10.–11. mai 2024
På med røykejakka
Desertfest-festivalene har blitt arrangert i mange europeiske storbyer (og New York) siden starten i London i 2011. Repertoaret har alltid lent seg tungt mot doommetal, stonerrock og psykedelia, ikke ulikt den tradisjonsrike Høstsabatt-festivalen her hjemme. Nå skulle også Oslo få sin Desertfest.
Av Dag Rossing
Foto Ketil Martinsen
Desertfest ble altså arrangert først i London i 2011 og de påfølgende par årene fikk også Berlin og Antwerpen sine festivaler. Oslo er temmelig langt ute i rekka av byer der disse festivalene har blitt arrangert, men har æren av å være første skandinaviske by av disse. Blant bandene vi skulle få se disse to kveldene var Kadavar, Monolord, Crippled Black Phoenix og Brant Bjork Trio, og venue’ene som ble brukt var Rockefeller, John Dee og Revolver. I tillegg ble St. Edmunds Church i Møllergata brukt til «Q&A-sessions» og signeringer.
Håndgemeng @ John Dee
Første band ut på fredagen var Håndgemeng på John Dee. Håndgemeng hadde jeg aldri hørt før, men navnet er kjent fordi de er et av disse lokale bandene som klistrer opp sticker’ne sine på toalettene på alle byens rockepuber. Så har du vært på do på enten Vaterland, Rock In, Kniven eller nå dessverre nedlagte Aye Aye Club, har du ganske sikkert lagt merke til navnet. I hvert fall gjelder dette herretoalettene. Kvinnelige lesere får eventuelt supplere info om hvorvidt bandet også har bestukket sine kvinnebekjentskaper til å gjøre det samme på dametoalettene.
Nuvel. Nok toalettprat. Håndgemeng var godt i gang da jeg kom litt sent inn på John Dee på grunn av en misforståelse rundt min akkreditering, men det meste fikk jeg vel med meg av konserten deres. De var avgjort et positivt bekjentskap. Stilmessig lå de vel litt i sludge-landskapet, altså doom med elementer av punk. Baroness og Crowbar er eksempler på sludge-band, og Håndgemeng gjorde ikke skam på stilarten til tross for en litt grøtete lyd.
6/10
Acid King @ Rockefeller
Vi tok turen opp en etasje for californske Acid King. Ledet av en kvinnelig gitarist og vokalist som går under navnet Lori S. fikk vi en dose med ganske tradisjonell stonermetall. Bandet er en trio, og Lori har visst byttet bassister og trommiser hyppig i årenes løp. Dagens besetning inkluderer bassist Bryce Shelton og trommeslager Jason Willer, og til tross for at de gjorde sine saker greit nok ble jeg vel bare sånn middels imponert over hva vi ble servert av Acid King. Er det ikke også litt unaturlig at et band av denne typen kommer fra solskinnsstaten California?
5/10
Bismarck @ John Dee
Bismarck burde nok en annen anmelder enn denne penneføre person ha omtalt, for dette bergensbandet har jeg aldri klart å få taket på. Jeg har sett dem live et par ganger før, og har en plate i samlingen hjemme, men det appellerer bare ikke. Det er skrikevokalen som er problemet. Ellers burde bandets doom med psykedeliske tendenser vært midt i blinken for meg, men her må jeg melde pass. Jeg er sikker på at Bismarck er flotte folk – og kudos for å ha plukket et kult navn – men dette her fikser jeg bare ikke. Karaktersettingen er subjektiv.
2/10
Karavan @ Revolver
Før Bismarck hadde gjort seg ferdige på John Dee, tok jeg turen opp til Revolver for å sjekke ut Karavan, som var et nytt bekjentskap for meg. Men jeg er mest fristet til bare å skrive «se Bismarck». Igjen var den i overkant skrikete vokalen problemet. Ellers er bandets doommetal helt i min gate, men hvorfor denne aggro-vokalen? Noen burde spille en Trouble-plate for enkelte av disse bandene.
4/10
Brant Bjork Trio @ Rockefeller
Nå bar det imidlertid tilbake til Rockefeller igjen, for nå skulle en av festivalens store attraksjoner i manesjen. Brant Bjork har bakgrunn som trommeslager i legendariske Kyuss, og har også hatt perioder i Fu Manchu, Mondo Generator og Vista Chino med flere. På Desertfest stilte han med sin egen Brant Bjork Trio, her som vokalist og gitarist.
Brant og hans menn gjennomførte en fet snau time med sin Sabbath-influerte rock.
Og det groovet så det holdt. Helt i begynnelsen syntes jeg riktignok at vokalen lå litt i overkant langt bak i miksen. Men det rettet seg opp relativt fort og Brant og hans menn gjennomførte en fet snau time med sin Sabbath-influerte rock. Så vidt jeg registrerte holdt han seg utelukkende til sitt solomatetiale (uten å kunne påberope meg å kjenne alle hans mange bands repertoar i detalj).
Bassen dominerte veldig i lydbildet, noe den oftest gjør hos denne typen band. Ellers bar tromissen kveldens beste t-sjorte med «Black lives matter» skrevet med Black Sabbath-font.
7/10
Earth Tongue @ Revolver (bakgården)
Weedpecker @ John Dee
Herfra og ut ble i grunnen kvelden (med et mulig unntak) en gullrekke. Polske Weedpecker, som var neste band ut på John Dee, var definitivt et av festivalens to høydepunkt (mer om det andre siden) for mitt vedkommende. Her snakker vi tradisjonell stonermetall med innslag av synth.
Weedpecker er gode låtskrivere og stilen er en mer psykedelisk utgave av Black Sabbath (dem igjen – skal prøve å la være å trekke Sabbath-sammenligninger på et par band nå). Innimellom fikk vi også lengre instrumentalpartier som brakte tankene hen på spacerock av Hawkwind-type.
Weedpecker leverte varer som jeg svært gjerne vil ha levert igjen, heller før enn senere.
Det eneste som trakk ned var egentlig genseren til gitaristen, som under tvil hadde passet inn på et privat after-ski party, men det kan jeg leve med. Ellers så bassisten ut som en ung Rory Gallagher, så kanskje han burde ha spilt gitar? Fjas til side, Weedpecker leverte varer som jeg svært gjerne vil ha levert igjen, heller før enn senere.
9/10
Monolord @ Rockefeller
Så var det duket for Göteborg-killarna i Monolord oppe i storstua. Trioen som blir anført av gitarist og vokalist Thomas Jäger har eksistert i et drøyt tiår. Selv har jeg sett dem tre-fire ganger, og selv om jeg ikke er overbegeistret for platene deres, skuffer de aldri fra scenen.
Det er umulig å komme utenom et visst Birmingham-band som sammenligningsgrunnlag her også, men Monolords doom er dystrere, men uten at de av den grunn mister de gode melodiene av syne. Repertoarmessig virket bandet å være spesielt glad i sitt debutalbum, Empress Rising, fra nokså nøyaktig ti år tilbake, og den er jo ikke noe dårlig alternativ for din favoritt-baby. Monolord innfridde absolutt!
8/10
Wolves in the Throne Room @ John Dee
Nå skulle vi ned i kjeller’n igjen for å overvære black metal-yankee’ene i Wolves in the Throne Room. Vel har de muligens festivalens kuleste bandnavn, men jeg blir ikke veldig betatt av det de serverer oss. Men igjen er jeg kanskje feil person til å anmelde dette. Black metal er sjelden min greie (selv om det finnes unntak).
Tre bandmedlemmer deler på vokalen – uten at det er vesentlig forskjell på vokalstilene deres. Ellers reagerte jeg på at de hadde en del å gå på når det gjaldt selve presentasjonen. De gikk hele tiden i veien for hverandre på scenen, og virket som om de slet med å skjønne hvor de skulle plassere seg.
Ikke var det noe særlig forsøk på å skape kontakt mellom publikum og band heller. Ingen av dem sa et ord under hele konserten, og det nærmeste vi fikk «thank you, you’ve been a tremendous audience» var at gitaristen hevet en ølflaske som en hilsen da de gikk av scenen. Mange likte dette; ikke jeg!
4/10
Kadavar @ Rockefeller
Tyske Kadavar, som vel aldri har gjort en dårlig konsert, skulle avslutte aftenen oppe på Rockefeller. Siden sist hadde Lupus, Tiger og Dragon utvidet besetningen med et fjerde medlem som vekslet mellom gitar og synth. Den nye signeringen bærer det sivile navnet Jascha Kreft, men har så vidt jeg har registrert ikke fått et kult kunstnernavn ennå. Skal vi gjette på at han, med det etternavnet, blir kalt «Cancer» når Kadavar etter hvert får et nytt album i handelen?
Kadavar skuffer aldri; ei heller i kveld. Lyden var riktignok litt så-som-så til å begynne med, men dette ble rettet opp relativt fort. Trommis «Tiger» var nystriglet med kort hår og glitterskjorte. Mon tro om det var et nikk mot Eurovision-finalen som skulle finne sted i Malmö allerede neste kveld?
Kadavar skuffer aldri; ei heller i kveld.
Kanskje ikke. Men Kadavar har alltid hatt denne hippie-image’en som virker mildt sagt avleggs i våre dager. Kanskje naboen hans er frisør og har tatt et alvorsord med ham? Eller kjæresten? Spør du meg, så han bedre ut før. Nå så han ut som en quizshow-vert, men det er for så vidt hverken her eller der.
Kadavar gjennomførte en helhjertet konsert. Uten noe nytt materiale siden 2020, ble det mange klassikere. Men det er slik vi liker det på festival. Da de rundet av med «Die Baby Die» runget allsangen gjennom lokalet.
8/10
Og det var dag 1. Dag 2 begynte på en av byens uteserveringer. Med det været vi hadde denne lørdagen måtte det en skikkelig rockefot til for å trekke inn til mørket på John Dee.
Men det gjorde vi.
Margarita Witch Cult @ John Dee
Margarita Witch Cult åpnet festivitasen på Dee denne ettermiddagen, og gutta fra det engelske Midlands var et sympatisk bekjentskap. Ikke veldig originalt, men det krever vi ikke heller. Stilmessig lå de i et skjæringspunkt mellom doom og NWOBHM (de av dere som har lest så langt, vet hva jeg mener med det!).
Jeg likte det jeg hørte. Dessverre fikk jeg ikke kjøpt plata deres senere på kvelden på grunn av noen bisarre betalingssystemer. Kanskje jeg setter Big Dipper på saken til uka?
7/10
Crippled Black Phoenix @ Rockefeller
Crippled Black Phoenix var kveldens første band på Rockefeller. Litt overraskende at de spilte såpass tidlig på ettermiddagen ettersom de tross alt var et av de største bandene på festivalen. Min første tanke var at det hadde med reiseruta deres å gjøre, men Crippled… var visstnok ikke på turné – dette var en «one-off».
Jeg må innrømme at jeg aldri har fått den store foten for dette bandet. Stilmessig ligger de litt i Pink Floyd/Porcupine Tree-gata, og det appelerer jo på papiret, men i praksis er denne anmelder bare sånn middels begeistret for dette bandet.
De er vel et musikalsk kollektiv med en litt «flytende» besetning.
Skjønt band og band! De er vel et musikalsk kollektiv med en litt «flytende» besetning. I dag hadde bandhøvding Justin Greaves fått med seg Belinda Kordic som eneste vokalist, og hun gjorde en helt grei jobb. Men det skal sies at ingen i dette bandet er noen store sjarmtroll eller publikumsfriere. De ser mest ned i gulvet eller på hverandre. Men politisk engasjerte er de, i hvert fall mot revejakt. De hadde hengt et banner med «Hunt Saboteur Assosiation» bak på veggen.
Repertoaret vi fikk høre var en blanding av gammelt og nytt. Mange, som for det meste er større fans av bandet enn undertegnede, mente vi hadde overvært en flott konsert. Personlig fant jeg det litt uengasjerende, men det har vel med smak og behag å gjøre.
6/10
Full Earth @ John Dee
Etter at Crippled hadde gjort seg ferdige bar det ned en etasje igjen idet Full Earth inntok scenen på John Dee. Bandet spiller helinstrumental psykedelia med innslag av jazz, og består av medlemmer av det lignende bandet Kanaan, men der sistnevnte er en trio består Full Earth av fem medlemmer og lydbildet er svært preget av Øystein Aadlands synth.
Jeg likte det jeg hørte, men hadde nok kost meg mer i en mindre klubb (med tilsvarende mindre folk) og etter 20-25 minutter fant jeg ut at jeg trengte litt luft, og tok en pause.
7/10
Saint Karloff @ Revolver
REZN @ Rockefeller
Tilbake på Rockefeller var det REZN fra Chicago som skulle i ilden. Dette er et forholdsvis nytt bekjentskap for meg, og jeg vil beskrive musikken som atmosfærisk doom med innslag av post-rock og prog. Ga det mening? Jeg føler det litt som med Crippled Black Phoenix her. Mange likte bandet (gjerne de samme personene), men selv ble jeg ikke helt solgt på dette.
5/10
Apostle of Solitude @ Revolver (bakgården)
Bongzilla @ John Dee
Bongzilla var neste band ut nede på John Dee. Jeg fikk med meg noen minutter av disse, men ikke nok til å sette noen karakter. Sliter med denne typen skrikevokal uansett hvor god musikken ellers er.
Slomosa @ Rockefeller
Men så snakker vi! Oppe på Rockefeller sto nemlig bergensbandet Slomosa for tur, og dette hadde jeg gledet meg til! På Facebook beskriver de seg selv som et «desert rock band from Bergen, the least desert country in the world». Vel, vel. De kan komme fra hvor de vil, ørken eller ikke ørken.
Dette var nok festivalens desiderte høydepunkt for meg.
Jeg hører også mye Candlemass og Trouble – og selvfølgelig Black Sabbath – i Slomosas musikk, selv om Kyuss og Fu Manchu helt åpenbart er viktige inflytelseskilder. Slomosa har kun en LP ute så langt (den ble behørig handlet inn i merch’en), men det kommer så vidt jeg har forstått en ny i løpet av året. Det gleder jeg og flere oss til, og vi hører dem gjerne live snart igjen òg.
Dette var nok festivalens desiderte høydepunkt for meg (kun Weedpecker kan konkurrere), og det skal bli spennende å følge Slomosa i tiden framover.
9/10
Agabas @ Revolver
Så var det duket for et sceneskifte. Eyehategod skulle i ilden nede på John Dee, men jeg tok heller turen opp till Revolver der Agabas skulle spille, nok et nytt bekjentskap for undertegnede.
Og dette var spesielt – og da uttaler jeg meg diplomatisk. Selv kaller de musikken sin for «dødsjazz», og jeg skjønner på en måte hva de mener med det. Men for meg ble dette litt for kaotisk og stressende. Kanskje det er en tilvenningsgreie?
3/10
The Devil and the Almighty Blues @ Rockefeller
Dermed sto bare et band igjen. Agabas fikk avslutte sin opptreden uten meg i publikum, for på Rockefeller skulle nå The Devil and the Almighty Blues få avslutte begivenhetene.
Disse spiller noe som nok ligger nærmere tradisjonell bluesrock enn mye vi har hørt denne helgen, men de har en «punk-edge» til musikken sin, og jeg aner at artister som MC5 og Roky Erickson har gjestet medlemmenes stereoanlegg opp gjennom deres formative år. Et og annet Deep Purple-aktig gitarriff ble vi også servert.
Herlig, skitten hard bluesrock av den rå typen!
The Devil… representerte nok et høydepunkt på festivalen, nesten like stort som Slomosa et par timer tidligere (men bare nesten). Herlig, skitten hard bluesrock av den rå typen!
8/10
Og dermed bar det ut i natten. Oslos første Desertfest ble et vel gjennomført arrangement. På Rockefeller/John Dee fungerte det bra uten forsinkelser. Den tredje scenen, Revolver, har noen utfordringer, og jeg skulle nesten ønske arrangørene hadde valgt en annen venue, men har ikke et godt forslag til hvilken når et av kriteriene er nærhet til Rockefeller. Snarveien (som jeg ikke visste om fra tidligere) som de hadde åpnet mellom utgangen til Revolver og Mariboes Gate, som inngangen til Rockefeller ligger i, gjorde det kjapt å forflytte seg mellom lokalene.
Jeg håper Desertfest Oslo har kommet for å bli. Hvis det skjer, blir Oslo en skikkelig doom- og stonerby når vi også har en viss Sabbat utpå høsten!
