Fredag 15. november 2019
Ujevne rockedjevler tilbake i Bergen
Fredag 15. november stod Gluecifer på scenen i Bergen for første gang siden splittelsen for 14 år siden, og til tider var scenen i fyr og flamme.
Undertegnede var 6 år gammel da Gluecifer ga seg, så navnet henger for meg over norsk musikk som en legende som jeg ikke er helt overbevist om, men er heldig nok til å få være med på ritualet som endelig skulle innkalle monsteret. Det jeg ble møtt av var 90 minutter med «Balls to the Wall»-streit rock and roll, men levde beistet opp til forventningene?
Når showet starter henger det et stort teppe foran scenen, hvor vi bare kan se skyggene av bandet. Jeg er umiddelbart imponert over kremlyden på Verftet og trøkket i musikken. «A Call from the Other Side» er åpningslåten som setter smilet på undertegnede. Det er ingen biter av musikken som ikke låter helt topp, men hvorfor har jeg ikke helt bakoversveis? Jo, fordi store deler av showet ble en framvisning av musikken, og ikke noe mer.
De påfølgende «Car Full of Stash» og «Get the Horn» følger samme trend. Jeg er imponert over alle aspekter av musikken, fantastisk koring, rå trommer, bass- og gitartoner og hovedpersonen selv, mr. Biff Malibu, sin vokal låter langt over alle forventninger, men med unntak av noen typiske rockeposeringer, og noen triks med mikrofonen, er det lite som skjer på scenen som krever 110% oppmerksomhet.
Mer av det gode
Noe skjer med publikum og bandet når de spiller sine største hits. «Easy Living» løsner veldig opp det som startet som et småstivt publikum. Malibu, også kjent som Frithjof Jacobsen, sin vokal viser litt ufullstendighet med litt svak uttalelse og en småsur passiv vokal, men alt er tilgitt hver gang kraften er tilbake. Det er få stemmer i norsk rock som kan måle seg med den kraften han klarer å oppnå.
«Reversed» og «Not Enough for You» fortsetter å holde publikum. Gitarist Captain Poon begynner å bli varmere i trøyen i løpet av disse låtene, han fremstår som den rockstjernen har ser ut som, og spiller prektig gitar.
«I Got A War» blir et svært høydepunkt. Den starter med en framvisning av kraften i trommene til Danny Young som skaper initiativ fra publikum, og Malibus smådans med mikrofonen fremstår som ganske kul.
Det er lite som skjer på scenen som krever 110% oppmerksomhet.
Etter «I Got A War» spiller de en del låter fra tidlig i karrieren. På dette punktet begynner Malibu å bli mer pratsom med publikum. Han påpeker ironien i at de tidlige sangene er mer voksne enn de som kom senere. Og at Bergen er deres favorittby, noe som var litt smisk og litt sant. «Evil Matcher», «Leather Chair» og «Ducktail Heat» blir med Malibus egne ord «blåst gjennom litt fort og litt gale».
«Shaking So Bad», «You Keep Me Up All Night» og «Brutus» er alle solide låter, men blir aldri mer enn mer av det gode. «Automatic Thrill» er esset som løser dette. For en låt. Med et litt lavere tempo, høy allsangfaktor og unektelige hooks føles det som dette er beistet jeg håpet å møte. «Take It» følger trenden med låter som har høy «it-faktor». Nå lever de opp til kallenavnet «Kings of rock»!
Norges beste rockeband
«Black Book Lodge» er siste låten i hovedsettet. Den, og første låt av ekstranumrene, feiler i å engasjere undertegnede, men når de covrer sitt favorittband Cheap Trick og deres klassiker «He’s A Whore» blir rockehjertet varmet. Introskriket til «Bossheaded» får publikum til å måpe og «pitten» helt framme har doblet seg i størrelse fra «Black Boom Lodge», og auraen i rommet røyker av rock and roll.
Gluecifer forsvinner en gang til bak scenen og gjør seg klare for nok et ekstranummer. Captain Poon har fått på seg kapteinsuniformen, uten skjorte, og kommenterer at det er deilig å bergensere litt fullere enn i starten. «The Year of Manly Living» høyner stemningen enda mer fra «Bossheaded». Nå føles det virkelig som at jeg ser Norges beste rockeband.
«Desolate City» følger og det hadde ikke overrasket meg om allsangen på Verftet kunne høres helt til Oslo. Dette må være en av Norges beste rockelåter! De avslutter med en rå versjon av «Nice Boys» av Rose Tattoo, en låt som kanskje burde blitt spilt før «Desolate City», men som ikke tar noe fra showet.
For å oppsummere opplevelsen av rockedjevelene i Gluecifer var det at det var gøy, men jeg klarer ikke å unngå å lure på om det hadde vært bedre å se dem på en festivalgig. Det er til tider litt mye av det samme, men med et maksimert sett lever Gluecifer opp til statusen sin i norsk rock.
Av Mathias Bergfjord
Foto Oddbjørn Steffensen
Les også: Gluecifer @ Rockefeller
