Onsdag 4. september 2024
Lyd og ulyd på John Dee
De fleste med en forkjærlighet for metal kjenner vel navnet Agent Steel. Siden oppstarten i 1984 har det kommet sporadiske plateutgivelser, men bandet har aldri fått det store gjennombruddet og er avgjort for et kultband å regne. Originalvokalist John Cyriis har nå samlet en ny besetning under Agent Steel-navnet, og denne onsdagen i september sto de på scenen på John Dee i Oslo.
Av Dag Rossing
Foto Terje Dokken
Agent Steel var da de platedebuterte i 1985 temmelig typisk for amerikansk metal fra den epoken. De spilte melodiøs speed metal med high-pitch vokal. Med andre ord gikk det rimelig fort i svingene samtidig som at vokalisten mye av tiden sang i et toneleie som bare hunder kan høre. Tekstmessig var bandet særdeles opptatt av UFO-er og utenomjordisk liv samt konspirasjonsteorier, noe albumtitler som The Omega Conspiracy og Order of the Illuminati vitner om. En annen ting som nok har medvirket til deres mangel på suksess er de stadige utskiftningene av medlemmer, samt at bandet har vært oppløst og forsøkt startet opp igjen minst tre ganger.
Det var tydelig så fort vi kom inn døra at arrangøren ikke hadde solgt veldig mange billetter. Det er ikke ofte de setter ut bord i salen på John Dee, men i kveld var det plassert fem runde bord bak på gulvet foran miksepulten. Det var og temmelig glissent med folk i salen, men det var selvfølgelig tidlig på kvelden ennå, og det er ikke alle billettkjøpere som er like interessert i oppvarmingsband.
Hypoxic og Tyranex
Og oppvarmingsband skulle vi få to av. Hypoxic var forholdsvis kortreiste (Trysil) og spilte god gammeldags thrashmetall. Den første låta hørtes veldig klassisk Metallica ut. Deler av vokalmelodien var farlig nær «Damage, Inc.» selv om dette trolig var utilsiktet. Utover i konserten ble inspirasjonen fra konkrete band mindre opplagt, men de låt temmelig old school mesteparten av tiden. Et par låter hadde norske tekster. Jeg likte det jeg hørte, og det gjorde tilsynelatende han enmanns moshpit’en foran meg òg.
Like godt likte jeg ikke Tyranex. Disse er svenske og de har visstnok holdt det gående i nærmere tjue år. Imidlertid var det mitt første møte med dem. De hadde kvinnelig vokalist som også spilte rytmegitar. Dessverre ble stemmen hennes etter min smak i overkant skingrende og særlig et par av låtene gikk så fort at det gikk fullstendig på bekostning av både melodi og trøkk. Greit nok at man spiller thrashmetall, men det skal ikke være poenget å komme først i mål.
Forsinkelser og kriselyd
På grunn av noen «problemer» som ikke ble mer nøyaktig spesifisert hva bestod i hadde Agent Steel ikke kommet seg fra Sundbyberg i Stockholmstraktene, der de hadde spilt kvelden før, før godt utpå dagen, og hadde visstnok ikke ankommet John Dee ennå innen Tyranex gikk av scenen. Det ble en lang pause der flere blant det allerede nokså fåtallige publikumet mistet tålmodigheten og gikk. Blezts utskremte ble imidlertid værende, og etter en stund så vi at crewet kom ut på scenen med pedalbrett, cymbaler og annen stæsj. To mann kom også bærende med esker med t-skjorter til merch’en. Ti på elleve gikk omsider bandet på. Da hadde det gått godt over timen siden siste oppvarmingsband. Hvor mange som var igjen på venue’en telte jeg ikke, men at det var tresifret tviler jeg på.
Noen skikkelig soundcheck hadde det ikke blitt tid til. Når det er sagt, trodde jeg at det var soundchecken vi hørte på i et par minutter før det gikk opp for meg at konserten hadde begynt på ordentlig. Det låt svært rotete fra gitaristenes side og Cyriis, når han kom på som sistemann, lå så langt bak i miksen at jeg lurte på om mikken hans i det hele tatt var plugget inn. Jeg er for så vidt langt fra å være noen ekspert på lydmiksing, men jeg hadde trodd dette var noe det burde gå rimelig fort å rette opp, men lyden var i beste fall marginalt bedre da bandet satte i gang med andre låt som var «Never Surrender».
Når lyden er så grøtete som den var stort sett hele tiden her, låter det som et takras!
Da Cyriis tok ordet for første gang unnskyldte han den lange ventetiden og skyldte på forhold utenfor deres kontroll. Han takket oss som hadde ventet på dem og beklaget lydproblemene. Monitorlyden på scenen var tydeligvis ikke noe bedre enn det vi hørte ute i salen.
John Cyriis er en pussig type. Liten og skallet og har en tendens til å sette opp et ansiktsuttrykk som får meg til å tenke på Dr. Evil fra Austin Powers-filmene. Stemmen har han imidlertid, så vidt jeg kan bedømme, beholdt. Men det er ikke så lett å si sikkert under disse forholdene. Selv om lyden forbedret seg noe etter de par første låtene, var den fremdeles under enhver kritikk. Speed metal band av denne typen er fullstendig avhengig av en glassklar lyd for å levere varene. Når lyden er så grøtete som den var stort sett hele tiden her, låter det som et takras!
Musikalsk togulykke
Men Agent Steel gjorde nok så godt de kunne denne kvelden. Låter som «Guilty As Charged», «Abduction» og «Rager» låter mye mulig helt OK når bandet har dagen, men i denne lydgrøten var de en lidelse. Cyriis prøvde å bligjøre folk ved å gi komplimenter til damer på første rad samt å fortelle oss hvor tøffe nordmenn var: «Norwegians, you are few, but strong». Det var pinlig å bivåne.
Det nærmeste Agent Steel har en hit er vel «Mad Locust Rising», en singel (eller strengt tatt EP) som kom ut mellom det første og andre albumet, men som ikke er med på noen av dem. Den kom mot slutten av denne seansen, men låt ikke så mye bedre enn noe av det foregående. Til slutt annonserer Cyriis at de skal forlate oss med tittelsporet fra deres siste album. Faktisk var nok «No Other Godz Before Me» det musikalske høydepunktet denne kvelden. Men det virkelige høydepunktet var da bandet gikk av scenen, noe de gjorde etter nøyaktig en time.
Det er vanskelig å forstå hvordan en manglende lydsjekk kan føre til så store lydproblemer og hvorfor det får lov til å vedvare konserten gjennom slik det gjorde her.
Nei, det siste poenget var flåsete, men det er lett å henfalle til flåseri når man blir eksponert for en musikalsk togulykke som dette. Jeg føler med de som hadde betalt for inngangsbilletten hit. Det er vanskelig å si hvor gode eller dårlige Agent Steel faktisk er på grunnlag av dette vi fikk servert denne kvelden. Innimellom oppfattet vi at John Cyriis fremdeles maktet å treffe de høyeste tonene, og det gikk også å høre at gitaristene nok hadde noe å fare med på en god dag. Dette var ikke en av dem. Men det er vanskelig å forstå hvordan en manglende lydsjekk kan føre til så store lydproblemer og hvorfor det får lov til å vedvare konserten gjennom slik det gjorde her.
Nei, dette var ikke bra, Agent Steel! Nå er det på tide å gå undercover. Og med det føler jeg at mer enn nok er sagt om denne «konserten».
