Tirsdag 5. november 2024
Americana på sitt beste
Amerikanske Jason Isbell er kanskje fremdeles et ubeskrevet blad for mange? Men han har siden sin exit fra Drive-By Truckers seilt opp som en av tidens mest respekterte singer-songwriter’e. Første uka i november holdt han to så godt som utsolgte konserter på Sentrum Scene.
Av Dag Rossing
Foto Ketil Martinsen
En liten presentasjon først: Jason Isbell ble med i americanabandet Drive-By Truckers i 2001, i tide til å bidra på deres fjerde studioalbum, Decoration Day. Han ble værende med dem også på deres neste to album, men hoppet av i 2007 for å satse på en solokarriere. Selv om han fikk en del låter med på de albumene han var med på, følte han nok at han kom litt i skyggen av bandets to mer profilerte låtskrivere, Patterson Hood og Mike Cooley. Her skal nevnes at Isbells «Outfit» er den klart beste låta på Decoration Day. Dette siste er selvfølgelig bare min personlige mening.
Sluttet gjorde han uansett. Hans første soloalbum het Sirens of the Ditch og kom i 2007. Året etter samlet han det som i ettertid har blitt hans mer eller mindre faste backingband, The 400 Unit. Til sammen har det blitt ni album, seks av dem med The 400 Unit. Det ferskeste heter Weathervanes, og det var det han var ute på tur for å promotere nå i høst.
Opprinnelig var det bare satt opp én konsert i Oslo, men den solgte ut på kortere tid enn en gjennomsnittlig tannpuss tar. Heldigvis eksisterte det et ledig vindu dagen før til å arrangere en ekstrakonsert, og det var denne Blezts utskremte overvar.
S.G. Goodman
Oppvarmer var en viss S.G. Goodman. Undertegnede hadde aldri hørt om damen tidligere. Presis kl. 20:00 kom hun ut på scenen med sin gitar og framførte seks eller sju låter solo den neste halvtimen. Da hun kom på scenen spøkte hun om presidentvalget som fant sted i hjemlandet hennes mens hun var i Europa og at hun først dagen etter kom til å få vite om hun måtte bli igjen her eller ikke (hvilken kanditat hun støttet presiserte hun ikke, men jeg fikk følelsen av at vi konkluderer med at hun nå vurderer å tilbringe de neste fire år i Europa).
Hun kunne ellers fortelle at hun er venn av countrystjernen Tyler Childers, som også har spilt inn et par av hennes låter, og at han hadde fått huset sitt ødelagt av orkanen som nylig herjet i det sørøstlige USA. Hun framførte låta «Nature’s Child», for anledningen omdøpt til «Tyler’s Song» til ære for ham. Ms.
Goodman gjorde vel sine ting greit nok i den halvtimen hun fikk til disposisjon, men jeg fant stemmen hennes i overkant skingrende enkelte ganger, og låtene er nok også fort glemt.
Nyere repertoar
Presis kl. 21:00 (svært så presise disse artistene er!) innfant hr. Isbell og hans menn og kvinne seg på scenen. Etter et par høflighetsfraser kjørte de i gang med «Hope the High Road». Denne gled over i «King of Oklahoma» i en lang jammete versjon som må ha vart i oppunder ti minutter. Jeg reagerte litt på en noe grøtete lyd fra begynnelsen av. Krise var det på ingen måte, men litt mer uklar enn lyden burde være der jeg sto, temmelig rett foran miksepulten.
Etter et par rocka låter skiftet bassist Anna Buttress ut bassgitaren med en ståbass. Keyboardist Derry DeBorja hadde også funnet fram trekkspillet – denne anmelder er ingen fan av dette instrumentet, men her ble det i det minste brukt til noe konstruktivt – og bandet satte i gang med den stort sett akustiske «Strawberry Woman» etterfulgt av «The Last of My Kind» før de giret opp igjen. Dette ble en tendens konserten gjennom: to rocka låter, to roligere (akustiske), så to rocka igjen, uten at de muligens fulgte formatet 100% helt til siste slutt.
Hvis det frister å gå å se et knippe glimrende musikere som framfører noe av den beste americana-rockemusikken som lages nå for tiden, bør man absolutt få med seg en kveld med dette bandet.
Jason var, i likhet med sin oppvarmingsartist, opptatt av valget, og virket å ha mye av samme syn som Goodman. For øvrig syntes han å være i godt humør. «We’re gonna have some fun tonight» var noe av det første han sa. Låta «Stockholm» ble introdusert med «this is a song about your neighbors. Everybody loves a song about their neighbors».
Kveldens repertoar var veldig konsentrert rundt de senere platene. Solodebuten Sirens of the Ditch ble det vel ikke spilt noe fra, ei heller fra 400 Unit-debuten. Oppfølgeren til denne, Here We Rest, ble begunstiget med en låt. Resten av repertoaret var fordelt forholdsvis jevnt mellom de nyere albumene. Så vidt jeg registrerte var ingenting fra Drive-By perioden. Jeg skal innrømme at jeg hadde håpet på «Outfit» som ekstranummer.
Ypperlig låtskriver
Nuvel. Vi fikk mye bra uansett. Perler som «Super 8», «Alabama Pines», «Be Afraid» og «Miles» ble framført ypperlig av det mer enn kompetente bandet. Visse begrensninger har dog Isbell som vokalist, men det tar han til gjengjeld igjen med sine ferdigheter som låtskriver. Her er han fullt på høyde med storheter som John Hiatt, Richard Thompson og James McMurtry. Dette er selvfølgelig ingen konkurranse, men at Jason Isbell er en av de ypperste yngre singer-songwriter’e vi har for øyeblikket, er det liten tvil om.
Så var det noe negativt å melde? Veldig lite egentlig. Den litt grumsete lyden jeg nevnte til å begynne med, tenkte jeg ikke noe mer på utover i konserten, så enten bedret den seg eller også var det ikke noe særlig å klage over i utgangspunktet.
Vi fikk noen ekstranumre til slutt. Særlig «Cast Iron Skillet» satt som et skudd. Et bortimot fullsatt – om det ikke var fullsatt – Sentrum Scene hadde ingen grunn til å klage over noe annet enn mangel på albuerom.
Gå gjerne å se Jason Isbell and the 400 Unit neste gang dere får sjansen, folkens. Vel å merke hvis dere ikke forventer sirkus. Hverken Jason eller bandet er bransjens mest karismatiske, men hvis det frister å gå å se et knippe glimrende – og allsidige – musikere som framfører noe av den beste americana-rockemusikken som lages nå for tiden, bør man absolutt få med seg en kveld med dette bandet.
