Onsdag 1. mai 2019
Levde ikke helt opp til forventningene
Det er over 10 år siden Disturbed sist gjorde en egen headliner-konsert i Norge. I fjor høst ga de ut sitt åttende studioalbum «Evolution», og det var omsider dags for et nytt besøk i hovedstaden.
Disturbed spilte sist på Sentrum Scene i 2008. Siden den gang har de kun gjestet landet ved tre anledninger; i Oslo Spektrum som en del av Taste Of Chaos i 2010, på Hovefestivalen i 2009, og på Telenor Arena i 2017 sammen med Avenged Sevenfold. Årets konsert er dermed deres første headliner-konsert i Norge, på en klubbscene, på over 10 år. Det burde gi en grei forklaring på hvorfor konserten ble utsolgt.
Etter å ha blitt varmet opp av britiske Skindred, ble kveldens hovedshow satt igang av en lang video på bakskjermen med en hel del floskler om at musikk er svaret på all verdens problemer. Og selv om det er lett å si seg enig i akkurat det, ble det litt vekkelsesmøte-tendenser med tekstlinjer som «When music is the weapon, a world army unites» rullende over skjermen.
«Are You Ready» åpnet de så med å spørre, samtidig som det sto GET UP! med store bokstaver på skjermen, og publikum svarte med å hoppe på gulvet fra første tone. En bra start på kvelden, og «Are You Ready» er så visst en av de bedre låtene fra fjoråerets utgivelse.
Manglende engasjement
Dessverre klarte de ikke å holde helt på engasjementet. Første halvdel virket bandet selv litt umotiverte, men heldigvis tok det seg opp utover i konserten. Jeg ble også litt skuffet over vokalprestasjonene til David Draiman, som jeg hadde mye høyere forventninger til. Han bør kanskje trene opp kondisen en smule, ettersom det åpenbart påvirket stemmen å traske frem og tilbake over scenen.
«The Vengeful One» og «Stupify» må trekkes frem som de beste innslagene i denne delen av settet, og skal vi dømme etter blodfansen nærmest scenen under «Spotify», så var det de gamle låtene som engasjerte mest. «Voices» bød på gitarsolo fra Dan Donegan, som ironisk nok stilte i t-skjorte med påskriften «Ego kills talent».
«It’s quite an intimate gathering we have here tonight», slo Drainman fast. «I’ve heard through the grapewine that many people couldn’t come, because it’s sold out. That won’t happen again!» Og med det siktet han ikke til at de ikke ville komme tilbake til Norge, derimot lovet han at neste gang ville det bli på en større scene så alle som ville kunne være med på festen. Videre kritiserte han dem som hevdet at mennesker lever mer adskilt i dag enn noensinne, det var bare å se seg rundt i salen, vi var et konkret bevis på at folk fortsatt liker å være sosiale. «It doesn’t matter where you come from, or how much money you have, you all know the same words», oppsummerte han.
Midtveis i settet dukket Genesis-klassikeren «Land Of Confusion» opp. Som kveldens høydepunkt så langt. Flere soloer skulle vi også få. Både bassist John Moyer og trommis Mike Wengren fikk «briljere» noen minutter hver. Ganske så unødvendig. To soloer på rappen var litt i overkant og sørget for et litt for langt dødparti.
Litt betenkelig er det at coverlåtene endte opp som kveldens høydepunkter.
Litt for lange var også kveldens moralprekener. Det kom flere ganger tydelig frem at bandet slo et slag for folk med rusproblemer og depresjon. Og som en innledning til en akustisk del av settet, hvor det ble rigget til stoler på scenekanten, ble det vist en lang video hvor vi ble oppfordret til å være med på ett minutts stillhet for folk som har blitt borte, før de sittende fremførte «A Reason To Fight» fra den nyeste skiva.
«Depression and addiction eat you», avslørte Drainman, og utdypet det med at det skjer helt uavhengig av om man er fattig eller rik, har stor familie eller er ensom. Hvorpå vi ble bedt om å hjelpe folk rundt oss som har problemer, for å hindre flere selvmord. De kjører for tiden en hel kampanje basert på tematikken «You Are Not Alone». Det er for så vidt fint at bandet har en agenda, men det ble kanskje litt i overkant i en live-setting. «Memories make us immortal», avsluttet han, før de fortsatte med «Hold On To Memories», fortsatt sittende på stoler, akkompagnert av en video med bilder av deres venner og familier, både nålevende og avdøde, som for eksempel Chris Cornell. Hele salen var også, på oppfording, opplyst av mobiltelefoner. Stemningsfullt ble det, til tross for at låta er litt cheezy.
Krakkene forsvant, inn kom i stedet bongotrommer, en dame med fiolin og et keyboard til gitarist Donegan. Det var dags for Simon & Garfunkels udødelige låt «The Sound Of Silence», som de som kjent har laget en fantastisk versjon av, og som her sørget for aftenens mest stemningsfulle øyeblikk.
Litt betenkelig er det jo at det var coverlåtene som endte opp som kveldens høydepunkter. Det understreker min allerede eksisterende oppfatning av at mye av bandets eget repertoar mangler de gode melodiene. Da oppleves mye av materialet veldig likt, noe som igjen ga en litt kjedelig totalopplevelse av konserten. Brorparten av publikum så riktignok ut til å være uenig med meg i dette, heldigvis for Disturbed, likevel er det meg en liten gåte hvorfor akkurat dette bandet har slått an så mye bedre enn mange andre.
Hyllester
Etter et lite sceneskifte fortsatte de med «Indestructible», en låt med mye trøkk som fikk liv i publikum igjen etter et parti med rolige låter. Og etter «Inside The Fire» gikk de av scenen. Til trampeklapp fra publikum. Derfor måtte de naturligvis finne veien ut igjen for å gjøre ytterligere tre låter.
Litt tidligere på kvelden hadde David Draiman kommet ut for en dame som uheldigvis klarte å poke ham i øyet midt under en låt, og hun ble nå dratt opp scenen. Ikke som straff, men som et slags plaster på såret skulle hun få sitte på scenen gjennom hele neste låt «The Light». En låt som skapte bra liv i salen, og Sentrum Scene lå nok en gang badet i lys fra telefoner.
«Stricken» og «Down With The Sickness» var de to aller siste innslagene på kveldens settliste, og før sistnevnte ble alle oppe på galleriet bedt om å reise seg. Det var bra med liv nede på gulvet også, som ristet bra av all hoppingen. «My brothers and sisters my blood, we are Disturbed», avsluttet David Draiman, før han oppfordret hele salen til å stemme i på bursdagssangen for lydteknikeren deres.
Etter én time og tre kvarter var det slutt. Det ble spilt flest låter fra debutskiva «The Sickness», samt deres to nyeste album. Til å være på turné med et nytt album i sekken, synes jeg det ble spilt litt lite derfra, spesielt siden to av tre låter var ballader. Litt skuffet ble jeg også over sceneshowet, her hadde jeg forventet en del mer. Men vi får se om det blir bedre neste gang, når de har lovet å stå på en større scene.
Av Marianne Lauritzen
Foto Boris Danielsen
Settliste
1. Are You Ready
2. Prayer
3. The Vengeful One
4. The Animal
5. Stupify
6. Voices
7. Land of Confusion
8. The Game
9. A Reason to Fight
10. Hold On to Memories
11. The Sound of Silence
12. Indestructible
13. Inside the Fire
Encore:
14. The Light
15. Stricken
16. Down With the Sickness
