9.–10. mai 2025
Ørkenfesten returnerer
Desertfest er et festivalkonsept hovedsaklig viet stonerrock og metal som arrangeres årlig i flere byer rundt i verden. I fjor kom festivalen til Oslo for første gang, og det var en stor nok suksess til at arrangørene valgte å gjenta den i år.
Av Dag Rossing
Foto Daniel Låstad
Spillestedene som brukes under Desertfest er Rockefeller, John Dee og Revolver. I år var også bakgården til Revolver tatt i bruk i større grad enn i fjor. Nytt av året var også at det kvartalet av Mariboes Gate som Rockefeller og John Dee har inngang til ble brukt som utendørs mingleområde samt at det var der man byttet billett til festivalbånd.
Håndgemeng
Og vi skulle begynne i bakgården til Revolver. I år som i fjor var Håndgemeng første band ut – er disse i ferd med å bli for Desertfest det Black Debbath er for Tons of Rock? Imidlertid var det tilsynelatende umulig å komme seg inn i bakgården uten å bruke makt på grunn av at en stor folkemengde hadde samlet seg i åpningen. Etter en forfriskning på en nærliggende pub var det noe lettere, og jeg fikk med meg de par siste låtene til Håndgemeng. Ikke nok til å sette karakter, men har du sett Håndgemeng før, vet du hva du får.
Dvne
Gjenferd
Deres anmelder lot Dvne være Dvne på John Dee og krøp ned i kjelleren til Revolver for å stifte bekjentskap med det ferske Bergensbandet Gjenferd. Deres debutalbum kom ut i fjor og har fått mange runder i heimen til undertegnede allerede. Stilen er psykedelisk hardrock, men ikke av det mest stoner-aktige slaget.
De fire unge mennene gjorde en upåklagelig jobb. Skal jeg absolutt pirke på noe (og det skal jo en anmelder) var det at vokalen lå litt lavt i miksen, men alt i alt fikk vi tre hyggelige kvarter med Gjenferds groovy (man!) hippierock, og da får det ikke hjelpe at de så ut som et lærerværelse på syttitallet.
Kjøp plata deres! Gå på konsert neste gang de kommer til ditt hjemsted. Kjøp gjerne merch òg. Det er tydelig at de trenger pengene. Gitaristen og bassisten måtte nemlig dele en øl under konserten.
9/10
Pallbearer
Så var det Pallbearers tur inne på Rockefeller. Jeg var egentlig overrasket over at de spilte såpass tidlig på dagen siden jeg anser dem for å være et forholdsvis stort band i dette selskapet, men det kan kanskje ha hatt noe med turnéruta deres å gjøre. Uansett var de godt igang da jeg kom siden jeg syntes jeg måtte se Gjenferd helt til slutt, men jeg har sett amerikanerne to-tre ganger før, så jeg visste mer eller mindre hva vi fikk.
Pallbearers musikk er tradisjonell doom med innslag av prog og psykedelia. Låtene strekker seg ofte til pluss-minus ti minutter. Noen store sjarmtroll kan vel ikke bandmedlemmene sies å være, men de leverer sine saker bra.
Vi fikk, så vidt jeg oppfattet, en låt fra hver av deres fem studioalbum, og siden de fleste av disse låtene er ganske lange, utgjorde det et festivalsett. Pallbearer leverte til godkjent pluss denne ettermiddagen.
7/10
Cult Member
Lowrider
Cult Member i bakgården på Revolver måtte jeg droppe (litt synd med disse overlappingene), for nå skulle Lowrider i ilden nede på John Dee. Dessverre fikk våre svenske venner temmelig dårlig lyd fra starten av. Bassen buldret så det var til de grader plagsomt. Mulig bandet ville ha det slik siden musikken deres – i likhet med mange andre band på denne festivalen – er temmelig bass-tung.
Jeg så dem i tre-fire låter og byttet plass på et tidspunkt i tilfelle det kunne bøte på noe av lydproblemet, men jeg og et par venner kom fort til at dette var et bra tidspunkt for en middagspause.
Lowrider får 5/10 på grunnlag av det jeg så – det kan ha bedret seg etter at vi gikk.
Pizzaen på Digg rundt hjørnet får 9/10.
Slor
Årabrot
Dunbarrow
Konsertene til Slor og Årabrot gikk av stabelen uten meg i salen, men ifølge personer som var på dem gjorde begge en fin figur. Selv er jeg ikke spesielt glad i noen av dem. Det er jeg derimot i Dunbarrow fra Haugesund.
Dunbarrow spiller doom og stonerrock av den gamle skolen, tydelig influert av gamle mestre som Black Sabbath, Candlemass og Kyuss. Denne fredagen spilte de i bakgården på Revolver og de mange oppmøtte ble vitne til en rifftung og intens opptreden, uten at det et øyeblikk gikk på bekostning av den gode melodien. Vokalist Espen Andersen har en stemme som er perfekt for denne musikken.
Jeg har sett Dunbarrow en del ganger etter hvert, og de skuffer aldri. De har tre album ute, og det begynner å bli en stund siden det siste kom, så jeg regner med at det kommer ny musikk fra bandet om ikke altfor lenge, gjerne i løpet av året.
8/10
Messa
Italienske Messa hadde jeg liten kjennskap til inntil for et par uker siden, men jeg har prøvd å gjøre hjemmeleksa mi i forkant av denne festivalen, og lyttet til et par av platene deres. Jeg kan ikke påstå at jeg har fått helt taket på dem. Mulig musikken trenger mer tid på å feste seg?
Det er vanskelig å finne en meningsfylt sjangerbetegnelse som passer som hånd i hanske på dette bandet. Musikken har elementer av doom, psykedelia og folkrock og den kvinnelige vokalisten er litt anonym.
Denne kvelden (det hadde blitt kveld nå) spilte de på John Dee, og jeg må si jeg fant det hele litt kjedelig. Derfor gikk jeg etter tjue minutter eller så for å få en så god som mulig plass på Revolver der Magmakammer skulle spille.
4/10
Magmakammer
Magmakammer var et av festivalens mest kortreiste band – det er vanskelig å slå dem på kortreisthet når de kommer fra Oslo. Musikken deres kan beskrives som psykedelisk betont stonerrock. Jeg likte det jeg hørte, men et fullstappet Revolver kan bli en prøvelse. I overkant varmt var det der inne òg.
Jeg ber om unnskyldning til bandet for at jeg gikk ca. midtveis. Det hadde ikke noe med dere å gjøre. Jeg ser dere gjerne igjen, og da skal jeg kjøpe platene deres òg (så dem ikke i merch’en her), men nå trengte jeg en forfriskning.
7/10
Jeg registrerte ikke en eneste forsinkelse og stort sett alle bandene hadde god lyd uansett hvilken scene de spilte på.
Truckfighters
En forfriskning senere befant jeg meg på Rockefeller igjen der Truckfighters var godt i gang med sitt sett. Disse svenskene har holdt på i rundt tjue år nå, og er åpenbart inspirert av «ørkenrock»-scenen i det sørvestlige USA som fostret band som Kyuss og Fu Manchu m.fl.
Truckfighters er ikke et band jeg har fordypet meg spesielt i, og de overbeviste meg ikke helt i løpet av den snaue halvtimen jeg så dem. Det hørtes rett og slett litt tamt ut.
En ting som slo meg var at det hadde vært til deres fordel om de hadde spilt på John Dee. Scenen på Rockefeller ble litt vel stor for disse gubbene, som ikke var spesielt bevegelige heller.
5/10
Elephant Tree
Nå bar det ned på John Dee igjen for å få en smakebit av britiske Elephant Tree. De kom på scenen til en introtape med noe så lite Deserfest-aktig som discomusikk! Ironi liker vi.
Jeg likte for så vidt det jeg hørte uten at bandet slo meg i bakken på noen måte. De minnet meg ikke så rent lite om Electric Wizard. Skulle gjerne hørt mer enn de første 15-20 minuttene, men jeg måtte av sted til Revolver igjen. Jeg ville ikke risikere å gå glipp av Black Pyramid.
7/10
Black Pyramid
Amerkanske Black Pyramid var blant de på denne festivalen jeg hadde størst forventninger til. Trioen betegner musikken sin som «psychedelic war metal», hva de nå legger i det. Jeg vil beskrive den som tradisjonell doom med liberale doser psykedelia og en dæsj tradisjonell heavy metal.
Bandmedlemmene så ut som en gjeng trailersjåfører, uten at det er noe galt i det, men servere en heftig rockekonsert kunne de! Black Pyramid kom, så og vant på Desertfest. Første kvelds høydepunkt, spør dere meg, kanskje i konkurranse med Gjenferd.
Og hadde det vært på en annen venue, hadde jeg kost med enda mer. John Dee neste gang, gutter?
9/10
Graveyard
Da var det kun Graveyard som sto igjen denne fredagskvelden, og de var godt i gang inne på Rockefeller da vi kom tilbake fra Black Pyramids maktdemonstrasjon. Graveyard har jeg sett en rekke ganger. Deres sterkt syttitallsinfluerte hardrock finnes ikke original, men alle som har gode minner fra å høre på Free, Humble Pie og lignende burde sluke dette med hud og hår.
Og apropos hår: med Graveyard er ingenting halvgjort. Også utseendemessig, hår, barter og klesdrakt, ser de ut som de er snytt ut av nesa på 1971.
Så vidt jeg kunne registrere spilte de en eller flere låter fra samtlige av sine album med unntak av debuten. Ekstremt karismatiske er ikke disse svenskene, og det gikk nok mye på rutinen. Men Graveyard leverte det de hadde kommet for å levere. Klassikere som «Goliath» og «Ain’t Fit to Live Here» svingte så det blafret i slengbuksene.
7/10
Feral Nature
Og så var vi over på dag 2. Som på første dag startet begivenhetene i bakgården til Revolver. Kvinnefrontede Feral Nature hadde fått æren av å åpne.
En tung, dyster intro lovet at noe tøft var på gang. Men akk, så feil kan man ta. For maken til flyplasstøy er det sjelden jeg har vært eksponert for fra en konsertscene. Kaotiske, ustrukturerte låter toppet av frontkvinnens komplett umelodiøse gauling og hyling.
Jeg har ikke sjekket hva bandet selv kaller denne «musikken», men jeg regner med at det slutter på «-core». Mange likte det imidlertid, og publikum så ut som «a moshpit waiting to happen». Jeg skygget banen før det utartet.
1/10
Agriculture
Wolfnaut
Det amerikanske black metal-bandet Agriculture på John Dee fristet ikke, men etter en øl med noen venner på en nærliggende uteservering bar det tilbake til Revolver, og denne gang ned i kjelleren, der norske Wolfnaut skulle i ilden.
Nå var det tilbake til klassisk tidløs stonerrock. Wolfnaut var et sympatisk bekjentskap og musikalsk burde de appellere til alle med fot for Black Sabbath og alle deres disipler. Bassisten lurte midtveis i konserten på om mange av oss hadde vært fulle kvelden før. Selv hadde han spydd, sa han, men det var ingenting som tydet på at hverken han eller hans kolleger var særlig reduserte nå i halvfem-tida dagen etter.
Jeg hadde ikke hørt Wolfnaut før denne lørdag ettermiddagen (hadde kanskje hørt navnet), men dette likte jeg, og to LP-er ble innkjøpt i merch’en etter konserten.
8/10
Slift
Vel inne på Rockefeller igjen var Slift i gang med sitt sett. Dette franske bandet spiller en form for syrete space rock som jeg har slitt med å få taket på på plate (og her har jeg gjort en innsats!). Det er først og fremst den skrikete vokalformen som trekker ned; ellers hadde dette egentlig vært helt i min gate.
Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne si at jeg likte dette her, for de psykedeliske effektene på veggen bak var intet mindre enn imponerende, og musikalsk er de helt klart inne på noe. Men så var det denne brølape-vokalen da! Mange lesere som er yngre enn denne skribent er muligens lei av klagingen min på enkelte bands vokal nå.
5/10
Hippie Death Cult
Da var det noe annet med Hippie Death Cult som spilte på John Dee i neste slot. Bandet spilte psykedelisk rock med kvinnevokal, men var ikke så veldig «doomy» som mange andre i denne sammenhengen.
Et stykke ut i settet kom de kjente tonene til introen til Pink Floyds «Shine On You Crazy Diamond». Vi var spente på om de skulle spille hele låta, men etter tre-fire minutter gikk den over i en av deres egne låter.
Jeg likte Hippie Death Cult (og gikk faktisk til anskaffelse av et par CD-er). Skal jeg absolutt trekke for noe, må det bli at stemmen til damen som sang kunne bli noe skingrende i enkelte partier. Det var blant annet en sekvens der hun gaulet om kapp med gitaristen under en solo som kunne vært tonet litt ned. God gitarist forresten!
Men småpirk til side, Hippie Death Cult ser jeg gjerne igjen.
8/10
Grand Atomic
Grand Atomic var neste band ut i kjelleren på Revolver. For så vidt et godkjent dronete stoner doomband, men ikke spesielle nok til å holde meg i den ubehagelig fulle kjelleren når sulten ble påtagelig og jeg ikke hadde med matpakke.
Oranssi Pazuzu
Barren Womb
Eagle Twin
Etter endt spisepause bar det tilbake til John Dee der Eagle Twin etter programmet hadde begynt. Eagle Twin er to mann på henholdsvis gitar og trommer, og gitaristen er også vokalist.
Fryktelig tungt og litt ensformig, spør du meg. Vokalen var semi-ekstrem. Ganske intenst, men det ga meg ikke veldig mye.
5/10
Help
Så jeg gikk for å sjekke ut Help på Revolver. De var i gang allerede, og jeg var ikke der inne lenge nok til å skrive noe vettugt om dem, men det lille jeg hørte apellerte ikke. Jeg tipper at de kaller musikken sin noe som slutter på «-core». Har jeg ikke sagt det en gang før i denne anmeldelsen?
Villjuvet
Chat Pile
Tilbake på Rockefeller kunne vokalisten i Chat Pile fortelle at det var deres første norgesbesøk, men han syntes Desertfest var et forvirrende navn på festivalen. De hadde kjørt hit fra Sverige og hadde ikke sett noen ørken, men kanskje de hadde blunket og gått glipp av den? Han var uansett henrykt over å være i byen til detektiven Harry Hole – som han uttalte navnet til på engelsk. Hans eget navn oppgir han for øvrig som Raygun Bush (get it?).
Morsom kar altså, og innen låt to hadde han tatt av seg på overkroppen. Likte jeg bandet? Ehh… egentlig ikke. Denne typen støymetall med skrikevokal appellerer bare ikke til meg. Massevis av energi, og jeg er sikker på at de gjorde sine saker bra, men dette treffer ikke meg. Jeg la merke til at mange andre forlot lokalet tidlig òg.
6/10
Whores
Så var det tid for Whores (ja, Whores – jeg kjøpte ikke t-skjorta! Ville nok fått noen ubehagelige spørsmål om jeg hadde brukt den på jobben), nok et støyrock band, denne gang av den litt punkete sorten.
De var vel OK for hva de er, men det som er problemet (for undertegnede, men tydeligvis ikke for store deler av publikum) er at de har kun ett gir og låtene blir vel like. For denne anmelder kom metningspunktet relativt tidlig, men for all del: de var ikke dårlige tatt på sine egne premisser.
5/10
Elder
Og da sto bare lørdagens headliner igjen. Elder har vi jo sett før. Denne gangen skulle de spille sitt kanskje mest kjente og populære album, Lore, fra ende til annen. Som sagt så gjort.
I likhet med flere band på denne festivalen er amerikanerne ikke verdens største scenepersonligheter, men du verden så fulle av lovord de var for festivalen og det norske publikummet! Vokalisten ga uttrykk for at de hadde blitt svært godt mottatt og var fulle av takknemlighet både overfor arrangørene og oss i publikum. Jo jøss, vi sender en stor takk tilbake!
Denne anmelder er, når sant skal sies, ikke verdens største fan av Elder, men de er flinke og gjorde en god jobb denne kvelden. Imidlertid skal jeg innrømme at jeg ikke kjenner albumene deres i detalj (Innate Passage er det eneste jeg eier), men jeg har fra pålitelig hold at de spilte hele Lore, og kun den denne lørdagskvelden.
7/10
Og dett var dett for undertegnedes del. Det er en liten håndfull band som spilte på festivalen jeg ikke har nevnt, men de er band jeg ikke så. Det var ganske mange overlappinger her, som det gjerne er på festivaler, og enkelte konserter måtte nedprioriteres til fordel for andre. Dessuten trenger selv den mest garvede anmelder en pause innimellom. Det er også et par band jeg HAR nevnt, men ikke gitt karakter. Dette er band jeg så for lite av konserten til til at jeg syns det er rettferdig å sette en poengsum.
Ellers er det bare å si at årets Desertfest var meget vel gjennomført av arrangørene. Jeg registrerte ikke en eneste forsinkelse og stort sett alle bandene hadde god lyd uansett hvilken scene de spilte på. For øvrig var det en god idé å ta i bruk utescenen på Revolver i såpass stor grad.
En vellykket festival var det, og vi ønsker Desertfest velkommen tilbake til neste vår.
Skal jeg være litt negativ om noe så må det være at kjelleren på Revolver er en håpløs venue når den er over halvfull, og det ble den denne helgen. Vi som ikke er latente basketballspillere må sørge for å komme oss langt fram for å se noe, og da blir det utfordrende å komme seg til baren eller toalettet. Sånn må det jo bli når det er solgt nok billetter til å fylle Rockefeller. John Dee tar vel cirka tredjeparten av det større spillestedet i etasjen over, og Revolver ca. tiendeparten.
Nuvel. Dette er et dilemma på mange innendørsfestivaler. En vellykket festival var det uansett, og vi ønsker Desertfest velkommen tilbake til neste vår.
