Mesterlig og annerledes tolkning av Gothams antihelt
Joaquin Phoenix spiller rollen som Batmans erkefiende Joker i denne frittstående og mørke filmen helt uten superhelter.
Regissør Todd Phillips, som er mest kjent for komedier som «The Hangover» og «Starsky & Hutch», beveger seg utenfor komfortsonen når han her har skapt en original, frittstående og mørk historie basert på en av Batman-universets største skurker, hvor handlingen er litt på sidelinjen av den mer tradisjonelle myten om Joker. Denne filmen er helt rensket for superhelter, det er en karakterstudie som tar for seg tiden før Joker ble den vi kjenner, og skildrer hvordan samfunnet kan være med på å skape et monster.
Vi møter Arthur Fleck, mesterlig portrettert av Joaquin Phoenix («The Master», «Walk The Line», «Gladiator»), en mann som lever litt på utsiden av det polariserte samfunnet i Gotham City tidlig på 80-tallet. Vi følger hans kamp mot ensomheten og for å bli akseptert. Fleck lider av en nerveskade som gjør at han bryter ut i latter i tide og utide, og blir dermed sett på som en raring og føler seg stadig misforstått. Og når han i tillegg bor sammen med sin uføre mor Penny Fleck, spilt av fantastiske Frances Conroy («Six Feet Under»), som sliter med psykiske lidelser, er bakteppet satt for denne melankolske historien.
Klovnestreker
Arthur Fleck har alltid drømt om å bli komiker. Hans mor kaller ham for Happy og lærer ham å leve etter mottoet «Put on a happy face». Han jobber som klovn om dagen, og prøver seg som stand-up-komiker om kvelden. Med mindre hell. Som regel ler folk av ham og ikke med ham. Han blir flere ganger banket opp, av tenåringer i gatene og av finansgutter på T-banen, og han blir mobbet av kollegaene på jobben – både med og uten klovneantrekk. Og når han så en dag mister dagjobben som han elsker, og samtidig på grunn av nedskjæringer mister sitt tilbud om både psykolog og medisiner, kombinert med ubesvart kjærlighet fra nabojenta Sophie (Zazie Beetz), topper det seg for Arthur.
«My mother always tells me to smile and put on a happy face…» – Arthur Fleck
Filmen er som sagt fri for superhelter, men vi møter faktisk Bruce Wayne som liten gutt, mange år før han blir den charmige businessmannen vi etter hvert skal kjenne som Batman. Phillips har tatt seg noen friheter når det gjelder handlingsforløpet, som her antyder at Joker og Batman har en litt annen relasjon enn vi tidligere har vært vant til.
Samtidig følger vi Arthur på hans jakt etter sin egen identitet. Han har aldri visst hvem hans far er, og har kun vokst opp med alenemoren Penny. Her etterlater historien noen løse tråder som er fritt opp til seerne å tolke. Har moren rett i hvem hun hevder er hans far, eller er hun sinnssyk og innbiller seg ting, som enkelte hevder?
Sympati for djevelen
Filmen minner en hel del om «Taxi Driver» (1976), og Todd Phillips er tydelig inspirert av både stemningen til Martin Scorsese og Robert De Niros rollefigur Travis. Såpass mye at det er helt på sin plass at De Niro har en rolle også i denne filmen. Her spiller han talkshowverten Murray Franklin, som Arthur i starten ser så mye opp til at han skulle ønske han var hans egen far, men som han mister respekten for etter hvert som han også viser seg som en av mobberne.
«I used to think that my life was a tragedy, but now I realize it’s a comedy.» – Joker
Filmen tar definitivt for seg et viktig tema, om hvordan samfunn og medmennesker kan bryte ned en person. Riktignok er nok dette temaet enda viktigere å sette på dagsorden i USA enn i velferdsstaten her hjemme. Samtidig er det litt kvalmt at filmen er bygd opp på en slik måte at vi skal sitte igjen med i overkant mye sympati for en massemorder. Da er det greit å reflektere over at samfunnet alene som regel ikke har all skyld i slike tilfeller. Selv velferdsstaten Norge har tross alt fostret opp en terrorist, attpåtil en ressurssterk en.
Når det er sagt så er det imponerende skuespillet til Phoenix mye av det som gjør at vi sitter igjen med denne sympatien. Jeg blir overrasket om det ikke vanker en Oscar-nominasjon til Joaquin Phoenix for denne rolletolkningen, hvor han virkelig puster både Jack Nicholson og Heath Ledger i nakken. Ledger gjorde som kjent en eminent Oscar-belønnet tolkning av Joker i «The Dark Knight», som ikke rullet over kinolerretet før etter hans død i 2008. Om det vanker en ny Oscar-statuett til Jokeren får vi se i februar.
Av Marianne Lauritzen
Foto SF Studios / Warner Bros.
