Fredag 22. november 2024
Blues Pills på blå resept
Det begynner å bli lenge siden svenske (hovedsaklig) Blues Pills gjestet Norge nå. For mange år siden var de her flere ganger årlig, og ofte flere steder i landet òg. Denne fredagskvelden på Vulkan i Oslo, var imidlertid første gang de har besøkt oss siden 2017.
Av Dag Rossing
Foto Boris Danielsen
Litt om oppvarmingen før Blues Pills. Daniel Romano er canadisk. Han var ukjent for meg for få dager siden, men jeg gjorde hjemmeleksen min (eller prøvde) og fant ut at han og bandet Outfit spilte glad poprock som mest av alt minnet meg om The Rembrandts. «Hvem?», tenker dere kanskje nå, men alle har sett en episode eller fem av Friends (Venner for livet), og det vil si at alle har hørt The Rembrandts en gang eller fem (minst), for det var de som hadde kjenningsmelodien til serien, «I’ll Be There For You».
Daniel Romano’s Outfit
I konsertsammenheng hørtes imidlertid ikke Daniel Romano’s Outfit mye ut som The Rembrandts. Da jeg hørte på dem på nettet tenkte jeg at dette låt litt tamt, men at det nok kunne bli betraktelig mer rocka live. Og det gjorde det for så vidt, men jeg ble ikke akkurat frelst. Vi fikk ca. 40 minutter med småpunka hardrock. Låtene ble for det meste spilt uten opphold mellom. Romano var kompet av en bassist og en trommis (antagelig henholdsvis Roddy Rosetti og Ian Romano, men jeg skal ikke vedde huset på det) og co-vokalist, som hadde et nært og veldig personlig forhold til sin tamburin, Julianna Riolino.
Det meste gikk i ett, og det var lite som skilte en låt fra den neste.
Det var tydelig at de hadde sine fans i salen. Responsen var upåklagelig. Men som grinete gammel gubbe (GGG) fant jeg dette litt i overkant endimensjonalt. Romano’s Outfit framstod langt hardere og mer rocka live enn på plate. Men det meste gikk som sagt i ett, og det var lite som skilte en låt fra den neste. Den eneste gangen vi fikk litt variasjon var på den ene låta der ms. Riolino tok leadvokalen.
Det er fullt mulig at noen med et nært og inderlig forhold til Romanos musikk er dønn uenig med meg – og det respekterer jeg! – men de fleste av oss var tross alt der for Blues Pills, og kjente kanskje ikke så godt til supportbandet, og dette er ærlig talt ikke måten å presentere deg for et nytt publikum, mr. Romano.
Retro-hardrock
Men så til hovedattraksjonen: Blues Pills er ledet av svenske Elin Larsson. Siden de platedebuterte for drøyt ti år siden, har de hatt en del utskiftninger. Det eneste andre originalmedlem som fremdeles er med, er amerikanske Zach Anderson (ex krembandet Radio Moscow – check ’em out!), men han har svitsjet fra fire til seks strenger. Dagens line-up er komplettert av bassist Kristoffer Schander og trommis André Kvarnström.
Hvis dere har lest så langt vet dere antagelig hvem Blues Pills er. I motsatt fall kan jeg opplyse om at de er et band fra Örebro i Sverige som ble dannet i 2011. Stilen er ikke så mye blues som retro-hardrock med innslag av psykedelia og jamming. Årets turné kaller de «Happy F*cking Birthday», et nikk til deres seneste album som nettopp bærer tittelen Birthday. Elin er temmelig høygravid på bildene på omslaget, så det er den fødselen det refereres til, ikke et av bandmedlemmenes egen bursdag.
Gravidmagen hadde forsvunnet som dugg for solen innen Elin og gutta entret Vulkans scene, faktisk til tonene av en introtape med The Beatles’ «Birthday», denne kvelden. De kjørte igang med sin egen låt av samme navn, etterfulgt av tre låter til fra samme album, «Don’t You Love It», «Bad Choices» og «Top of the Sky» – platas fire første spor som konsertens fire første låter, med andre ord. De er tydeligvis glad i sin nye baby, og det har de vel all grunn til?
Hyperaktiv frontkvinne
Vulkan Arena har vel en publikumskapasitet på omtrent 800 sjeler, men da er det rimelig trangt om plassen der inne. Så mange hadde ikke møtt opp for å se Blues Pills, men jeg vil anslå at det var rundt 500 der. Det skal nevnes at galleriet ikke hadde blitt åpnet for publikum, så det var godt nok med folk i hovedsalen til at det føltes nokså nær fullt ut likevel.
Elin er den duracellkaninen Duracell utestengte for doping.
«Astralplane» fra bandets ti år gamle debutskive blir konsertens første eldre låt. Elin er en temmelig hyperaktiv frontkvinne. Hun er høyt og lavt, og farer fra den ene til den andre siden av scenen, håndhilser på publikum og er den duracellkaninen Duracell utestengte for doping. Enkel å fotografere fra fotopit’en kan hun ikke være.
Vi får fire-fem eldre låter til, blant annet «Proud Woman» med topp respons fra publikum under sitt allsangbare refreng, og powerballaden «California» som de ifølge Elin ikke spilte så ofte («om jag f*cker opp, är det bara rock n’ roll!») før bandet spilte «Like a Drug», «Piggyback Ride» og «Holding Me Back» fra årets LP. Ikke at jeg holdt tellingen, men jeg tror minst to-tredjedeler av Birthday må ha blitt spilt denne kvelden.
Anonymt band
Der Elin er svært aktiv på scenen med sin ekstroverte sceneopptreden, må det være lov å si at resten av bandet er relativt anonyme. Selvfølgelig gjør de det de er der for å gjøre, men spesielt gitarist Zach er svært tilbakeholden der han gjemmer seg under sin krøllete hårmanke. En utmerket gitarist er han dog, ikke minst til omskolert bassist å være, og leverte mange flotte gitarsoli mens Elin hadde vannpause eller løp rundt og high-five’et publikummere. På et tidspunkt hoppet hun til og med ut blant publikum. Jeg er usikker på om tanken var å crowdsurfe. Slik gikk det i hvert fall ikke, men hun kom seg da opp på scenen igjen mens Zach og de to andre sto og jammet.
«High Class Woman» er en av hjørnestenslåtene til Blues Pills og forårsaket mer allsang fra det engasjerte publikummets side. Elin er flink til den kontaktskapende biten med publikum og gir av seg selv. Hun hadde fått tak i et norsk flagg som hun løp rundt og viftet med på et tidspunkt, og som så vidt jeg oppfattet havnet ute hos publikum. Vi får håpe at det ble verdig behandlet av den som mottok det, og blir tatt fram igjen på 17. mai.
Dette både ser og hører vi gjerne igjen, og la det helst ikke bli sju år til neste gang.
Ellers kunne Elin fortelle at låta «Little Sun» handlet om en venninne av seg hun ikke hadde mulighet til å være sammen med under en vanskelig tid, siden hun selv var på turné med bandet i Statene på den tiden.
Soulaktig innlevelse
Konserten begynte å gå mot slutten og etter en kort tur av scenen fikk vi høre «I Don’t Wanna Get Back On That Horse Again» fra sisteskiva. «Bye Bye Birdie» med mer allsang varslet at det snart var slutt, selv om Elin bedyret at hun gjerne hadde blitt der og sunget for oss lenge ennå. Etter en lengre monolog om en utstoppet papegøye (!) fikk kjenningsmelodien «Devil Man», ikke uventet, æren av å avslutte en fin konsert.
Jeg har sagt mye om Elins evner som frontfigur og scenepersonlighet, men hennes ferdigheter som vokalist skal heller ikke glemmes. Det var flere ganger under konserten, særlig under balladene, hun sang med en innlevelse de store soulsangerinnene verdig. Jeg tuller ikke! Etta James og Aretha Franklin har dessverre forlengst forlatt oss, men de har en fullverdig etterfølger med opphav i Östersund. Ingen forringelse av de andre medlemmene av Blues Pills ment, men det kunne vært interessant å høre hva hun kunne fått til med musikere fra soulbyene Chicago eller Detroit bak seg. Kanskje en idé for et soloprosjekt en gang i fremtiden?
I mellomtiden anbefaler jeg alle å låne øre til Blues Pills. Og kommer de til et spillested nær der du bor, er det ingenting å tenke på: ta turen! Dette både ser og hører vi gjerne igjen, og la det helst ikke bli sju år til neste gang.
