Torsdag 24. oktober 2024
En fisk ved navn Derek
Den skotske forhenværende tømmerhoggeren Derek William Dick, bedre kjent under kunstnernavnet Fish, har en lang karriere bak seg, først som vokalist for Marillion, og de siste 35 år eller så som soloartist. Nå går det etter sigende mot slutten, og denne torsdagen tok den store mannens avskjedsturné veien om Oslo og Rockefeller.
Av Dag Rossing
Foto Geir Kihle Hanssen
Turnéen har fått navnet «Road to the Isles» og ca. et kvarter etter annonsert tid kom den store mannen og hans musikere ut på scenen. Fish selv er litt sjaskete kledd i en svart t-skjorte med et skjerf slengt over skuldrene og grønne skotskrutete bukser. Uten mer om og men fikk vi den rolige introen til «Vigil in a Wilderness of Mirrors».
Det ble fort tydelig at mannens stemme ikke er hva den var for 25-30 år siden, men det har den vel for så vidt ikke vært på mange år heller. Jeg har selv sett Fish flerfoldige ganger, men ikke siden før pandemien, og jeg husker jeg tenkte mye av det samme under gig’en på Union Scene i Drammen i 2015 og forrige gang på Rockefeller tre år senere.
Vokalproblemene fortsatte gjennom «Credo» og «Big Wedge». Særlig sistnevnte har alltid stått for meg som en låt som er temmelig utfordrende å synge, så man kan lure på hva som fikk Fish til å inkludere den i settet på denne turnéen. Han må jo være sine begrensninger bevisst. Bra låt er det i hvert fall ikke, og i tillegg hadde man lagt låtene så langt ned for å imøtekomme sjefens vokale issues såpass at de nærmest var ugjenkjennelige.
Redusert stemmeprakt
Uff og uff. Fish er en artist denne skrivende person har et rimelig sterkt forhold til. Jeg var på min første konsert med mannen allerede da Marillion var ferskinger, og de ennå spilte «Grendel». Siden jeg ikke er spesielt storvokst (og veide minst 20 kilo mindre enn jeg gjør nå i 1982) prøvde jeg å bli den fyren Fish løftet opp og ga ørefiker til under den låta på The Venue i London i oktober det året, men hadde vel posisjonert meg litt feil. Siden så jeg Marillion med ham i front et par ganger, og har vært på utallige (11?) konserter med ham som soloartist. Platene har også blitt behørig spilt i heimen opp gjennom årene. Det er derfor temmelig vemodig – eller trist! – å se en artist man faktisk er litt glad i som person slite så mye som Fish gjorde denne kvelden.
Nuvel. Nå skal jeg forsøke å være litt profesjonell her. Stammen i bandet på denne turnéen er den samme som Fish har brukt i en årrekke, noen av dem helt fra han startet opp som soloartist i 1990. Både Mickey Simmonds på keyboards og Robin Boult på gitar mener jeg var med på Rockefeller på Vigil-turnéen, og bassist Steve Vantsis har vel vært med nesten like lenge. Trommis Gavin Griffiths (hvis jeg oppfattet navnet riktig) er av nyere dato. Backingvokalist Elisabeth Antwi har vel samarbeidet med den store mannen ved noen anledninger tidligere (blant annet låta «Incomplete» på Raingods With Zippos fra 1999), men er så vidt jeg vet ny i konsertsammenheng.
Det er temmelig vemodig å se en artist man faktisk er litt glad i som person slite så mye som Fish gjorde denne kvelden.
Etter nok en låt, «Pipeline» fra Suits (1994), følte nok Fish at han fortjente en pust i bakken og satte seg ned foran trommesettet. Han kunne fortelle at han hadde blitt smittet av influensa under Polen-besøket et par dager tidligere, og derfor slet med å gjennomføre konserten. Vi som har sett ham en del, vet at det ikke er hele historien, men det er klart: et influensavirus – eller selv bare en forkjølelse – gjør ikke en allerede redusert stemmeprakt bedre, så det får vi ha forståelse for. Vi er vel alle forkjølet to-tre ganger i året, og er sikkert litt satt tilbake i jobbene våre så lenge det varer. Mange blir hjemme for det minste nys.
Det gjorde ikke Fish, og det skal vi ha respekt for. Konserten fortsatte med «Shadowplay» før vi fikk et par låter av nyere dato, «Weltschmerz» og «A Feast of Consequences».
Bedre backingband
Og låt det plutselig litt bedre? Vel, stemmemessig var det vel ikke akkurat mye forbedring å spore, men de to sist spilte låtene er tross alt skrevet for en vokalist som hadde mistet mye av det spekteret han hadde hatt 20 år tidligere, så de var kanskje mer tilpasset den stemmen Fish har i dag.
Skal jeg nevne noe positivt midt oppe i alt det negative? Jeg har alltid sett på backingbandet Fish har hatt som soloartist som temmelig kjedelig. Kompetente musikere, men aldri noe særlig mer. Særlig gitaristene han har omgitt seg med har som oftest totalt manglet egenart og personlighet, og jeg har ofte tenkt «pubband» når jeg har sett Fish live. Denne kvelden syntes jeg imidlertid at det svingte mer enn vanlig av musikerne.
Det er synd å si det, men dette var ikke mye bra.
Vel er Mickey Simmonds, også kjent fra Mike Oldfields band, et steinansikt bak keyboardet, og ser omtrent ut som han er i sin egen begravelse mye av tida, men særlig Robin Boult på gitar tror jeg aldri jeg har sett slå seg fullt så mye løs i soloene. Og kanskje hadde det hjulpet å få inn ungt blod i form av Gavin Griffiths på trommer òg? Eller kanskje det bare er jeg, i egenskap av gammel fan, som febrilsk ser etter noe positivt i en heller traurig forestilling fra sjefen sjøl?
Ms. Antwi fikk en mer fremtredende rolle på «Just Good Friends» enn ren kordame. Denne ble framført som en duett mellom henne og Fish og når sant skal sies så løftet hun låta en god del, noe som ikke skulle så mye til, sjefens begrensninger tatt i betraktning.
Under pari Oslo-sorti
Men så skulle den store mannen ta oss med tilbake til (nesten) starten på karrieren. «Incubus» ble kveldens første Marillion-nummer, en klassiker når den framføres som den skal, men Fish var ikke på langt nær i stand til å yte den rettferdighet i den tilstanden han var i denne kvelden. Visstnok hadde bandet foreslått at han skulle kutte den ut denne kvelden, men dette hadde han nektet. Han ønsket å gi noe tilbake til Oslo der han alltid hadde blitt så godt mottatt, sa han. Vel, det er tanken som teller, heter det jo, så vi takker for de gode intensjonene. Settet hadde vel uansett blitt kortet ned med noen låter i forhold til det som hadde blitt spilt i Polen de foregående dagene.
Det gikk mot slutten, men først skulle vi få hele «Plague of Ghosts»-suiten før kvelden ble avsluttet med de uunngåelige «Kayleigh» og «Lavender», begge nærmest ugjenkjennelige i de framførelsene vi fikk her, men i hvert fall fikk vi anledning til å delta i litt allsang på slutten av kvelden.
Det er synd å si det, men dette var ikke mye bra. Det er nærmest tragisk at dette (sannsynligvis) blir siste gang jeg får sett Fish, som har gitt meg så mange gode musikkopplevelser opp gjennom livet. Selv om det er lenge siden han var på sitt aller beste, hadde han (og jeg, og resten av publikum) fortjent enn bedre Oslo-sorti enn denne under pari forestillingen. Selvfølgelig, denne influensaen kan han vel neppe klandres for, og gjorde sikkert saken langt verre enn den ellers ville ha vært. Jeg skal i hvert fall prøve å riste denne opplevelsen av meg, og prøve å minnes artisten Fish som han pleide å være opp til for 10-15 år siden.
