Fredag 26. april & lørdag 27. april 2019

Etterlengtet dobbel-comeback

Et av landets mest etterlengtede comeback på platefronten sto Conception for i fjor da de ga ut EP-en «My Dark Symphony», 21 år etter deres siste fullengder. I år gjør de også comeback på scenen, og først ut var to utsolgte konserter på hjemlige trakter på Gjøvik.

Av Sverre Rokseth (fredag) & Marianne Lauritzen (lørdag)
Foto Boris Danielsen (lørdag)

Da Conception gjennoppsto som band i 2018, var det et svært etterlenget comeback innen norsk melodiøs metal. På 90-tallet gikk denne musikkformen mer eller mindre under jorden. Grunge, black metal, og alternativ rock var det som gjaldt. Bortsett fra nisjepublikasjoner innen blader og radio brydde ikke norsk musikkbransje seg om bandet. Conception måtte til Tyskland og plateselskapet Noise, en av plategigantene innen metal på på 80-tallet.

Conception var det eneste norske bandet som holdt den melodiøse metal-fanen høyt hevet dette tiåret. Med sin progressive tilnærming til sjangeren, Roy Khan sin fantastiske vokal, og gitarist Tore Østbys vanvittig catchy riff, hadde bandet en helt egen signatur, og de traff mangt et melodiøst metal-hjerte med musikken sin. Bandet ble oppløst mot slutten av tiåret etter 4 sterke album. De hadde riktignok en kort reunion i 2005, men så var det over.

Fredag
Fjorårets comeback-EP, «My Dark Symphony», var et krevende album å komme inn i. Til å begynne med var det en skuffelse, det satt liksom ikke, og det oppsto et savn etter den harde riffinga til Tore Østby. Men når det er snakk om et band av dette kaliberet gir man seg ikke så lett, og etter mange gjennomlyttinger løsnet det. «My Dark Symphony» er uten tvil et av fjorårets beste utgivelser.

Live-comebacket er lagt til gamle hjemtrakter, på en liten intim scene på Gjøvik Kultursenter. Bandet har gjennom Roy Khan sitt virke i Kamelot fått mange nye fans i alle aldre. Det er mennesker som har reist fra de fleste verdensdeler for å se bandet denne kvelden. Ellers er det en god blanding av lokale folk og fans fra hele landet.

Conception gjør det klart at de ikke er et «retroband».

Det starter (som forventet) med åpningssporene på den siste utgivelsen, «re:conception» og «Grand Again». Dette er også de første låtene de slapp som som singel i fjor. Bandet er stødig, og smilene er på plass. Tore Østby og bassist Ingar Amlien koser seg, og det hviler en «endelig på scenen»-feeling over hele gjengen. Roy Khan er noe fomlende, og virker lettere nervøs mellom låtene når det skal snakkes både på engelsk og norsk. Men det blir aldri pinlig, faktisk er det litt sjarmerende, og makan til jordnær og sympatisk type skal man lete lenge etter.

«Quite Alright» funker meget bra, og viser også at dette kan bli en publikumsfavoritt på konserter fremover. Jeg vil også trekke frem «Feather Moves» blant de nye låtene, denne bygger seg bra opp, og fester seg bra i kveld. Conception gjør det klart at de ikke er et «retroband», for nesten alle de nye låtene blir spilt. Det er også det siste albumet de slapp før de ga seg i 1998, «Flow», som er mest representert av de gamle i kveld. Debutalbumet overses, men vi får et par låter fra «In Your Mulitude», som tas godt i mot av publikum. Det er en skuffelse er at de ikke fremfører «Water Confines», en av deres fremste rifflåter. Jeg håper bandet tar til vettet, og bringer denne inn i live-settet etter hvert. Til gjengjeld får vi «Parallel Minds» og «Roll The Fire», og det er da man får en bekreftelse på hvorfor Tore Østby er en gitarist i verdensklasse.

Til å være 15 år siden de har spilt på en scene, var dette veldig bra. Det skal bli spennende å følge bandet fremover, velkommen tilbake!

Lørdag
Som kvelden før åpnet de også lørdagen med de to første sporene på «My Dark Symphony»; «re:conception» og «Grand Again». Sistnevnte fikk oss kjapt til å tenke at dette comebacket var helt riktig, og vel verdt å vente på. Ikke bare har et av landets mest undervurderte band vært borte fra den norske musikkscenen i altfor lang tid, men undertegnede hører også til dem som gråt en skvett da Roy Khan annonserte sin avgang fra Kamelot i 2011. Og gikk under jorden i syv år. Snakk om bortkastet talent! Denne mannen bør ha som borgerplikt å formidle musikk. Og at han fortsatt hører til norgeseliten hva gjelder stemmeprakt fikk han bevist denne helgen på Gjøvik.

Roy Khan minnet oss på at de hadde spilt sin første gig på 15 år dagen før. «It was weird, but amazing at the same time», innrømmet han. På engelsk. Det føltes først litt merkelig og upersonlig, siden vi befant oss midt i Distrikts-Norge, men vi ble senere fortalt at begge konsertene ble filmet i sin helhet. I tillegg til at billettsalget viste at det var kommet publikum fra alle deler av verden, og flere hadde reist langt for dette comebacket. Hvilket igjen betyr at den harde kjernen av norske fans er enda mindre, med tanke på at Friscena kun har en kapasitet på rundt 200 gjester. Begge dager var riktignok utsolgt. Dog hadde de nok klart å stue inn enda noen flere mennesker, for det var mindre trangt i lokalet enn på mange andre konserter. Men det var jo behagelig for oss i salen selvfølgelig.

Den like nye «Quite Alright» funket bra live med sitt allsangvennlige refreng, mens «A Virtual Lovestory» ble introdusert med at den er mer aktuell i dag enn da de ga den ut på slutten av 90-tallet, siden vi i dag tilbringer altfor mye tid i cyberspace. Denne innledet en trio av låter fra «Flow», med «Cry» og «Gethsemane», hvor spesielt førstnevnte bød på mye eminent gitarspill fra Tore Østby. Det samme gjorde «A Million Gods», en av få låter som ble spilt fra «In Your Multitude», med sitt lange instrumentalparti hvor både Tore Østby og bassist Ingar Amlien fikk bevist at de åpenbart har savnet å stå på en scene sammen.

«Feather Moves», fra fjorårets singelutgivelse, var et hyggelig innslag på settlista. Denne låta skjønte jeg aldri hvorfor ikke kom med på EP-en, da jeg synes den er bedre enn et par av låtene på den. Khan kunne fortelle at låta handler om å gjøre dumme ting man angrer på, men at de forhåpentligvis har blitt klokere med årene. Den begynte rolig, og bygde seg kraftig opp etter hvert. Dessverre var det litt for skarp lyd på trommene, noe som gjorde at vokalen ble litt overdøvet på de roligste partiene. Den skarpe trommelyden var gjennomgående i hele konserten og ødela bittelitt for det totale lydbildet.

Roy Khan bør ha som borgerplikt å formidle musikk.

Midtveis i settet forlot de fleste scenen for å overlate spotlighten til Lars Andre Kvistum og hans keyboardsolo. Kvistum er kun en del av bandets live-besetning og er altså ikke fast medlem av bandet, ettersom Tore Østby spiller keyboard selv på den nye EP-en. Litt kål ble det da resten av bandet skulle på scenen igjen, da trommis Arve Heimdal spilte opp til «Under A Mourning Star» før Tore Østby hadde kommet seg ut, noe Østby humoristisk påpekte før de måtte starte låta på nytt. Kvistum var for øvrig ikke eneste gjest på scenen disse to dagene, med som kordame var nemlig Arves datter Aurora Heimdal. Hun var ikke lagt spesielt langt frem i lydbildet, så det var i grunnen ikke mye vi hørte til henne i løpet av lørdagens konsert.

«Angel (Come Walk With Me)» var en av låtene med mest trøkk denne kvelden. «The Moment» fungerte også overraskende bra live. Overraskende fordi jeg synes dette er det minst spennende sporet fra «My Dark Symphony». Men den kom mer til liv på scenen.

Nok en gang måtte Khan beklage kveldens internasjonale ramme. «Sorry for at jeg snakker engelsk», unnskyldte han seg, hvorpå en gluping i salen parerte med «Ja, men du synger jo på engelsk». Hvilket han jo hadde helt rett i. All prating fra scenen hadde et noe fomlende preg over seg, men det var nesten bare charmig, for det viste at gutta er ydmyke, og på ingen måte tar for gitt at folk møter opp for å se dem etter så mange år.

«Roll The Fire» fra andreskiva «Parallel Minds» ble kveldens desiderte høydepunkt. En latterlig fet låt som funket like bra live. «Reach Out» fikk æren av å runde av før de forlot scenen for en liten kunstpause. De kom selvfølgelig tilbake og dro igang tittelsporet fra fjorårets EP, «My Dark Symphony», som kveldens beste av de nye låtene. «Parallel Minds» var også en höjdare, før de igjen takket for seg. Men publikum var umettelige, og fikk ropt ut bandet for andre gang for å sette punktum med «Flow».

Heller ikke dag 2 ble vi forært noen låter fra debutalbumet «The Last Sunset», til tross for at dette var den eneste av de gamle platene de faktisk solgte i merchen. De fleste av låtene var de samme som dagen før, men rekkefølgen på settlista var omrokkert. I tillegg fikk vi høre «The Moment», «Flow» og «Under A Mourning Star» som ikke ble spilt på fredagen, på bekostning av «Into The Wild», «In Your Multitude», «And I Close My Eyes» og «Cardinal Sin». Personlig synes jeg det ble spilt litt for mye fra «Flow» og altfor lite fra kanonskiva «Parallel Minds»; «Silver Shine», «My Decision» eller «Silent Crying» hadde absolutt gjort seg.

De spilte i snaue to timer, som seg hør og bør ved et av tidenes mest etterlengtede norske comeback. Dette ga mersmak, og jeg gleder meg til å se dem igjen på en større scene på Tons Of Rock i juni. Og så får vi håpe det kommer en ny fullengder om ikke så altfor lenge.

57503888_2119254398112439_1546249678952071168_o

BDA_0185

BDA_0268

BDA_0280

BDA_0422

BDA_0571

BDA_0661

BDA_0703

BDA_0765

BDA_0796

BDA_0834

BDA_0916

BDA_0928

BDA_0958

BDA_1064

BDA_1075

BDA_1082

BDA_1088

BDA_1107

BDA_1121

BDA_1174