7.–8. juni 2019
Nærkontakt med regnet
Det var tredje gangen Bergens progrockfestival Close To The Rain ble arrangert, og første gang i nye lokaler etter at legendariske Garage stengte dørene for siste gang for en del måneder siden. To dager med ny og gammel prog fra inn- og utland var hva vi kunne glede oss til.
Ny venue for året er USF Verftet på Nordnes (for de som er lokalkjent). Litt mindre sentralt enn tidligere års spillested Garage som lå et indirekte frispark fra Apollon, en kombinert platebutikk og pub. Høres ikke det ut som himmerike, folkens? En kombinert platesjappe og pub! Utover kvelden kan det imidlertid bli et kostbart sted å henge. Du kan for eksempel, når vurderingsevnen fordufter i takt med ølinntaket, ende opp med en Black Sabbath-boks du strengt tatt ikke trengte (inside-joke fra fjorårets festivalhelg).
Men nok om det. Garage hadde muligens tonnevis av karakter og tradisjon, men var også lite, med lav scene og dårlig sikt fra mange deler av lokalet på grunn av et par søyler og andre stengsler. I tillegg var de bratte steintrappene for å komme ned i lokalet fra puben over, OG til/fra toalettene, ikke akkurat et pluss. Tror HMS-ansvarlig hadde sovet i timen.
Ingen slike problemer på USF Verftet! Det er visstnok flere scener på stedet, men årets festival benyttet kun én (bortsett fra en utescene på dagtid andre dagen, men det kommer vi tilbake til). Spillelokalet er stort og oversiktlig, scenen er høy og det er ingen søyler eller andre stengsler for sikten. Bortsett fra rett ved inngangen og baren, men det lever vi med.
FREDAG
Swifan Eolh and the Mudra Choir
Det var nesten synd å måtte trekke inn fra uteserveringen i det fine Bergensværet (ikke ironi), men første band ut på fredagen var Porsgrunns Swifan Eolh and the Mudra Choir (om jeg greier å lære meg det navnet før min sekstiårsdag blir jeg glad), og dem måtte man få med seg. En del gode omtaler hadde gjort meg nysgjerrig på disse, som jeg ikke hadde fått sett før nå.
Stilmessig blandet de mye psykedelia og jazz inn i sin prog. Utseendemessig… Vel, «prog the casbah», om dere skjønner hva jeg mener. Fem medlemmer trakterte trommer, bass, keys, gitar & vokal og dans & vokal. Dansingen, som var relativt utagerende, ble besørget av en viss Synøve Jacobsen, som altså og sang leadvokal på mange av låtene. Jeg fikk assosiasjoner til tidlig Hawkwind, men hun kastet ikke klærne. Det gjorde heller ikke gitarist Rune Seip Bjørnflaten, selv om han mistet fez’en underveis. Som gitarist minnet han meg om Steve Howe (Yes etc.), og det er ingen dårlig anbefaling.
Jeg likte det jeg hørte, og bandet med navnet som må være alle stavekontrollers mareritt sto avgjort for en bra åpning på festivalen. 8/10
Lucy In Blue
Første utenlandske innslag var islandske Lucy In Blue, fire unggutter som ikke så ut som om de trengte å ta stilling til høvel eller maskin på en del år ennå. Disse ferdet seg og i et temmelig psykedelisk landskap, i hvert fall innimellom. Men det var også vesentlige innslag av mer moderne prog. Det aner meg at det har blitt lyttet til Porcupine Tree, Anathema og Muse og antagelig et stort antall band som holder hus på K-Scope labelen. Men innflytelsen til Pink Floyd fra før de ble allemannseie var påtagelig. Utvilsomt helgens store positive overraskelse for min del. Disse unge islendingene skal følges videre. 8/10
Oak
Neste band ut var Oak fra Oslo-området, og da var vi straks på mer familiær grunn. Bandet har et forholdsvis melankolsk uttrykk og spiller en, i mine ører, relativt poppete form for prog, iblandet visse doser electronica. Dette kunne lett blitt litt ensformig om det ikke hadde vært for at deres to dyktige gitarister glimter til og briljerer titt og ofte, og gir musikken variasjon.
Vokalist og keyboardist Simen Valldal Johannessen fortoner seg imidlertid som temmelig beskjeden og tilbakeholden til frontmann å være, og det er vel presentasjonen som er dette musikalsk sett dyktige bandets problem. De kan framstå som noe statiske. Det er ikke det at vi forventer Kiss, men om en drøy måned står de på Loreleys scene, som er en enestående showcase i progverdenen, så litt mer innlevelse hadde vært fint. Musikalsk har dere det inne. Jeg presiserer at denne kritikken er framsatt i beste mening. 7/10
Leprous
Leprous er vel det mest suksessrike vi har innen prog her til lands nå til dags, definitivt innen den hardere grenen av sjangeren. Da de startet opp for rundt ti år siden var Opeth, Pain Of Salvation og Tool temmelig opplagte inspirasjonskilder, men med årene har de utviklet sin egen stil og sound. Jeg vet at bandmedlemmene også oppgir band som Massive Attack, The Prodigy og The Mars Volta som innflytelseskilder, og det kan man kanskje skjønne. Faktisk var de i løpet av kveldens konsert innom MA’s «Angel».
Til å begynne med syntes jeg den berømte intensiteten til Leprous glimret med sitt fravær, og at det var litt lavt, men det ble rettet opp. Enten det, eller så hjalp det at jeg etter hvert stilte meg lenger bak i lokalet. Uansett, Einar Solberg og hans menn leverte et sedvanlig godt gjennomført sett og min viktigste kritikk er i grunnen at de kunne blande flere eldre låter inn i repertoaret – det går stort sett i de to-tre siste skivene. Jeg skulle gjerne hørt hvordan f.eks. «Passing» fra «Tall Poppy Syndrome» høres ut med dagens besetning. 8/10
LØRDAG
Det ukarakteristiske (for Bergen) finværet fra dagen før, hadde i løpet av natta måttet vike for regntunge skyer og bygevær, men værgudene må likevel ha hatt et godt øye til festivalgeneral Robin Mortensen, for akkurat i tide til de to utendørskonsertene som skulle finne sted fra firetida og et par timer utover, tittet sola fram, og mesteparten av konsertene til Lucy In Blue og Guranfoe foregikk uten at sydvestene måtte fram.
Lucy In Blue
For det var våre unge islandske venner fra kvelden før som ga de tidlig frammøtte en ny dose av sin psykedeliabetonte progrock. Jeg innbiller meg at de spilte en del låter de ikke hadde framført kvelden i forveien (selv om jeg kjente igjen en eller to og), men jeg er ikke sikker siden gårsdagen hadde vært mitt første møte med bandet. 8/10
Guranfoe
Guranfoe, andre band ut på utescenen, hadde, så vidt jeg skjønte, kommet fra England i ens ærend for denne konserten. Det vi fikk var instrumental jazz/fusion. Dyktige musikere, selv om jeg må innrømme at musikken deres ikke ga meg særlig mye. Litt uferdig kanskje? Her skal det sies at deler av min oppmerksomhet var på en av USF Verftes pub, Kippers, utmerkede burgere under mye av bandets opptreden, så det ville være urettferdig av meg å felle noen endelig dom. Men jeg liker mye relativt likelydende musikk, så jeg gir dem gjerne en ny sjanse. 6/10
Soft Machine
Så bar det inn på hovedscenen igjen. Først ut var britiske Soft Machine, som vel hadde status som dagens headliner, men likevel åpnet kveldens hovedprogram. Om forklaringen på dette er at de skulle hjem, eventuelt videre, samme kveld, eller om det rett og slett var at gamle menn ikke orker å rocke ut i de små timer, vites ikke. Men et par-tre av bandmedlemmene er nærmere 80, så jeg tipper det siste.
Dagens Soft Machine inneholder ingen originalmedlemmer i det hele tatt, men trommis John Marshall ble med i 1971 i tide for deres femte album. Bassist Roy Babbington ble med ca. 2 år senere, og gitarist John Etheridge to år etter det igjen, så det er med nok folk fra gamle dager til at vi ikke skal henge oss opp i legitimiteten av at de bruker navnet. Theo Travis som vanligvis trakterer blåseinstrumenter i bandet var opptatt med annet, men en kompetent erstatter ved navn Art Themen (en pensjonert ortopedisk kirurg, om vi skal tro Wikipedia) hadde blitt hentet inn.
Det blir sjelden kjedelig å se musikere av dette kaliberet utøve sin kunst.
Og nå fikk vi en leksjon i god jazz/fusion. Bandet har selvfølgelig sine røtter i Canterbury-bølgen innen britisk progrock, men har forandret musikalsk retning underveis, og dagens utgave framstår temmelig ulikt slik de låt rundt de første tre-fire skivene. Gitarist Etheridge, en ungdommelig 71-åring, er den som kommuniserer med publikum og viste seg som en sann virtuos på sitt instrument. Det samme kan selvfølgelig sies om resten av bandet og. Særlig Babbingtons bassganger imponerte meg på flere steder, men undertegnede er ingen musiker selv, så jeg avstår fra å utdype mer.
Soft Machine representerte kanskje helgens høydepunkt for denne anmelder. Det blir sjelden kjedelig å se musikere av dette kaliberet utøve sin kunst. 9/10
Panzerpappa
Det ble Panzerpappa som skulle hoppe etter Wirkola, men jeg må si de gjorde en flott jobb. Her snakker vi om et instrumentalband forankret i mer avantgardisk, og mindre lettfattelig, progressiv rock med innslag av både Zappa og de særere aktørene fra Canterbury-scenen. I så måte er de ikke for alle, og jeg må innrømme at jeg brukte noen ganger på å knekke koden selv. Ikke sikker på om jeg har fullstendig knekt den ennå, men alle er i hvert fall så vidt jeg kan vurdere førsteklasses musikere på sine respektive instrumenter, og nå for tiden synes jeg de utviser en smittende lekenhet under sine konserter, som kanskje var mer fraværende for noen år siden.
Gitarist Jarle Storløkken besørger i dag det meste av den kontaktskapende praten mellom låtene, en rolle som bandgründer og trommis Trond Gjellum fylte tidligere. En flott gjennomført konsert var det av Panzerpappa, så da lurer jeg bare på når vi skal få høre de fire første spartanske mamboene. 8/10
The Windmill
Men nå hadde det vært mye instrumentalt, og mye kompleks musikk for sansene å ta inn over seg, så da skulle det bli godt med litt klassisk prog i Genesis- og Camel-tradisjon, i form av The Windmill. Fjorårets etterlengtede tredje album «Tribus» var en meget solid utgivelse – bandets beste IMHO. Imagemessig har de blitt mer fokuserte i senere år og. Jeg gjetter på at Morten Clason og de andres samarbeid med Clive Nolan de siste årene har påvirket steampunk-imaget deres på konsertene de har holdt i senere tid. I kveld hadde noen av dem trukket i mer Sgt. Pepper-aktige uniformsjakker.
I likhet med Oak skal jo The Windmill spille på årets festival på Loreley, og man har kanskje tenkt at de mer fargerike gevantene vil garantere at flere legger merke til dem under deres tidlige søndags-slot. I Bergen drillet de nok Loreley-settet, og det låt meget bra. Jeg tror de kommer til å sette seg i respekt i Tyskland. 8/10
Airbag
Oslobandet Airbag fikk æren av å avslutte årets festival, og i kveld skulle Bjørn Riis og hans kumpaner framføre debutalbumet «Identity», som har tiårsjubileum i år, i sin helhet. Dette er et band veldig i Pink Floyds ånd der flere av medlemmene har bakgrunn fra tribute-band til nevnte storheter. Jeg må innrømme at «Identity» ikke er min favorittplate av bandet – jeg synes de har blitt bedre med tiden faktisk – men Airbag gjorde en mer enn godkjent jobb, og etter at kveldens bursdagsbarn var ferdigspilt fikk vi én (eller to?) nye låter, som lover godt for fortsettelsen, før punktum ble satt med «Redemption» fra «The Greatest Show on Earth», bandets hittil nest siste fullengder. 7/10
Trenger vi en oppsummering? Masse kred til Karisma og Apollon ved Robin Mortensen og hans team av engasjerte medarbeidere, som står bak dette arrangementet. Overgangen fra Garage til USF Verftet har betydd en nivåhevning etter min mening – selv om jeg ikke aner noe om festivalens budsjett eller kostnadene ved å leie det ene eller det andre lokalet. Samtlige band leverte gode konserter, og det var kun ubetydelige forsinkelser med avviklingen av dem denne helgen.
Forholdsvis bra med folk var det og, men det kunne sikkert ha vært enda en del bedre. Lokalet var aldri fullere enn at det var lett å bevege seg rundt. Behagelig for publikum, men jeg håper virkelig at arrangementet i det minste gikk break-even. Progmiljøet i Norge er temmelig lite, men sammensveiset, og det var relativt mange tilreisende der. Det er å håpe at flere av Bergens egne musikkelskere tar turen neste år, men jeg forstår at konkurransen er hard når Elton John, Mark Knopfler og Phil Collins spiller i byen i dagene rundt.
Jeg håper virkelig at Close To The Rain har kommet for å bli. Initiativ som dette må vi ta vare på her på berget.
Av Dag Rossing
Foto Terje Embla
