Lørdag 5. november 2022
Halvfullt, men slightly unhinged
Frank Carter & The Rattlesnakes leverte en tidvis absurd og smått vill konsert da de besøkte Oslo. Energinivået sto i taket, til tross for at Rockefeller var langt fra fullsatt.
Av Monica Holmen
Foto Marius Dale
Før Frank Carter & The Rattlesnakes entret scenen på Rockefeller lørdag kveld, hadde Mimi Barks fått i oppdrag å piske opp stemningen. Det musikalske uttrykket sorterer under (den selverklærte) sjangeren «doom trap», altså en dæsj rap, en dæsj metall ispedd litt grime, hint av synth og dark-ish. Framført av Barks kan det best beskrives som smått aggressivt og samtidig veldig energisk.
Halvt rappende, halvt skrikende med en stemme halvveis kvalt bakerst i halsen framførte hun et relativt ensidig repertoar, det skyldes nok sjangeren mest av alt. Med en stadig framoverbøyd positur, som om hun når som helst kunne finne på å hoppe fra scenen i vilt angrep på publikum, dro Mimi Barks i gang publikum.
Som support er det lite å utsette på innsatsen til Mimi Barks. Med vindmaskin, en insisterende pågående attitude og infernalsk hissig trommis, spurte hun ikke om oppmerksomhet – hun tok den. Underliggende i doom trap-universet til Barks er også synth- og darkwave-referanser, et bakteppe det også gir mening å se kveldens headliner mot.
Energisk sceneshow
Før Frank Carter samlet sammen The Rattlesnakes, spilte han med goth-synth-dark-trap-wave-artisten Gvllow. Hører man nøye etter ligger det fortsatt en svak eim av dark wave synth under det ellers punkete lydbildet. Apropos punk: Frank Carter har angivelig uttalt at punk for ham ikke handler om musikk, men en holdning. Det har han selvsagt helt rett i, og det er også en filosofi han lever etter selv – etter musikken å dømme.
Det er bare å konstatere at 650–700 mennesker gikk glipp av en tidvis vill konsert.
Med en gå-rett-på og gi-faen-i-alt-holdning med solide røtter i punken, måker han på scenen, stødig akkompagnert av The Rattlesnakes. Energien var skrudd til et nivå vanlige dødelige bare kunne drømme om, og med en innsmigrende, frekk aksent som kan sjarmere fanden på flatmark, sparkes et energisk sceneshow i gang. Frank Carter & The Rattlesnakes spilte for et halvfullt Rockefeller, og det er bare å konstatere at 650–700 mennesker gikk glipp av en tidvis vill konsert.
Settlisten inkluderte en rekke hiter og klassikere, og flere av dem sjarmerte publikum til både stagediving, allsang og klemming av vilt fremmede medkonsertgjengere. (Jepp, to ganger i løpet av kvelden forbarmet sidepersonen seg over meg i ren glede og brakte umiddelbare og uventede omfavnelser. Koselig da!)
Ladys only moshpit
Den allerede påskrudde sjarmen ble jekket opp et par hakk da Frank Carter hoppet ned på gulvet og inn i mengden, og The Rattlesnakes sparket i gang «My Town» – med klar beskjed om at byen det nå var snakk om, det var Oslo.
«Love Is a Loosing Game» var en av flere låter som fikk fram allsangen og godstemningen, mens «Sticky» dro gulvfesten videre og toppet det hele med at Frank Carter ikke bare stagedivet på publikum, men fullførte låten mens han ble holdt oppe stående av noen sterke armer.
At Frank Carter & The Rattlesnakes skulle bli en energisk bra konsert, var som forventet.
Under «Wild Flowers» fikk mannfolka streng beskjed om å trekke seg langt unna, nå var det «ladies only moshpit» som gjaldt. For øvrig et sympatisk trekk som bandet har gjort seg bemerket med, der de legger opp til definerte moshpiter med argument om at også konserter og moshpiter skal kunne være safe spaces for alle som går på konsert – ikke bare for pøblete mannfolk som har en spiss albue for mye. Kudos for det!
Absurd stemning
At Frank Carter & The Rattlesnakes skulle bli en energisk bra konsert, var som forventet. At jeg etter endt konsert skulle komme til å sende følgende beskrivelse av konserten til en venn, var derimot ikke helt forventet:
«Det var en smått vill konsert, med moshpit omtrent fra låt én, ladies only moshpit, stage diving (så klart, vi er da på punkkonsert), før vokalist Frank Carter på vei tilbake opp på scenen ble halvveis dytta – halvveis stupte inn i scenekanten og traff kanten med den nylig brukne albuen! En person halvveis besvimte før vedkommende ble slept over gjerdet, to personer yppet med hverandre men ble stoppa av vokalisten og fikk en runde kjeft, og av samme årsak måtte siste låt startes på nytt. På toppen av det hele beklaget vokalisten at han med jevne mellomrom løp bak scenen, men det var for å slippe å spy (!) på scenen foran publikum. Årsak? Matforgiftning. Men the show must go on, ikke sant?»
Tidvis absurd stemning og en smått vill konsert det der altså. Eller for å si det med Frank Carters egne ord: «Oslo, you’ve been awesome, you’ve been slightly unhinged.»
Settliste
- Devil Inside Me
- Rat Race
- Tyrant Lizard King
- My Town
- Sticky
- Go Get a Tattoo
- Wild Flowers
- Fangs
- Kitty Sucker
- Juggernaut
- Love Games
- I Hate You
Encore: - The Drugs
- Parasite
- Crowbar
