Lørdag 26. april 2025
Rått og sart
Billie Eilish leverer en konsertopplevelse som balanserer mellom det intime og det eksplosive når hun inntar Unity Arena på Fornebu lørdag kveld. Med en settliste som strekker seg fra det nye albumet Hit Me Hard and Soft til tidlige hits, tar hun publikum med på en emosjonell reise gjennom mørke beats, sårbar vokal og rå energi.
Av Marianne Lauritzen
Foto Henry Wu
Billie Eilish har ikke besøkt Norge siden hun gjestet Sentrum Scene under by:Larm i 2018. Det var før hun hadde sluppet et helt album. Siden den gang har hun rukket å gi ut tre fullengdere, lage en Bond-låt til James Bond-filmen «No Time to Die» og turnere verden over som den store stjernen hun har blitt på relativt kort tid.
Nå inntar Billie Eilish Unity Arena foran et utsolgt hus, med Tom Odell som oppvarming. Mange publikummere har allerede stått lenge i kø for å sikre seg gode plasser, når Odell entrer scenen med sin karakteristiske vokal og sine melankolske pianoballader mens vi venter på kveldens hovedattraksjon.
Tom Odell gir oss en trivelig start på kvelden, men det må ha vært en nokså utakknemlig jobb. Det skravles over en lav sko i salen, av folk som strømmer inn i arenaen og prøver å finne plassene sine. Låtene hans er såpass rolige at de dessverre ikke overdøver publikum. Noe bedre blir det mot slutten av hans om lag 40 minutter lange sett. Alle finner frem lommelyktene sine når han presenterer nye «Don’t Let Me Go» som ble sluppet dagen før, mens sistelåt «Another Love» er kjent for de fleste, skal man dømme etter synginga i salen.
Eier scenen
Så blir det over en halvtimes pause før hovedpersonen selv trer ut av en lyssatt kube og tar over arenaen. For det er akkurat det hun gjør – Billie Eilish eier virkelig denne scenen. Som for øvrig er en amfiscene. Et smart trekk for at alle skal komme litt tettere på. Eilish løper konstant rundt som en duracellkanin – hun vet å bruke hele scenen.
Konserten åpner med de nye låtene “Chihiro” og “Lunch” fra Hit Me Hard and Soft, som umiddelbart setter tonen for kvelden. “Lunch”, med sin eksplisitte tekst og sensuelle undertoner, viser en mer voksen og selvsikker Eilish.
Lyden er, som så ofte før i denne arenaen, ikke akkurat optimal. Musikken oppleves grøtete og ullen, mens vokalen tidvis er vanskelig å høre. Under «NDA» er det tidvis vanskelig å høre hva Eilish synger, men når denne glir sømløst over i «Therefore I Am», akkurat som på skiva Happier Than Ever, er det lett å overhøre problemet.
“Wildflower” med sine mørke undertoner, får publikum til igjen å finne frem lommelyktene sine, samtidig som de synger med fra første strofe.
Imponerende vokal
Før “When the Party’s Over” spør Eilish om vi kan være helt stille i ett minutt mens hun skal ta opp introen i loop. Hun lover at det blir den eneste gangen hun skal be om det, og publikum er lydhøre. Jeg har aldri opplevd et stillere minutt i Unity arena noensinne. Til gjengjeld slipper jubelen løs når fansen skjønner at hun er ferdig med opptaksdelen av låta. Resten av låta fullfører Eilish liggende på scenen mens hun synger.
Sceneshowet er minimalistisk, men effektivt, med lys og visuelle effekter som forsterker stemningen i hver sang. Eilish’ vokalprestasjoner er imponerende, og hun viser en bemerkelsesverdig kontroll og uttrykksfullhet gjennom hele konserten.
Publikum er engasjert og entusiastisk fra start til slutt.
Det eneste som trekker litt ned er at bandet hennes er felt ned i to orkestergraver midt på scenen. De er dermed «låst fast» der, og den eneste som beveger seg rundt er Eilish selv – med et par unntak. Det gjør showet litt mindre dynamisk enn det kunne vært på en amfiscene. I det minste levner det liten tvil om hvem som er sjefen på scenen.
Publikum derimot, er engasjert og entusiastisk fra start til slutt. Det synges av full hals omtrent under hver låt. Eilish’ kommunikasjon med fansen er varm og oppriktig, noe som skaper en nærhet til tross for arenaens størrelse.
Storslått og intimt
Eilish er iført et sporty antrekk, og under konserten veksler hun mellom å spille piano, akustisk- og elektrisk gitar – hvilket fremhever bredden i hennes musikalske talent og det intime ved låtene. Vokalen er solid gjennom hele showet, noe som, sammen med tekstene som har gjort henne til en generasjonsstemme, spesielt kommer frem i de litt roligere låtene. Som for eksempel “The Greatest” og “L’amour de ma vie” som demonstrerer Eilish’ evne til å kombinere det storslåtte med det intime.
Settlisten følger stort sett «Hit Me Hard and Soft»-turneens standardoppsett (med noen unntak), og er en gjennomtenkt reise gjennom karrieren, med åtte låter fra det nyeste albumet og fem fra hver av de to andre platene. Samt et knippe øvrige låter.
Men vi får hverken «You Should See Me in a Crown» eller «I Love You», som har blitt spilt andre steder på turneen.
Klassikere og publikumsfavoritter
I stedet får vi den fremtidige klassikeren “The Diner”, med sin drømmende synth og lekne beat. Og midtveis i settet kommer publikumsfavorittene “Ilomilo” og en mørk, pulserende “Bad Guy”, som får hele arenaen til å synge med, etterfulgt av en rørende «Your Power» fremført med kassegitar sittende på en stol – og med latterkrampe!
Et annet musikalsk høydepunkt er selvsagt «Bury a Friend», som byr på kveldens første avfyring av pyro. Mer blir det på «Oxytocin», hvor Eilish midt i låta ber det stående publikummer om å sett seg ned på huk, for så å hoppe opp samtidig.
En sterk demonstrasjon av hennes kunstneriske dybde og evne til å skape en intim atmosfære i en stor arena.
Så dukker plutselig Charli xcx opp i en video på storskjermene over scenen, med låta «Guess» som hun og Eilish gjør sammen. Og når Eilish kommer inn i låta har hun forflyttet seg ut til en mindre scene i enden av hallen. Etter et heftig lasershow følger «Everything I Wanted» på samme scene, før Billie Eilish tar en hilserunde nede hos fansen på vei tilbake til hovedscenen.
Kontrastene er store – tilbake på scenen har Eilish fått inn et piano, hvorfra hun fremfører en medley av «Lovely», «Blue» og «Ocean Eyes». Spesielt sistnevnte høster ellevill jubel fra salen. Denne byr også på kveldens feteste effekt, når tidligere nevnte kube nå brukes til å vise en film av hav med bølger, slik at det ser ut som det er vann som skvulper inni kuben. Fiffig.
Søskenkjærlighet
«I love my brother,» roper Billie Eilish, og presenterer sin bror, medkomponist og produsent Finneas. Han er på egen turné samtidig, og skal spille på Rockefeller dagen etter, men sier åpenbart ikke nei til å gjøre et par låter sammen med sin søster også.
Finneas spiller piano på «Barbie»-soundtracket “What Was I Made For?” og rocker med gitaren på “Happier Than Ever”. Kjemien dem imellom er ekstremt tydelig, noe som understreker deres musikalske samarbeid – og ovennevnte savn av musikere på scenen.
Stemningen når kokepunktet når Eilish avslutter med «Birds of a Feather» fra fjorårets utgivelse, godt akkompagnert av en drøss med konfetti.
Eilish har tidligere uttalt at hun ikke er tilhenger av lange konserter og beskriver tre timer lange show som “psykotisk”. Konserten i Oslo varer i omtrent én time og tre kvarter – med andre ord en relativt konsentrert og intens affære.
Billie Eilish leverer en konsertopplevelse på Unity Arena som er både intim og storslått – en sterk demonstrasjon av hennes kunstneriske dybde og evne til å skape en intim atmosfære i en stor arena. Med en balansert settliste og en imponerende scenetilstedeværelse, leverer hun en minneverdig opplevelse for sine dedikerte fans.
Settliste
- Chihiro
- Lunch
- NDA
- Therefore I Am
- Wildflower
- When the Party’s Over
- The Diner
- Ilomilo
- Bad Guy
- The Greatest
- Your Power
- Skinny
- TV
- Bury a Friend
- Oxytocin
- Guess
- Everything I Wanted
- Lovely / Blue / Ocean Eyes
- L’amour de ma vie
- What Was I Made For? (feat. Finneas)
- Happier Than Ever (feat. Finneas)
- Birds of a Feather
