Søndag 3. november 2019
To klassiske hardrockband på en altfor liten scene
Thin Lizzy-avleggeren Black Star Riders med ex-Lizzy gitarist Scott Gorham og ex-The Almighty frontmann Ricky Warwick i spissen avla Tigerstaden et besøk denne søndagskvelden, og med seg hadde de New Wave Of British Heavy Metal (NWOBHM)-legendene Diamond Head. Opprinnelig var det meningen at de skulle ha spilt på Vulkan Arena, men grunnet begredelig billettsalg (hvorfor, oslofolk? Hvorfor???) ble konserten flyttet til det vesentlig mindre Krøsset.
Uansett hva man måtte mene om Lars Ulrich som trommeslager, har han skjønt noe som oslopublikummet – eller store deler av det – ikke har skjønt, nemlig at Diamond Head er det største siden oppfinnelsen av egg og bacon, eller i hvert fall et meget undervurdert band som den kloke rockeentusiast gladlig investerer både tid og penger i. Kveldens seanse var den første i Norge siden Tons Of Rock i Halden for et par år siden, og den første i Oslo siden de spilte support for Megadeth en gang på midten av forrige tiår.
I kveld sto de på den lille scenen på Krøsset. Leadgitarist Brian Tatler er eneste originalmedlem. Den som har vært med nest lengst er trommis Karl Wilcox, som har vært med siden den første gjenforeningen (Diamond Head har jo vært litt på og av) på tidlig nittitall, rundt det Dave Mustaine-produserte albumet «Death And Progress». Ny vokalist i senere år er danske Rasmus Born Andersen, og han har en stemme som ligger nærmere opp til originalvokalist Sean Harris enn forgjengeren Nick Hart. Rasmus Rødskjegg gjorde en utmerket jobb!
De åpnet med «Bones» fra det selvtitulerte albumet fra 2016, det første med Rasmus på vokal. Til å begynne med låt det tynt. Vi hørte nesten ikke gitarene. Faktisk var alle de andre instrumentene mikset veldig lavt i forhold til trommene. Jeg trodde først det hadde å gjøre med hvor i lokalet jeg sto, men har siden snakket med folk som var lenger bak, og de sier det samme. Det bedret seg noe etter hvert, men trommene var veldig markante i forhold til de andre instrumentene stort sett hele konserten gjennom.
Burde vært mye større
Det var det negative. La oss ta det positive! Diamond Head er et av disse bandene som burde vært mye større enn de er. Plater som «Lightning To The Nations» og «Borrowed Time» er kultklassikere, og bandet var på gang i 1982-83. Blant annet spilte de ærverdige Hammersmith Odeon i London på turneen etter «Borrowed Time». Kanskje ble de offer for noen dårlige avgjørelser? Plateselskapet MCA var vel heller ikke det beste du kunne være på på åttitallet hvis du ikke spilte country. De har vel begravd flere rockeband enn de har hjulpet fram! Night Ranger er et hederlig unntak.
Diamond Head er det største siden oppfinnelsen av egg og bacon, eller i hvert fall et meget undervurdert band som den kloke rockeentusiast gladlig investerer både tid og penger i.
Etter tredjeskiva «Canterbury» var det slutt for flere år framover. En personlig favoritt hos undertegnede, men headbangerne i 1983 syntes nok ikke noe om stilblandingen, og det at de syntes å bevege seg bort fra ren heavy metal. Spør du meg er det syttitalls Queen-takter over den skiva! Det hjalp antagelig heller ikke at det var store rokkeringer i line-up’en i denne perioden.
Skinner det gjennom at denne anmelder er en stor Diamond Head-fan? Synes noen at jeg bruker for mye plass på et oppvarmingsband? Jeg kan fortelle dere at dette ikke er noe hvilket som helst oppvarmingsband, og vi var flere som var her først og fremst for Diamond Head. Uten å mene å si noe nedsettende om Black Star Riders, som også er et flott band.
Ære være Metallica
«Death By Design» fra årets åpenbarelse «The Coffin Train» var neste låt. «The Coffin Train» er Diamond Heads beste album siden glansperioden på åttitallet, case closed. Vi burde fått mer fra denne i løpet av den snaue timen bandet hadde til disposisjon. «Set My Soul On Fire» var fra 2016-skiva igjen, og lyden hadde nå bedret seg noe, selv om Wilcox fremdeles hørtes ut som en kanin som jobbet dobbelskift for Duracell. Nå var vi spente på hvordan Rasmus Rødskjegg ville takle låtene fra glansperioden.
Rasmus var fæl til å prøve å piske opp publikum, og få folk til å synge med. I innledningen til «In The Heat Of The Night» gjorde undertegnede noe han sjelden gjør, og gaulet med i «oooaaah»-introen. Jeg sto rett foran Tatler, og det var påfallende hvor mye bredere gliset hans ble da bandet spilte disse tidlige klassikerne. Glitrende gitarsoli avleverte han og. Dernest gikk Røde Rasmus litt surr i låtrekkefølgen da han annonserte neste låt, men han tok seg fint inn, og vi fikk «It’s Electric». Hvis dere ikke kjenner den med Diamond Head, kjenner dere den med Metallica, barn!
«The Messenger» fra årets slipp var neste låt, og dernest fikk vi klassikerne «Helpless» (også covret av Metallica) og «Am I Evil?» (også covret av Metallica). Ære være Metallica! Lyden var et ankepunkt, og dette skulle jeg gjerne ha sett på en større scene, men mitt første møte med et gammelt favorittband avstedkom positive vibber, selv om jeg gjerne skulle ha sett at de tuklet litt med repertoaret (hei, folkens: kan dere si Canterbury?) og fikk litt mer spilletid. Headliner på Krøsset neste år kanskje?
Intim klubbkonsert
Black Star Riders sto klare i kulissene så snart trommesettet til Wilcox og pedalbrettene til Diamond Head hadde blitt fjernet. Tittellåta fra årets «Another State Of Grace», ditto fra «The Killer Instinct» (2015) og den fra debuten «All Hell Breaks Loose» kom på løpende bånd før vokalist Ricky begynte å kommunisere med publiken.
Tredjeskiva «Heavy Fire» ble ikke tilgodesett med sin tittellåt, men derimot med «Testify Or Say Goodbye», som konsertens låt fire – en bedre låt enn tittellåta spør du meg. Bandet var i godt humør. Warwick var opptatt av at de spilte på et lite sted. «We’re real intimate now, and we’re gonna get even more intimate as the evening progresses!».
Gorham så ut som han var direkte henrykt over å være tilbake i en klubb. Jeg har sjelden sett en mer gira alderspensjonist, i hvert fall ikke med en Les Paul rundt halsen. Skulle tro han var på bingo! Han var et sammenhengende glis hele kvelden, og siden Krøsset er som det er, og den irriterende søyla er der den er, forsvant han ofte for oss som sto rett foran, for å inkludere de som sto litt mindre optimalt plassert til høyre for scenen. Alle skal med!
Står fint på egne ben
Det er jo umulig ikke å tenke på Thin Lizzy når man hører Black Star Riders. Mange av låtene er veldig nær moderbandets lydbilde, både når det gjelder gitarharmonier og Warwicks vokalfraseringer, som noen ganger ligger farlig nær Sir Philip.
Jeg har sjelden sett en mer gira alderspensjonist, i hvert fall ikke med en Les Paul rundt halsen.
«Ticket To Rise» og «Hey Judas» kom før Ricky gikk ut i en tirade om amerikansk våpenpolitikk, som en innledning til «In The Shadow Of The War Machine». Før «Soldierstown» fikk vi en forelesning om hvordan det var å være nordirsk under «the troubles» under sytti-, åtti- og deler av nittitallet. Skjønt innen 1990 hadde vel Ricky skygget banen, dannet The Almighty, og overøst oss med klassikere som «Ressurrection Mutha», «Full Force Lovin’ Machine» og «Little Lost Sometimes». Hvilken som helst av disse hadde passet inn i Black Star-settet som hånd i handske.
Black Star Riders har bygd seg opp en fin backlog av låter i løpet av de seks-sju årene de har vært i aktivitet. De behøver ikke å støtte seg på Thin Lizzy-katalogen, og det gjør de heller ikke. Forrige gang jeg så bandet hadde de kun ett eget album i sekken, og settet bestod av annenhver låt egen og annenhver Lizzy. I kveld var det ikke slik, Black Star Riders-låtene står fint på egne ben. Philip Lynott var selvfølgelig et unikum som låtskriver og tekstforfatter, men i kveld var han faktisk ikke nevneverdig savnet.
Perfekt lyd
Jeg må imidlertid si at jeg synes det var litt rart at de ikke i hvert fall dro en Lizzy-låt eller to, i det minste som ekstranummer. Men bandet har tydeligvis ønsket å distansere seg fra sin fortid. Gitarist Christian Martucci var et bredt glis og en skikkelig humørspeder hele kvelden. Bassist Robbie Crane var mer anonym. Og trommis Chad Szeliga bekledde rollen sin perfekt.
Black Star Riders hadde også perfekt lyd konserten gjennom! Horfor hadde ikke Diamond Head det? Det blir nesten for dumt å mistenke konspirasjoner av den typen man hadde på åttitallet, da hovedbandet var redd for at supportbandet skulle utklasse dem, i hvert fall på dette nivået.
De kunne gitt oss et ekstranummer eller to. Gjerne i form av Thin Lizzy-låter.
Vi fikk kremlåter som «Ain’t The End Of The World», «Dancing With The Wrong Girl», «Finest Hour» og «Kingdom Of The Lost». Etter cirka halvannen time meldte Warwick at nå var det slutt! «Bound For Glory» ble siste låt. Jeg skjønte vel i grunnen at de kom til å tungt vektlegge sitt eget materiale da de ikke hadde spilt en eneste Lizzy-låt etter seks-sju låter, men jeg hadde ærlig talt forventet en eller to klassikere med gamlebandet som ekstranumre! Men vi fikk ikke ekstranumre!
Påtente band
Det vites ikke om ekstranumrene med Thin Lizzy-klassikere hadde kommet om de hadde spilt på Vulkan for 500 rockere, men hvem vet? Uansett fikk vi en flott konsert. Gorham, Warwick og Martucci bar preg av at de aldri hadde vært på en bedre fest. Neste gang håper vi at vi greier å samle flere og skape en bedre fest!
Denne søndagen var selvfølgelig ikke den mest egnede til å skape baluba i Oslo på. Det gjorde neppe saken bedre at Magma og Tangerine Dream spilte på andre venuer i byen. Men de av Oslos classic rock-fans som brydde seg fikk plenty valuta for penga. Det irriterer meg bare at hvis femti personer mer hadde forhåndskjøpt billett til Vulkan, hadde de ikke kunnet flytte konserten til et så mye mindre sted.
Vi fikk to meget gode konserter med to svært påtente band. Diamond Head led noe under dårlig lyd, Black Star Riders hadde ingen slike problemer, men kunne gitt oss et ekstranummer eller to. Gjerne i form av Thin Lizzy-låter.
Av Dag Rossing
Foto Terje Dokken
Les også: Black Star Riders | «Another State Of Grace»
