Lørdag 19. oktober 2024
Feiring av norsk svartmetall
Det er 30 år siden Enslaved slapp sitt debutalbum Vikingligr Veldi. Det måtte selvsagt markeres, med en jubileumskonsert på Rockefeller.
Av Kenneth Svenning
Foto Ketil Martinsen
Kveldens store begivenhet var en feiring av norsk svartmetall-historie, noe jeg definitivt ønsket å få med meg! Tidligere i år feiret Mayhem sitt 40-årsjubileum – et band som utvilsomt har inspirert kveldens hovedattraksjon, Enslaved. Vestlendingene feiret 30-årsjubileum for debutalbumet Vikingligr Veldi.
Vemod
Først ut for undertegnede var Vemod (jeg fikk ikke med seg kveldens første supportband, Sovereign), som tidligere i år slapp albumet The Deepening. Albumet har fått god spilletid hjemme hos meg nå i høst.
Vemod kjører en “clean” stil for sjangeren: sorte skjorter eller pologensere, og det lange håret er satt opp. Stilen minner meg (innen sjangeren) mest om Ihsahn fra Emperor.
Etter en kort instrumental intro åpnet de med låta “Der guder dør” – en 13 minutter lang, atmosfærisk opplevelse som både viser frem og fremhever Vemods egenart. Tidlig i låta fikk vi en smakebit på Kvitrims (gitar, vokal) growling og solide vokal. Låta byr også på lange gitarpassasjer og en herlig koring som sender tankene mine mot Wardruna.
The Deepening vil fortsatt gå på repeat hjemme hos meg!
På tredjelåta var det noe feedback/ulyd i en eller flere av mikrofonene som tok meg litt ut av den deilige atmosfæriske stemningen og ødela låta litt. Kvitrim dyttet bort mikrofonen sin rett før de skulle inn i et lengre gitarparti, som sikkert var lurt, og herfra slapp vi heldigvis flere ulyder resten av settet.
Det eneste som var synd, er at et band som spiller atmosfærisk musikk, gir prateglade publikummere sjansen til å legge sin egen «vokal» over de rolige partiene. Men forhåpentligvis var det flere som lot seg rive med og ble overbevist om at Vemod er et navn å merke seg. The Deepening vil i hvert fall fortsatt gå på repeat hjemme hos meg!
Vikingligr Veldi
Året 1994 huskes kanskje av mange som OL-året, men for oss som har et hjerte for svartmetall, var det også et stort år i norsk musikkhistorie. Både Darkthrone, Emperor, Satyricon (to utgivelser), Burzum, Mayhem, Gorgoroth, Dimmu Borgir og kveldens helter, Enslaved, ga ut ikoniske album det året. Enslaved feiret denne kvelden Vikingligr Veldi, som var deres første plate.
Det er så vidt passert to år siden jeg fikk sjansen til å se Enslaved spille Vikingligr Veldi i Grieghallen i Bergen under festivalen Beyond the Gates 2022. Så skal jeg vel først innrømme at det var nok en mer historisk aften å få høre det i Grieghallen hvor det ble spilt inn, enn det er på Rockefeller – men på den andre siden trives jeg bedre stående i publikum nærmere scenen enn det jeg gjorde på en stol i Bergen.
Her var det ingen overraskelse hvilke låter som ble spilt eller i hvilken rekkefølge, som Grutle Kjellson (vokal) poengterte underveis. Hver gang Grutle tok mikrofonen mellom låtene, ble stemningen lett og lattermild – vestlendingen kunne nok gjort en karriere i humor like lett som i musikk.
Gitarist Arve Isdal (Enslaved, Audrey Horne) fortjener ros for å være kveldens energibombe. Han var dynamisk og full av energi, beveget seg over hele scenen mens han spilte, og var ofte bortom gitarist og hovedlåtskriver Ivar Bjørnson, som Grutle kaller “Sveios store sønn.”
Det er ingen tvil om at Enslaved er et utrolig gjennomført liveband.
Mer enn forventet
For en vanlig konsert ville “Norvegr” kanskje føltes litt antiklimatisk som siste låt, men etter en dobbel dose svartmetall fra Vemod og Enslaved føltes det perfekt. «Norvegr» er en nesten 11 minutter lang instrumental, melankolsk og stemningsfull låt som skyllet over oss og ble en flott avslutning på kvelden.
Men slutten av kvelden ble det ikke helt! Forventningene var egentlig å få en knapp time med de 5 forventede låtene, men Grutle og co var ikke helt klare for å avslutte festen, videre drar de “Heimdal” fra 2023-albumet med samme navn. Låta er ikke like primitiv som låta med nesten samme navn fra Vikingligr Veldi, “Heimdallr”, men har en distinkt mer produsert og et tyngre lydbilde ved seg som kom godt frem i lokalet. Et klart skifte i sound fra det primitive 90-tallet, uten at det gjorde noe forskjell i nakkegymnastikken rundt meg i lokalet.
Til en endelig avslutning har vi beveget oss 10 år videre fra 94, til 2004-utgivelsen Isa og låta med samme navn. En fengende og fin avslutning på kvelden med noe som publikum kunne synge. Eller forsøke å synge litt med på.
Det er ingen tvil om at Enslaved er et utrolig gjennomført liveband. Kanskje skulle jeg ønsket meg litt pyro eller et par stearinlys for å markere denne spesielle anledningen, men det tar ingenting bort fra hvor bra albumet er.