13.–14. september 2019
Dutch Castle Magic
Det er alltid en begivenhet når nederlandske Ayreon setter opp en av sine forestillinger, og i år som for to år siden var det spillestedet 013 Poppodium i Tilburg, Nederland som var arena for oppsetningene. Naturligvis måtte vi ta turen.
For de som ikke er kjent med Ayreon er dette komponisten og multiinstrumentalisten Arjen Anthony Lucassens rockeoperaprosjekt. Til nå har det kommet ni utgivelser (eller åtte om man velger å se «Universal Migrator»-CDene som ett verk) siden debuten i 1995. De fleste av disse rockeoperaene er lagt til et science fiction-miljø og involverer mange vokalister, både velkjente og mindre kjente, i de ulike rollene. Blant de mest kjente er James LaBrie (Dream Theater), Bruce Dickinson (Iron Maiden), Devin Townsend (seg selv) og Fish (solo, ex-Marillion).
Og nettopp Fish var sentral i årets oppsetning som var av 1998-utgivelsen «Into The Electric Castle». Fire forestillinger, fredag kveld, lørdag kveld, søndag matiné og søndag kveld, hadde blitt fort utsolgt i dette lokalet som rommer 3000 mennesker. I tillegg hadde det visst blitt solgt billetter til generalprøven på torsdag. Undertegnede fikk med seg fredagen og lørdagen.
Metafysisk rockeopera
Jeg skal spare dere, kjære lesere, for en detaljert gjennomgang av plottet i denne rockeoperaen (les evt. Wikipedia om dere ønsker å fordype dere i det – eller aller best, hør albumet), men kort fortalt blir åtte personer fra ulike tidsepoker og verdensdeler tatt fra der de kom fra og hensatt til en dimensjon kalt no-time and no-place der de blir gitt oppgaven å nå «the electric castle» der noe ukjent skjuler seg. På veien blir de utsatt for flere hindringer og utfordringer som ikke alle kommer levende fra. Et slags metafysisk «71° Nord» kan man kanskje si.
Et slags metafysisk «71° Nord».
Showtime hadde blitt satt til 20:15 og noen minutter før dette klokkeslettet skjønte vi at noe var i gjære da vi begynte å høre buldring fra den mørklagte scenen etterfulgt av en beskjed om at det kom til å bli upopulært om vi holdt våre «rectangular digital devices» opp i lufta da dette kom til å bli filmet profesjonelt uansett. Og at det var gjort et imponerende arbeid med kulissene og sceneoppsettet, fikk vi se da scenen ble opplyst. To etasjer med scener der for det meste koristene brukte andre etasje og handlingen foregikk i første. På hver ende øverst hadde det blitt bygd noen slags «losjer» og i den høyre av disse satt fortelleren, i form av «Star Wars»-skuespilleren John de Lancie.
Variert og livlig lydbilde
Fish hadde, ikke overraskende, rollen som «The Highlander». Akkurat som på plata. Det var spenning forbundet til hvordan stemmen hans ville fungere i denne settingen. Den har jo vært betydelig redusert i mangfoldige år nå, som de av oss som har sett mannen på hans soloturneer vet. Men her fungerte han OK. Vokallinjene hans var slik at han aldri behøvde å gå særlig høyt. Dessuten er karakteren hans den som dør først, så han var bare med i ca. en tredjedel av showet hvis vi ser bort fra en liten «cameo» helt på slutten.
Anneke Van Giersbergen, kjent fra The Gathering, The Gentle Storm, VUUR og en god del annet, fylte rollen som «The Egyptian», og det gjorde hun aldeles utmerket. Her var vokalen aldri noe problem, noe heller ingen forventet. Den sjarmerende Anneke leverer alltid!
Mye av det samme kan sies om Damian Wilson (Headspace, ex-Threshold og masse annet) i rollen som «The Knight». Han er i besittelse av en aldeles praktfull stemme, noe han beviste forestillingen gjennom. Oppsetningens klart beste mannlige vokalist, spør du meg.
For de som kjenner «Into The Electric Castle» så var det relativt små variasjoner fra det man finner på CDen. Flesteparten av vokalistene som var med den gang da var og med på årets forestillinger. Den største forskjellen var nok at fortelleren hadde en mye større rolle nå enn på plate. Visse arrangementsmessige endringer var også gjort. Blant annet hadde fiolinen en større plass enn på plata, av og til på bekostning av synther og andre keyboards. I mine ører skapte dette et mer variert og livlig lydbilde. Når det er sagt gjorde keyboardisten en utmerket jobb, og jeg som er så glad i hammondorgel fikk mer av det enn jeg husker fra CDene.
Komfortabel hovedperson
Bandet bestod for øvrig av Kayak-gitarist Marcel Singor, keyboardist Joost van den Broek (ex-After Forever), en viss Ben Mathot på fiolin, Thijs van Leer fra Focus på fløyte, et par VUUR-medlemmer på henholdsvis gitar og bass og selvfølgelig den alltid tilstedeværende Ed Warby (ex-Gorefest) på trommer. Arjen går nemlig ingen steder uten Ed.
Kulisser, backdrops og videoer var dyktig laget og illustrerte musikken på eminent vis.
Tilbake til vokalistene: Arjen selv bekledde rollen som «The Hippie». Han har kanskje ikke verdens sterkeste stemme i utgangspunktet, men gjorde sine saker helt greit. Ikke virket han spesielt sky og tilbakeholden heller. Det er jo skrevet spalte opp og spalte ned om hvor langt utenfor komfortsonen sin Arjen er på en scene.
Andre roller ble tolket av flinke folk som Epicas Simone Simons og Mark Jansen, Edward Reekers (Kayak), Edwin Balogh, George Oosthoek og John Jaycee Cuijpers (Praying Mantis) og samtlige gjorde en flott jobb. Det samme kan sies om de fire koristene som blant annet inkluderte Marcela Bovio, som Lucassen har jobbet med tidligere i Stream Of Passion.
Mye vil ha mer
Rent teknisk var det litt småskurr første kvelden i form av mikrofoner som falt ut og den slags, men ikke nok til at det var veldig forstyrrende etter min mening. Andre kvelden virket dette å være ryddet opp i. Første kvelden syntes jeg også at kvinnevokalen kunne være i overkant skingrende selv om det bedret seg noe underveis. Andre kvelden opplevdes imidlertid heller ikke dette som et stort problem, men her skal det sies at jeg sto forskjellige steder i lokalet de to kveldene, og dette kan jo ha hatt sin innvirkning. Visuelt var det ingenting å klage over. Kulisser, backdrops og videoer var dyktig laget og illustrerte musikken på eminent vis.
«Into The Electric Castle» ble spilt i ett uten pause. På forhånd må jeg innrømme at jeg hadde forventet et kvarters pause eller så mellom låtene på CD1 og CD2, men den gang ei. Og da det hele var over ble vi anmodet av en animert videofigur om ikke å gå noen steder, for det kom mer! Og det gjorde det. Arjen har jo hatt mange andre prosjekter opp gjennom de siste 20 årene som har kommet med et album eller to, og nå skulle vi få smakebiter fra disse.
Først ut var The Gentle Storm med Anneke van Giersbergen i spissen og vi fikk «The Shores of India». Her skal det føyes til at musikerne som spilte var de samme som gjennom hele «Into The Electric Castle», som ikke nødvendigvis er de samme som spilte på originalen, og dette gjaldt de påfølgende innslagene og.
Mellomtittel
Videre fikk vi en låt fra «Ambeon» (2001) med Simone Simons i stedet for originalvokalist Astrid van der Veen, en av Stream Of Passion med Marcela og en av Guilt Machine der Damian hadde tatt plassen til Jasper Steverlinck. Dessverre hadde noen funnet ut at det dernest var en god idé å la Fish krøke seg gjennom gode gamle «Kayleigh». Stakkars mann, selv om han var godt hjulpet av diverse kordamer. Her avslørte han virkelig hvor mye stemmeprakt han har tapt.
Neste innslag var mer morsomt. Her fikk vi «Pink Beatles in a Purple Zeppelin» fra Arjens psykedelia-betonte soloalbum fra 2012, «Lost In The New Real». Veldig underholdene! Arjen sto selv for leadvokalen selvsagt. Avslutningsvis fikk vi en adekvat versjon av «Songs of the Ocean» sunget av Robert Soeterboek.
Nå ser vi fram til to-tre kvelder med «The Universal Migrator» om et par år.
Meningene om disse ekstranumrene var temmelig delte. Mange mente de var totalt overflødige, særlig etter at «Into The Electric Castle» hadde blitt spilt fra ende til annen uten pause. Andre syntes det var et kult innslag. Selv faller jeg ned litt midt i mellom. Det VAR et kult innslag – særlig Arjens sololåt – men det trakk kanskje ut litt vel mye. Til sammen tok vel disse sju ekstra låtene tre kvarter eller så, og det kom i tillegg til de to timene vi allerede hadde fått. Og Fish burde i alle tilfelle ha fått slippe!
Mette og gode på musikkopplevelser gikk vi ut i den nederlandske natten. Ayreon har jo hele tiden hovedsaklig vært et studioprosjekt, men oppsetningen i Rotterdam for fire år siden av «The Human Equation» ga tydeligvis mersmak, for i 2017 fikk vi «Ayreon Universe», mer av en «best of»-forestilling, og i år altså «Into The Electric Castle». Nå ser vi fram til to-tre kvelder med «The Universal Migrator» om et par år.
Av Dag Rossing
Foto Jostijn Ligtvoet Fotografie | Facebook | Instagram
