Torsdag 7. november 2024
Overbevisende frontmann
Frank Turner og hans Sleeping Souls er store stjerner i sitt hjemland England. Her i det høye nord har de noe å gå på før de når den statusen. Men de jobber på saken, og denne torsdagen sto de på scenen på Rockefeller.
Av Dag Rossing
Foto Terje Dokken
Frank Turner sin karriere går mer enn 20 år tilbake, og sammen met sitt faste backingband The Sleeping Souls har han sakte men sikkert karret seg til toppen av den britiske rockehimmelen. Han har bakgrunn som punker i bandet Million Dead, men en gang for snaut 20 år siden kom han til å høre Bruce Springsteens helakustiske album Nebraska og lot seg inspirere til å satse på mer akustisk-dominert musikk. Resultatet ble en solokarriere som til nå har resultert i ti album.
I senere år har han toppet den engelske albumlista, han har spilt på mange av de største festivalene som Glastonbury og Download, samt headlinet noen av de mindre. Og i 2012 fikk han spille på pre-showet for åpningsseremonien til London-OL. The man gets around.
Men utenfor øyriket har nok ikke Turner den samme statusen enn så lenge. Det akter han tydeligvis å gjøre noe med. Rett før en viss pandemi stengte ned alt som var moro, turnerte han som support for Dropkick Murphys, en runde som tok dem til Oslo Spektrum i februar det året. Undertegnede var der, og jeg husker jeg var sånn passe imponert. På årets turné er de headliner, riktignok på mindre scener. Vi gledet oss.
The Meffs
To oppvarmingsband er med på denne turnéen. Først ut var The Meffs, en punkrockduo bestående av Lily Hopkins på gitar og vokal og Lewis Copsey på trommer. De ga uttrykk for at de var svært takknemlige for at så mange av oss hadde funnet veien til Rockefeller så tidlig på kvelden, for det var ikke noe de tok for gitt.
Musikken til The Meffs var helt kurant, og duoen framstod som et sympatisk bekjentskap (mer sympatiske enn punkere bør være?). «Clowns» var opprinnelig skrevet til den britiske regjeringen, men ble for anledningen dedisert til en viss nyvalgt president på andre siden av drinken.
Skinny Lister
Neste band ut var Skinny Lister, et «folk-punk» band mer eller mindre i samme gate som The Pogues eller Flogging Molly, men helt akustisk. Her fikk vi ståbass, mandolin, trekkspill og kassegitar, og jeg var faktisk imponert over hvor rocka de fikk det til å låte. De hadde åpenbart mange fans i salen, som gaulet med i tekstene deres, og de visste å lage god stemning.
Vokalistene Lorna Thomas og Dan Heptinstall (også gitar) sang ofte i munnen på hverandre, mot slutten blandet også Lornas bror Max Thomas, som ellers trakterte mandolinen og trekkspillet, seg inn i «koret», og for å være ærlig, låt det temmelig kaotisk.
Et morsomt innslag var da Lorna tok fram en svær krukke som hun drakk av og så sendte ut blant publikum med beskjed om å sende den tilbake når den var tom. Jeg fikk ikke helt med meg hva den inneholdt (øl? Vin? Guinness?) og ikke drakk jeg av den selv da den passerte en halv meter eller så foran der jeg sto. Jeg drikker ikke av flasker jeg ikke har sett bli åpnet, og jeg er ikke sikker på hvordan den norske skjenkekontrollen ville ha stilt seg til dette stuntet.
I alle tilfelle gjennomførte Skinny Lister en underholdende drøy halvtime til tross for litt dårlig lyd.
Allsang og entusiasme
Så til hovedattraksjonen! Frank Turner og hans fire medmusikanter hev seg ut i det med «No Thank You for the Music» (ingen fan av ABBA kanskje?). De akustiske arrangementene han er kjent for var fraværende til å begynne med og dette rocka upåklagelig.
Allerede i andre låt, den catchy «Girl From the Record Shop», oppfordret Frank til å danne en circle pit foran scenen, og publikum var ikke vonde å be. Det var kun to regler som gjaldt på hans konserter, fikk vi vite: «don’t be a dickhead» (det betød å ta hensyn til de rundt deg selv når du utfoldet deg i den villeste pogodans) og «sing along if you know the words»!
Låtene kom som perler på en snor, ofte uten pauser mellom, og stort sett alle ble møtt med allsang og stor entusiasme.
Og tekstene var det mange i publikum som kunne. Låtene kom som perler på en snor, ofte uten pauser mellom, og stort sett alle ble møtt med allsang og stor entusiasme. Frank spente for øvrig den akustiske gitaren på seg før tredje låt, «1933», uten at det på noen som helst måte ble visesang ut av det. Tvert om, det låt tight og rocka, og punkrøttene var åpenbare hele veien.
Apropos «1933», Frank Turner er en politisk engasjert mann. 1933 var året da nazistene kom til makten i Tyskland – etter et valg! Og låta ble skrevet i 2016 etter at en viss «crazy orange motherfucker» (Franks ord, ikke mine) ble valgt til president i USA første gang. Litt senere i konserten skulle det komme en tirade om det nettopp overståtte presidentvalget, men jeg foregriper kanskje begivenhetene noe.
Sololåter
Frank kunne ellers fortelle at han i løpet av oppveksten hadde hatt et problematisk forhold til sin far, men at det hadde bedret seg med tiden. For noen år siden hadde faren stått fram som transkvinne, og skiftet navn til Miranda, som også var tittelen på låta sønnen hadde skrevet som en hyllest til ham (henne). Han kunne fortelle at han av og til opplevde at folk kom opp til ham og sa at de ikke satte pris på innholdet i den teksten, men som han sa, «I don’t give a monkey’s fuck about your opinion».
Nå kom vi over i den delen av konserten da bandet gikk av scenen, og Frank dro noen låter solo. «Balthazar Impressario» var den første av disse, avbrutt og påbegynt igjen da Frank rotet med teksten. Han fortsatte å rote på andre forsøk, men fortsatte da bare med et skjelmsk smil. «Balthazar…» ble fulgt av «Be More Kind», og det var her han kom med «rant’en» mot Trump nevnt over. Etter «The Ballad of Me and My Friends» kom bandet inn på scenen igjen etter endt ølpause.
På dette tidspunktet fikk vi en lengre anekdote om Franks fortid som fattig musikerspire. Han hadde drevet med dette siden tenårene, kunne han fortelle, og en lang stund hadde han bodd på en sofa i en venns leilighet over en pub i nord-London. De hadde følt seg som rockestjerner de gangene de ble booket til en gig i sør-London. Det er visst dette «I Knew Prufrock Before He Was Famous», som var første låt med bandet tilbake på scenen, handler om.
Sympatisk frontmann
Frank Turner er en dyktig frontmann: sympatisk og ofte litt selvironisk. Selv om han bruker ganske mye tid på å minne oss om at vi er på en punkrock-konsert når han forsøker – for det meste med hell – å oppildne folk til å danse og slå seg løs (dog uten å være «dickheads»), er det lite som får meg til å se på fyren selv som særlig mye av en punker. Men det er kanskje jeg – et barn av syttitallet – som assosierer punk med sinte unge menn som datidens Johnny Rotten og Joe Strummer. Verden har forandret seg og punken med den.
Backingbandet hans må sies å være mer anonymt. Dyktige nok, bevares! De gjør jobben sin helt tilfredsstillende, men gjør ikke så mye av seg. Det er nesten litt fristende å komme med en billig morsomhet på navnet The Sleeping Souls. Ved et par anledninger prøver Turner å involvere dem litt mer. Blant annet prøver han å få bassist Tarrant Anderson til å stå oppe på en av monitorene, men bassisten repliserer at han har høydeskrekk.
Neste gang Frank Turner kommer til byen, fyller vi Rockefeller, dere!
Konserten gikk inn i siste kvarteret (regnet jeg med), og jeg trakk litt bakover i lokalet. «Ceasefire» og «Do One» runget ut til entusiastisk respons fra den velfylte hovedsalen (det var langt ifra utsolgt for øvrig, så Rockefeller hadde ikke åpnet galleriene). Imidlertid var tydeligvis ikke responsen entusiastisk nok for Franks smak. På et tidspunkt prøvde han å få publikum til å synge med i et enkelt refreng. Misfornøyd med innsatsen ropte han: «come on, this is not progrock!». Progrockeren i meg måtte trekke på smilebåndet av den.
Ga jernet
Etter et par numre til tok Frank og bandet farvel, men på en måte som ikke levnet noen tvil om at de ville komme utpå igjen, noe de gjorde etter maks et halvt minutt. «Somewhere Inbetween» fra deres seneste skive, Undefeated, ble introdusert av Frank som en låt som betød spesielt mye for ham da den handlet om sceneskrekk og andre følelser av den sorten som han hadde måttet overvinne for å klare å gjøre et levebrød ut av artistkarrieren.
«Polaroid Picture» og «Get Better» fulgte så før festivitasen ble avrundet med en noe forkortet (tror jeg) «Four Simple Words» der hovedpersonen kastet seg ut blant publikum og crowdsurfet.
Jada! Frank ga jernet i nesten to timer. Jeg ble overbevist, og det er lite å trekke her. Det måtte i så fall være at backingbandet, som før nevnt, ble litt anonymt. Dette har de for så vidt til felles med bandene til mange soloartister, men de mer utagerende av dem – og Frank er en slik – har ofte i hvert fall ett bandmedlem som er nesten like framtredende som seg selv. Tenk Bruce Springsteen med Clarence Clemons (R.I.P.) og kanskje til en viss grad Steve Van Zandt.
Men dette blir småpirk (noe skal man jo pirke på som konsertanmelder). Neste gang Frank Turner kommer til byen, fyller vi Rockefeller, dere! Også galleriene.
