Onsdag 28. august 2024
The Wild Child gjester John Dee
Gitaristen Chris Holmes var originalmedlem i W.A.S.P., og var litt ut og inn av bandet i nesten tjue år. I ettertid har man hørt relativt lite fra ham på musikkfronten, men nå er han altså ute på veiene igjen med sitt eget band. Vi tok turen til John Dee for å sjekke ut hvordan han låt uten sin gamle sjef Blackie Lawless ved sin side.
Av Dag Rossing
Foto Terje Dokken
Denne konserten var annonsert som en feiring av 40-årsjubileet for W.A.S.P.s debutalbum. Det er jo ikke stort mer enn to måneder siden den nåværende besetningen av moderbandet spilte på Tons of Rock. Det var vel en mer eller mindre godkjent opptreden, selv om Blackie var tvunget til å sitte under hele seansen på grunn av alvorlige ryggproblemer.
Jeg er generelt litt skeptisk til turnéer som dette: artister som har vært med i et band som er mer kjente enn dem selv, som melker katalogen til det bandet når de spiller live. Joe Lynn Turner (Rainbow, Deep Purple) og Ray Wilson (Genesis i ca. 15 minutter) er gode eksempler. Litt mer eierskap har dog Holmes til mye av W.A.S.P.s katalog, så så lenge han holder seg til det materialet han var med på å skape, er det kanskje greit.
Litt om supportbandet først. Prospect er fra lottovinnerbygda Verdal i Trøndelag og spilte temmelig rett-fram hardrock. Kledd i svarte skjorter og røde slips (bortsett fra vokalisten som hadde røde bukseseler) hadde de det visuelle på plass. Originalt var det absolutt ikke; minst én låt hadde veldig mye AC/DC over seg. Rakettforskermusikk var dette definitivt ikke, men det er vel ikke poenget heller. Det svingte bra av Prospect i de 45 minuttene de fikk til rådighet og de gjorde absolutt jobben sin som oppvarmingsband. Henning Berg-lookalike’en på leadgitar var dyktig òg. Et småhyggelig bekjentskap, vil jeg si!
Fengende låter
Så til det vi egentlig hadde kommet for. W.A.S.P. var etter min mening et av de aller beste bandene som kom ut av glamrock/metal-bølgen som hadde hovedbase i Los Angeles på åttitallet. Selv om de var vel over-the-top i forhold til de fleste rent imagemessig (drikke «blod» fra hodeskaller, anyone?) hadde de låter som fenget både den første og den førtiende gangen du hørte dem, og med fare for å erte på meg fans av enkelte av deres konkurrenter, var det mye mer bruk-og-kast preg over låtmaterialet til mange.
Men så var det dette med disse borderline-tribute turnéene da. Holmes hadde med seg en ytterligere gitarist, en trommeslager og en bassist som også sang. En besetning à la den originale til W.A.S.P. altså. Hvem de involverte var har jeg ikke klart å finne ut. Chris introduserte dem for så vidt, men uansett hvor god jeg mener jeg er i det engelske språk, var ikke hans snøvlete prat lett å tyde. At trommisen var britisk og de to på henholdsvis seks og fire strenger var franske (eller i hvert fall bodde der – i likhet med hovedpersonen selv) fikk jeg i hvert fall med meg.
Som gitarist er han OK, men heller ikke noe mer.
Nuvel. Etter en litt rotete inntreden på John Dees scene der det virket som bandet ikke var helt enige i hvor hver enkelt av dem skulle stå, kjørte de i gang med «On Your Knees». Dette er et såkalt «deep cut» fra bandets 40 år gamle debutalbum. Lyden var ikke helt optimal til å begynne med og det tok noen sekunder (ganske mange) før jeg kjente den igjen.
«Hellion» og «L.O.V.E. Machine» fulgte. Lyden forbedret seg og det var tydelig at dette skulle bli en kavalkade over tidlig W.A.S.P.-materiale. For øvrig håper jeg at jeg slipper å anmelde flere W.A.S.P.-relaterte konserter. Det er et ork å taste både bandnavn og enkelte av låttitlene.
Anonym bandleder
Så kom de på rekke og rad: «Blind in Texas», «Sleeping in the Fire», «I Wanna Be Somebody» og «Tormentor». Det slo meg at Holmes var nokså anonym tatt i betraktning at han var bandleder. Det var lenge overlatt til bassisten/vokalisten å sørge for kontaktskapende snakk med publikum mellom låtene. Jeg slet nok noe med vokalen hans, for å være ærlig. For meg hørtes det ut som om han egentlig var en ganske ålreit vokalist av Dickinson/Tate-typen som prøvde å låte som Blackie i denne settingen. Ikke helt vellykket, må jeg si. Jeg husker jeg hørte noe lignende breking i et sauefjøs da barneskoleklassen min var på gårdsbesøk en gang i tidenes morgen.
Konserten gikk sin gang. Vi fikk et par av de noe mindre kjente låtene før Holmes selv snakket til publikum for første gang. Det var under introduksjonen av «The Headless Children» (eller «The Headless Chicken» som jeg husker skiva ble kalt i sin tid i den fordums metall-bibelen Kerrang!) og det hadde kanskje vært like greit om han hadde overlatt all snakkingen til vokalisten. Temmelig usammenhengende var det, og han bommet vel på utgivelsesåret til albumet med tre eller fire år.
«The Torture Never Stops» og «Wild Child» kom og gikk, sistnevnte til entusiastisk gauling fra det sparsommelige publikummet (jeg tipper 150-200) av det allsangbare refrenget. Og så fikk vi høre en låt den nykristne Blackie ikke spiller lenger i form av «Animal (F**k Like a Beast)». Jeg skal kanskje passe meg for å spre løse rykter, men jeg har hørt (lest) at Chris har jobbet i pornobransjen (bak kameraet, barn; ingen grunn til å besøke tvilsomme nettsider!) i mye av den tiden vi ikke har hørt så mye fra ham på musikkfronten, så det var kanskje i mannens ånd at vi fikk høre denne?
Radbrekking av coverlåter
«I Don’t Need No Doctor» (diskutabelt!) fulgte så. Dette er et gammelt soulnummer av Ashford & Simpson som W.A.S.P. gjorde på sitt tredje album, Inside The Electric Circus, og Ray Charles gjorde kjent på sekstitallet. Siden er den spilt inn av Humble Pie og mange andre, og nå var vi inne i avdelingen for coverversjoner.
Jeg håper ingen av Neil Youngs advokater var i salen, for radbrekkingen av dennes «Rockin’ in the Free World» var noe av det verste jeg har hørt av musikere som lever av det. Holmes omtalte Neil som en av sine favorittartister selv om han ikke var noen spesielt god gitarist (hm?) eller sanger. Ham om det!
Dette var nok en kveld som går fort i glemmeboka.
Til slutt fikk vi et forsøk på «Highway to Hell» av AC/DC. Her ville de ha en gjestevokalist fra publikum opp på scenen. Jeg så folk som sto langt foran flykte hals over hode bakover for å unngå å bli den utvalgte. Til slutt fikk de opp en ung dame som i hvert fall ikke kunne låta utenat (jeg oppfattet navnet hennes som Stine). Men sangtekster ligger jo gjerne ute på nettet, og mobilen ble tatt i bruk. Spesielt bra hørtes det ikke ut, men det var selvfølgelig heller ikke å forvente i denne situasjonen. Vi får nesten håpe for Stines vedkommende at ingen filmet, og er kjipe nok til å legge det ut på YouTube. Dette bør ikke en potensiell arbeidsgiver eller hennes framtidige barn se, men hun skal ha for guts’en.
En gammel mann
Og dermed var det over. Det vil si, vi fikk litt mer «Rockin’ in the Free World» (ingen ønskereprise akkurat!) før bandet spente av seg instrumentene sine. De håpet mange av oss ble litt til, for de skulle komme ut i merch’en for en uformell «meet & greet» og (forhåpentligvis for dem) litt t-skjortesalg.
Dommen? Vel, dere som ikke var der gikk ikke glipp av noe stort. Direkte pinlig var det kanskje ikke, men Holmes bar preg av å være en gammel mann der han mye av konserten gjemte seg litt bort til høyre på scenen (for publikum). Som gitarist er han OK, men heller ikke noe mer. Han hadde et par forlengede soloer i løpet av kvelden, og akkurat det har jeg hørt gjort bedre av andre selv om det ikke var direkte krise. Michael Schenker har ingen grunn til uro. Vokalen var, som før nevnt, heller ikke optimal.
Det som reddet konserten, i hvert fall delvis, var at låtene tross alt er såpass gode som de er, men dette var nok en kveld som går fort i glemmeboka.
