Fredag 21. juni 2024
Energiske ringrever
Cradle of Filth besøker Parkteatret i Oslo, etter 30 år i gamet. De teatralske britene viser seg å være i storform.
Av Kenneth Svenning
Foto Boris Danielsen
Cradle of Filth er et band som har vært i gamet en stund og har siden 1994 gitt ut 13 fullengdere. Debutskiva, The Principle of Evil Made Flesh, kom ut for 30 år siden. Cradle of Filths frontfigur og vokalist Dani Filth er godt kjent for sin særpregede vokal, som består av høye, skjærende og hylende toner mikset med dyp growling. Spenningen sitter – hvilken form er stemmen i nå? Hvordan har 30 år med denne krevende vokalen satt sitt preg? Det er uunngåelig at en slik vokal kombinert med livet som rockestjerne setter sine spor (ser på deg, Axl Rose).
Med litt ambivalente forventninger står jeg og mange andre klare inne i mørket på Parkteatret, og venter på britene som kommer rett fra å ha spilt på den nest største scenen på Copenhell dagen før. Nå skal de innta vårt koselige Parkteater, som rommer noe færre folk enn utescenen i København.
Teatralske briter
På scenen står to nesten tre meter høye skjeletter og et mikrofonstativ pyntet med det som likner sortmalte katteskjeletter. Cradle er et band som er kjent for å lene seg inn i det teatralske, noe som også er tydelig når bandet kommer på scenen. Gitarist Marek Šmerda er kledd og sminket som “Pinhead” fra Hellraiser-filmene, mens de andre i bandet er kledd i sort med masser av effekter – nagler, kjettinger og høye sko. Dani Filth selv er iført sin “vanlige” rustning med nagler som peker i alle retninger, akkompagnert av klassisk liksminke.
Spent venter vi på de første lyse tonene når de drar i gang førstelåta “Existential Terror”. Bandet starter med en overbevisende energi, og Dani hopper rundt som en bokser gjennom hele settet, trippende fra fot til fot. Omtrent halvveis i låta får vi de første høye skrikene fra Dani, og de låter overraskende bra – en lovende start.
Cradle er et band som er kjent for å lene seg inn i det teatralske, noe som også er tydelig når bandet kommer på scenen.
Andrelåta er “Saffron’s Curse” fra Midian-skiva fra 2000. Her blir jeg overbevist om at vi er i trygge hender den neste timen, og jeg kan legge bort bekymringen for en sliten stemme – Dani har funnet en oppskrift som fungerer godt for ham vokalmessig, og full av energi flyr han nesten rundt på scenen hele konserten.
Videre vitser Dani litt om at vi har kommet til den biten hvor de skal spille noe nytt, for det må de jo. Da spiller de “She is a Fire” fra den nyeste plata Trouble and Their Double Lives (2023). Men så skal vi tilbake til starten, til 1994, med “The Principle of Evil Made Flesh”, og her koker det over for publikum, eller i hvert fall den fremste tredjedelen som står foran den vanlige “parkteatersplitten”.
I storform
Etter en til låt fra den nye skiva begynner Cradles hitkavalkade. Her blir vi servert de mest fengende låtene på rekke og rad: “Nymphetamine Fix”, “Dusk and Her Embrace”, og vi får opplæring i å synge med på “Born in a Burial Gown” før bandet spaserer av scenen.
Heldigvis er de godt scenevante og tar bare en kort pause før de kommer på igjen til trampeklapp for et encore-sett med enda flere hits. På rekke og rad får vi servert “The Promise of Fever” (2003) og “Cruelty Brought Thee Orchids” (1998) før de avslutter med gigantene “Her Ghost in the Fog” og “From the Cradle to Enslave”. Jeg trodde energien på Parkteatret hadde nådd et klimaks rundt “Nymphetamine” og “Dusk and Her Embrace”, men det viste seg at rommet hadde et ekstra gir helt til slutten.
La det ikke være tvil. Gjengen er i storform og Cradle of Filth på en relativt liten scene i 2024, 30 år etter The Principle Of Evil Made Flesh er absolutt en opplevelse jeg kan anbefale!
