Mandag 26. mai 2025
En aften med gamle kulthelter
Det er ikke ofte de amerikanske rockerne Blue Öyster Cult gjester det forblåste nord. Hyggelig var det derfor å få dem til Sentrum Scene denne mandagen sent during the last days of May.
Av Dag Rossing
Foto Boris Danielsen
I løpet av hele deres karriere som strekker seg drøyt femti år bakover i tid, har så vidt jeg vet Blue Öyster Cult kun vært i Norge én gang tidligere. Det skjedde i 2016 da konserten fant sted på Union Scene i Drammen. Denne gang var det hovedstadens største klubbscene som ble besøkt av kvintetten fra New York. Og Oslo-publikummet hadde i stor grad kjent sin besøkelsestid. Selv om konserten ikke var helt utsolgt, hadde det stått «få billetter igjen» i flere uker, og det tror jeg på. Det var bra med folk på Sentrum Scene.
Av den besetningen som platedebuterte i 1972 er kun to mann igjen i dag, nemlig Eric Bloom på gitar, vokal og (mye av tiden) keyboards og Donald «Buck Dharma» Roeser, også han på gitar og vokal. De to er i dag henholdsvis 80 og 77 år gamle, selv om de lett hadde kunnet passert for å være ti år yngre. Med seg hadde de bassist Danny Miranda, trommis Jules Radino samt gitarist og keysmann Richie Castellano. Sistnevnte tok også leadvokal på et par låter. Castellano er for øvrig også medlem av ex-Yes vokalist Jon Andersons nåværende band, som ga ut albumet True i fjor på disse tider.
Plater har Blue Öyster Cult kommet ut med svært sporadisk siden midten av åttitallet. Det kom to med et par års mellomrom rundt årtusenskiftet, men så måtte vi vente helt til 2020 på den utmerkede The Symbol Remains. I fjor kom så Ghost Stories som bandet selv hevder kommer til å bli deres siste album. Hvis det blir slik blir det en noe antiklimatisk avslutning på en lang karriere, spør du meg. Den er, så vidt undertegnede har forstått, spilt inn over flere år med litt ulike sammensetninger av musikere, og er i så måte et lappeteppe av innspillinger som muligens ikke alltid har vært ment for utgivelse. Et par litt uinteressante coverversjoner av låter de ofte har spilt live, får vi der òg.
Allsang og gauling
Nuvel. Bandet har tross alt en respektabel katalog å ta av, og vi fikk ikke høre noe fra Ghost Stories denne kvelden. Bloom, Buck & co. åpnet med klassiske «Transmaniacon MC» som også innleder debutalbumet deres. Jeg fikk litt bange anelser i åpningen, for stemmen til gamle-Eric låt noe sped. Men ellers svingte det bra. Bloom var seg selv lik med steinansikt skjult bak mørke solbriller. Hvordan han ser scenekanten er en gåte, men han er ikke lenger den mest bevegelige på sine gamle dager, så det gikk bra.
Gamlegutta evner fremdeles å skape fengende låter.
Buck tok leadvokalen på «Before the Kiss, a Redcap», også den fra debutalbumet. Å lese låttitlene på omslaget til denne debuten er god underholdning i seg selv, men vi fikk hverken «I’m on the Lamb But I Ain’t No Sheep» eller «She’s As Beautiful As a Foot» denne kvelden. En låt vi derimot fikk var «Golden Age of Leather» fra 1977-utgivelsen Spectres, og her fikk de publikum med seg på den allsangbare introen. Her byttet også Castellano ut tangentene med gitar for første gang denne kvelden.
Men nå skulle vi over til ferskere materiale – for en liten stund i hvert fall. «That Was Me» er fra The Symbol Remains og viser at gamlegutta fremdeles evner å skape fengende låter. Mer allsang (les: gauling) fikk vi i form av hitlåta «Burnin’ for You» fra det tidlige åttitallet. «Dancing in the Ruins» er en personlig favoritt fra den litt ujevne Club Ninja, og om den ikke forårsaket like mye allsang som forrige låt, kan jeg forsikre alle om at undertegnede var med på notene også på denne: «it doesn’t matter if we turn to dust, turn and turn and turn we must…» etc.
To frontmenn
Deres skribent er nemlig veldig glad i Blue Öyster Cult, og har vært det siden 18-19 årsalderen da jeg kjøpte en nice-price utgave av deres største suksessplate til da, Agents of Fortune. «Cagey Cretins» er fra dennes forgjenger, Secret Treaties, men til tross for at dette òg er en av mine favorittplater av bandet, hadde jeg foretrukket om de hadde brynt seg på «Career of Evil» eller «Astronomy». Denne versjonen av «…Cretins» ble litt rotete i mine ører.
Småpirk kanskje? Den spøkelsesaktige «Harvest Moon» (ikke Neil Young-låta) ble avlevert i fin stil. Denne låta fra 1998-skiva Heaven Forbid er etter min mening den aller beste låta fra BÖCs sene karriere (en totalt subjektiv betraktning selvfølgelig). Uten å ha holdt noe nøyaktig regnskap fordelte Bloom og Buck leadvokalen relativt likt mellom seg denne kvelden, muligens sang Buck noe mer enn sin tre år eldre makker, men det var i så fall marginalt. «Harvest Moon» tilfalt i alle fall Buck, som også har skrevet låta, og Bloom hadde nå satt seg til bak keyboardet for en stund og overlatt gitarplassen til Castellano.
Det ble allsang fra et entusiastisk publikum bestående av 80-90% temmelig modne menn.
Fine versjoner av «The Vigil» og «ETI (Extra Terrestrial Intelligence)» fulgte så hvorpå Bloom annonserte «Hot Rails to Hell» som for anledningen ble sunget av Castellano.
«Then Came The Last Days of May» er udiskutabelt en av bandets beste ballader, dessuten med en fengslende tekst som handler om en dophandel som går veldig galt, visstnok basert på en sann historie. Låttittelen passet jo dessuten godt på denne tiden av året.
Entusiastisk publikum
The Symbol Remains ble tilgodesett med nok en låt i form av «Tainted Blood», men nå gikk det mot slutten. Da Bloom annonserte at det hørtes ut som noe stort var på vei, visste vi som har hørt dem før (og/eller eier et par livealbum) hva vi hadde i vente, og «Godzilla» avstedkom mer allsang fra et entusiastisk publikum bestående av 80-90% temmelig modne menn. Men all modenhet blir gjerne kastet på sjøen i disse øyeblikkene. Bloom, som nok slet litt denne kvelden, tok nok imot all vokalhjelp han kunne få med takk.
Bandets mest kjente låt «(Don’t Fear) The Reaper» gjenstod, men ikke lenge. Det var en flott versjon vi fikk servert med fortreffelig gitarspill fra Buck, og publikum var stadig godt med på notene.
Dette må vi regne med ble siste gang vi så Blue Öyster Cult på våre breddegrader.
Ett ekstranummer fikk vi så i form av «Harvester of Eyes», men da var det òg ubønnhørlig slutt. Vi som hadde studert settlistene fra dagene før, følte oss litt snytt. London hadde for eksempel fått ytterligere to ekstranumre kvelden i forveien. Pluss et par låter til i løpet av hovedsettet, bl.a. «Shooting Shark» som undertegnede gjerne skulle ha hørt framført i Oslo òg.
Vel vel. Litt trekk for avslutningen altså. Jeg er fristet til å trekke litt for Eric Blooms skrantende vokalprestasjon òg, men vi får vel være storsinnete. Mannen er tross alt 80! Det er faktisk imponerende at han presterer så godt som han gjør.
Trolig siste konsert på norsk jord
Eric Bloom og Buck Dharma er et pussig radarpar. Førstnevnte ser ut som en aldrende biker – faktisk ble jeg minnet om gamlesjefen for TV-motorsykkelgjengen «Sons of Anarchy». Buck, derimot, ser ut som verdens tørreste revisor (håper ikke jeg fornærmet noen revisorer nå?). Men Buck er en glimrende leadgitarist! Faktisk tror jeg han må være bortimot den beste gitaristen jeg har sett som ikke ofte er å finne på disse «verdens beste gitarister»-listene som stadig vekk publiseres her og der med ujevne mellomrom.
Dette må vi regne med ble siste gang vi så Blue Öyster Cult på våre breddegrader. Særlig Bloom syntes jeg virket som han ikke hadde så mange turnéer igjen i seg. Krise var det på ingen måte, men nå synes jeg mannen har fortjent å nyte alderdommen. Håper han har lagt seg opp litt penger. 77-årige Buck var ikke akkurat noen Duracellkanin han heller, men dog noe mer bevegelig og utadvendt.
Blue Öyster Cult har vært et av USAs beste rockeband i et par mannsaldere, og det var til tross for noe småskurr en fin konsert vi fikk overvære på Sentrum Scene. Vi takker Buck og Eric for følget av hele vårt hjerte!
