» fra debut EP’en fra 2015.
Hällas har nok noe å jobbe med når det gjelder det presentasjonsmessige, men alle med et godt øre til noen av de bandene nevnt over bør snarest merke seg disse svenske pojkarna.
Demokratisk band
Så over til kveldens hovedattraksjon. Kadavar er et av disse bandene som aldri klipper håret sitt, og heller ikke burde begynne med det. Her snakker vi midtskill, slengbukser, tie-dye, røkelse, myrra og alt annet som hørte overgangen fra sekstitallet til syttitallet til. Bandet har til nå gitt ut fem studioalbum (og et par livealbum). De kan nok framstå som litt generiske for sin stil, som kan defineres som psykedelisk stonerrock, men jeg liker dem. De skriver fengende låter, og er gode nok musikere for hva de gjør. Også har de morsomme kunstnernavn! De kaller seg «Tiger», «Lupus» og «Dragon». Ironisk nok heter en av dem Bouteloup til etternavn, og det er ikke han som kaller seg «Lupus» (loup betyr ulv på fransk).
Etter at Hällas gikk av scenen kom et mørkt forheng fram. Kadavar ønsket tydeligvis å være hemmelighetsfulle mens de rigget, men vi som kjenner Blå vet at du bare kan gå ut døra lengst til høyre ut i lobbyen, så ser du hva som foregår. Nuvel. Det som hadde foregått var at de hadde rullet trommesettet til Tiger helt i front. Kadavar er et demokratisk band, må vite. Her skal ingen forvises til bakgrunnen! Da bandet kom på sto de side om side som et drillkorps.
Man er jo ute for å promotere et nytt album, «For The Dead Travel Fast», og hva er vel da mer naturlig enn å starte konserten med de tre første låtene, «The End» (ikke låta The Doors avsluttet sitt debutalbum med, som også åpner – logisk nok – filmklassikeren «Apocalypse Now»), «The Devil’s Master» og «Evil Forces». Det trøkket bra fra første stund.
Slengbukserock
Kadavar er kanskje ikke av de mest karismatiske, men når jeg tenker meg om gjelder det egentlig de fleste innen deres subsjanger. Men de virket sympatiske og uhøytidelige, og Lupus snakket rimelig bra engelsk og.
«Into The Wormhole» er fra forrige album «Rough Times» og må sies å være en passende låttittel for et band av denne typen. Fuzzpedalene gikk varme hos både gitarist og bassist. «Goddess Of Dawn» fra den sju år gamle debuten fulgte, og det groovet som et lite helvete! «Black Sun» kom og fra førsteskiva. Kadavar må være i et nostalgisk hjørne for tiden.
Kadavar er i bresjen av moderne band som spiller denne vintage-musikken.
Men dernest fikk vi noe nytt igjen, «Demons In My Mind» er fra siste slipp, og representerer bandet på sitt mest psykideliske. Jeg må skyte inn her at jeg liker årets utgivelse spesielt godt. Jeg har hele tiden hatt sansen for Kadavar, men syns kanskje det sitter låtmessig litt mer enn før på «For The Dead Travel Fast» enn tidligere?
Kadavar er en del av en større trend nå til dags. Slengbukserock av denne typen har tatt seg voldsomt opp i senere år. Man kan lure på om det rett og slett er en reaksjon på den syntetiske og glattproduserte popen og rocken som vi har blitt foret med i et par tiår nå, og selvfølgelig er det det! Band som Rival Sons og Graveyard representerer noe tidløst og organisk som fungerer som en motpol til hitlistemusikken av i dag, og Kadavar er et av mange band som føyer seg til denne trenden. Godt for oss som elsker god musikk!
Trykket på alle de riktige knappene
«The Old Man» kommer fra tredjeskiva «Berlin» og trøkket vedvarte. «Children Of The Night» kom fra årets utgivelse, og viste bandet fra sin mest psykedeliske side, men deretter kom «Die Baby Die» fra forrige slipp, en av bandets best kjente låter, og vi var tilbake i hardrocken igjen. «Long Forgotten Song» fra den nye skiva avsluttet hovedsettet.
Naturligvis ble våre favoritthippier klappet inn igjen. Problemet med backstage’n på Blå er at den ligger i andre etasje, så da kommer bandene vanligvis relativt fort tilbake (de stopper vel i trappa), så også Kadavar. Vi fikk finfine versjoner av to tidlige låter, «All Our Thoughts» fra debuten og «Come Back Life» fra «Abra Kadaver», skive nummer to.
Kadavar er i bresjen av moderne band som spiller denne vintage-musikken. I løpet av kveldens konsert trykket de på alle de riktige knappene, og repertoaret var fornuftig fordelt mellom gammelt og nytt. Hällas blir også spennende å følge videre. Jeg og alle vi som så og hørte på forlot Blå med store glis om munnen.
Av Dag Rossing
Foto Terje Dokken
