Onsdag 22. november 2023
Mindcrime at John Dee
Om man betegner Queensrÿche som heavy metal eller progressive metal får være opp til den enkelte. Sikkert er det i alle fall at Operation: Mindcrime fra 1988 er deres viktigste album. Deres ex-vokalist Geoff Tate er for øyeblikket ute på veiene for å markere at det er 35 år siden utgivelsen, og denne onsdagen i november avla han John Dee et besøk.
Av Dag Rossing
Foto Daniel Låstad
Queensrÿche var nok på sitt aller beste mens Geoff Tate og gitaristen Chris DeGarmo begge var med i bandet. Etter at sistnevnte dro sin kos (og ble pilot, hvis jeg ikke husker veldig feil) utviklet bandet seg til en såpeopera av dimensjoner og albumene ble dårligere og dårligere. Et forsøk på å få en ny vår ved å gi ut en Operation: Mindcrime II i 2006 ga dem kanskje et lite oppsving kommersielt, men det ble kortvarig. Så for litt over ti år siden fikk Tate fyken etter noe håndgemeng backstage – bandet hadde vel vært temmelig dysfunksjonelt i lengre tid – og Todd LaTorre fra Crimson Glory ble hyret inn som ny vokalist. Musikalsk skrudde de klokka tilbake et par tiår òg. De fire platene «Toddryche» har gitt ut låter mer som åttitalls-Queensrÿche enn noe som kom ut i løpet av de siste 10-15 årene med Tate.
Geoff Tate har gitt ut et halvdusin plater etter exit’en fra Queensrÿche, blant annen en der han brukte navnet Queensryche (Frequency Unknown), men en rettsavgjørelse bestemte at de andre eide navnet, så det måtte han slutte med. Nå er han uansett ute på en aldri så liten nostalgitripp. I bandets glansperiode var jo Tate en av disse vokalistene som kunne treffe toner som bare hunder kan høre. Det skulle bli spennende å høre hvor mye av stemmeprakten han har igjen i alder 64. Jeg så ham live i London for noen år siden, men det var med et akustisk prosjekt, så da var det selvfølgelig naturlig med en annen vokalform.
Klisjéfylt support
Jeg kom til John Dee akkurat idet oppvarmer Mark Daly og hans band var i ferd med å avslutte sitt sett, så hans opptreden skal jeg ikke mene så mye om. Det lille jeg hørte hørtes ut som OK hardrock, uten å være noe utenom det relativt vanlige.
Rozario er et helt nytt norsk band bestående av relativt modne karer. Jeg var spent på disse da de har fått en del oppmerksomhet i relevant media. Selv hadde jeg bare hørt en låt på YouTube før kveldens konsert.
Det var tydelig at dette var gutter (alt er relativt) med hjertet i hardrocken fra åttitallet. Bandanaer og åttitallsmoves med høy gitarføring. Dette var visstnok kun bandets andre konsert noensinne, så jeg bør kanskje ikke være for hard mot dem. Men de var innom alle klisjeene i løpet av de tre kvarterene de fikk til disposisjon. Spesielt vokalisten virket ikke veldig rutinert, og det virket ikke som om settet var veldig godt innøvd. De to gitaristene var imidlertid gode og det er ting å bygge videre på her. Men jeg ble ikke solgt på Rozario denne kvelden.
Anonyme backingmusikere
Så var det mr. Tates tur da. Har dere lest så langt, regner jeg med at dere kjenner Operation: Mindcrime passe godt og en introtape med talesekvensen og lydeffektene fra åpningen av plata varslet om hva som var på gang. Backingbandet reflekterte Queensrÿche med sine to gitarister, bassist og trommis og ingen keyboards.
Jeg skal ikke kjede dere med å ramse opp låttitler. Ta en titt på coveret til Operation: Mindcrime så ser dere presis hva han spilte. «Revolution Calling» låt bra, men det ble fort klart at Tate ikke når de høye tonene som han sang så glassklart i 1988. Men for all del. Det har rent mye vann i Akerselva siden den gang, og vi blir alle eldre. På «Spreading the Disease» valgte han noen nødløsninger på de partiene der vokalen går som høyest på studioinnspillingen, men det ble aldri pinlig.
Fyren er godt oppe i sekstiårene, og vi bør være storsinnete nok til å tilgi ham at han bommer på enkelte av de høye tonene.
Bandet til Tate var kompetent, men kanskje ikke glitrende. Jeg fikk litt de samme vibbene som da Fish sluttet i Marillion og gikk solo. Det ble noe «pubrock» over det da de kompetente, men noe anonyme, musikerne gikk løs på gamle Marillion-låter. Det var mye det samme her. James Brown (nei, ikke HAN James Brown) og Dario Parente er begge gode gitarister, og Jack Ross på bass og Josh Watts på trommer er absolutt flinke på sine respektive instrumenter, men det er noe med måten de framstår på. Det virker tydelig at de er backingmusikere til en soloartist der DeGarmo, Wilton, Jackson og Rockenfield var bandmedlemmer som var likestilte med vokalisten. Jeg vil ikke kalle dem kjedelige, men på et tidspunkt husker jeg at jeg tenkte at det var like underholdende å se på Rune Nerhagen, som sto rett foran meg, drikke øl uten å bruke hender.
Voksen menighet
Nuvel. Cirka halvveis inn i konserten snakket Geoff til publikum for første gang. «I’ve got one question,» sa han: «Should we continue?». Det kauket vi bekreftende til, og bandet heiv seg ut i «The Needle Lies».
Det var god stemning på John Dee. Og hvorfor skulle det ikke være det? Hovedtyngden blant publikum var i alder 40 til midten av femtiåra, og hadde sikkert klemt sine første kviser mens Operation: Mindcrime sto og surret i bakgrunnen. Da Tate & Co. rundet av med «Eyes of a Stranger» kunne han ha stiftet sitt eget kirkesamfunn og fått minst tre fjerdedeler av publikum med seg i menigheten.
Så hva skal jeg si etter å ha hørt et av mine favorittalbum fra det utskjelte åttitallet framført av originalvokalisten fra begynnelse til slutt? Joda, det var bra! Ikke ekstatisk, det var skjønnhetsfeil. Men som før nevnt er fyren godt oppe i sekstiårene, og vi bør være storsinnete nok til å tilgi ham at han bommer på enkelte av de høye tonene. Jeg har hørt mye verre fra enkelte andre vokalister i samme aldersgruppe. Frank Sinatra på åttitallet for eksempel.
Spontan avslutning
Men Geoff og hans band var ikke ferdige enda. Han spurte publikum om hva mer vi ønsket å høre. «Everything,» kvekket en moroklump på første rad. «Everything?» spurte Geoff mens han skar en grimase. Vi fikk ikke «everything», men vi fikk «Empire» i en flott versjon. Og faktisk så synes undertegnede at konserten tok seg opp herfra og ut. Versjonene føltes mer spontane og bandet slapp seg løs mer. Kanskje blir man litt hemmet av å framføre et konseptalbum der man ikke kan ta seg for mange friheter?
Neste låt var den eneste fra etter 1990, «One Foot in Hell» fra nevnte Operation: Mindcrime II. Dernest kom en strålende versjon av «Jet City Woman» og Pink Floyd-pastisjen «Silent Lucidity». Ikke at den låt like floydsk her som på studioversjonen.
Geoff Tate leverte oppunder to timer av det han gjør best.
Geoff og gutta forlot scenen, men de kan ikke ha beveget seg lenger enn ut i gangen mellom John Dee og Kjøkkenet. De som gikk på do i pausen gikk glipp av halve «Take Hold of the Flame» (å herregud, er det snart 40 år siden The Warning???). Siste ekstranummer ble, noe forutsigbart, «Queen of the Reich» (og den ER 40 år gammel – men nå må jeg slutte å gnåle om alder før de ringer fra «Vi Over 60» igjen).
Mer enn godkjent
Geoff Tate og hans menn leverte en mer enn godkjent konsert på et fullsatt John Dee. Jeg har vel sagt det jeg føler for å si om skjønnhetsfeilene. Men Geoff og bandet kan være bekjente av denne kvelden. Når det er sagt synes jeg litt synd på disse fordums stjernene som, selv om de har mye ny musikk ute, må lene seg på fordums triumfer for å betale strømregningen. Jeg SKJØNNER at Joe Lynn Turner bare spiller Rainbow- og Deep Purple-låter (inklusive mange han ikke sang på originalversjonene av) og at Ray Wilson spiller Genesis-materiale til tross for at han kun var med i bandet i omtrent et kvarter i deres minst viktige periode. OG at John Sykes og Scott Gorham har lent seg på Thin Lizzy-navnet lenge etter at frontfiguren var i grava. Jeg SKJØNNER det, og jeg klandrer dem egentlig ikke. Men jeg må si at jeg føler med dem. Jeg tror nemlig at de alle innerst inne ville ha foretrukket å basere konsertene sine på sin egen musikk.
Og nå skal visst Sammy Hagar ut på en turné der han kun skal spille Van Halen-musikk. Og han er frustrert over at Alex Van Halen ikke vil være med å leke. Ja, ja!
Dette var et hjertesukk. Og en kraftig digresjon. La meg runde av med å si at Geoff Tate leverte oppunder to timer av det han gjør best på John Dee. Alle jeg hørte uttale seg i etterkant var storfornøyde. Selv modererer jeg meg litt mer, men så har jeg heller ikke noen gang klemt en kvise til Operation: Mindcrime.
Kanskje «Vi Over 60» burde ta en telefon til Geoff Tate?
