Fredag 4. oktober 2024
Imponerende show
Fiolinist og multitalent Lindsey Stirling inntar Oslo Spektrum med et liveshow litt utenom det vanlige.
Tekst & Foto Geir Kihle Hanssen
Lindsey Stirling startet ut i America’s Got Talent i 2010 hvor hun kombinerte musikk, show og dans med fiolin. Hun slo godt an og ble en publikumsfavoritt før hun ikke kom videre i kvartfinale. Da med dommerpanelets melding om at selv om hun gjorde noe ingen andre gjorde og fikk til, gjorde hun ingen av delene for seg selv bra nok. Mange følte dette var totalt urimelig. Og det fulgte henne tydeligvis – selv under denne konserten kom denne delen av livet hennes frem. Tema om mental helse skulle bli en rød tråd denne kvelden.
Ingen kan nekte for at det står respekt av å ha driti i hva disse dommerne sa og fortsatt greia si. Og det skal hard argumentasjon til for å si at hun ikke er god nok. Hun selger jo nok billetter til å spille i Spektrum tross alt, selv om det ikke er pakka fult. Ikke nok med det, hun har også blant de mest vellykkede YouTube-kontoene, kanskje er hun aller høyest av alle kvinner der.
Danker hun ut Arve Tellefsen på fiolin? Nei, kanskje ikke. Men jeg tror selv Arve tilbake i toppform neppe hadde overlevd å bli hengende opp ned i stoffremser i full spagat samtidig som han spilte på fiolinen. Det er krutt i dama, det kan ingen si noe annet om.
Dyktig energibunt
Lindsey Stirling trer inn på scenen i Spektrum på slaget kl 21. Det blir fort åpenbart hva vi har i vente fra start. Hun starter umiddelbart med sitt høyenergiske spill foran et lerret. Høye spark, kryping på nær til kne på bakken, og et generelt energinivå som hadde gjort Duracell-kaninen misunnelig møter oss. Mot slutten av sangen faller teppet og kveldens første kostymeskift finner allerede sted med hjelp av dansegruppen. Vi er i gang for fullt.
Det er krutt i dama, det kan ingen si noe annet om.
Rent musikalsk er det ingen tvil om at hun er dyktig. Rivanes dyktig. Allikevel er det vanskelig å ignorere at en del av musikken er noe repetitiv, noe som kanskje er vanskelig å unngå når de fleste sangene er instrumentale uten vokal. Det er en form for dance-pop, presentert med fiolin. Det er stort sett kult, men det kan etter min smak krasje litt på noen låter.
Låtene har klare elementer som gjør hver av dem unike, men samtidig er det noe med det som gjør det til at hvis noen skulle bedt meg om å nynne en melodi fra en av låtene hennes hadde jeg personlig vært litt usikker på hvordan jeg skulle gjengitt en strofe som var lenger enn noen sekunder. Dette er ikke en kritikk av musikken hennes, men en klarering av at jeg trolig ikke er helt rett person for å gjøre en kritisk vurdering av selve musikken her.
Stålkontroll på fiolinen
For det aller meste hørtes det ut til at Lindsey hadde stålkontroll på fiolinen. Jeg kunne ikke si jeg merket at det kom noen nevneverdige feiltoner eller skrålelyder noen gang. Det var muligens et par steder hvor hun måtte ta buen av fiolinen for å korrigere seg selv når hun hang etter beina flere meter oppi lufta, men såpass må da være lov?
Men et Lindsey Stirling show er ikke en ren lyttekonsert. Her er det utrolig mye som skjer til enhver tid, med imponerende dansetrinn, syk energi, kule kostymer, og sceneuttrykk. Dansegruppen hennes omringer henne i tilpasset koreografi mens Lindsey gjør sin egen greie. Plutselig merker man at sprellene hennes brått er i synk med gruppen, som nå gjør akkurat samma greia som henne. Det gjorde det så jeg følte mer for å følge med og se når det skjedde. Det var noe tilfredsstillende med det rett og slett.
Lindsey Stirling har det åpenbart kjemepegøy på scenen, og det smitter.
Imellom sangene mens det skiftes bak scenen, spilles det av taler om filosofiske og nær politiske tema. Noen av dem blir uttalt av en teatralsk britisk stemme, andre med Lindseys egen stemme. Mye av temaet i talene dreier seg ofte om skjult indre potensiale, å minne seg selv om ens egen verdi, og hvor vakre og mektige vi alle er. Hun holder også et segment hvor hun vil lære oss alle pusteteknikker hun sverger har forandret livet hennes, og har dedikert en hel sang til det.
Om det ikke oppleves som litt på nesen nok, løftes hun noe senere i showet høyt over scenen og brått drar hun ut sommerfuglvinger. Det kan oppleves litt new-age-y, for de som kanskje ikke responderer på den slags. Det er åpenbart at hun føler at hun virkelig har kommet ut av kokongen og fått et nytt liv ut av mye negativitet som hun har kommet seg igjennom. Og det er jo i grunn utelukkende bra!
Noe for enhver smak
Etter litt over halvannen time med et aktivitetsnivå jeg selv kanskje kunne overlevd halvannet minutt av, takker Lindsey for seg mens scenen glitrer så mye at jeg ikke egentlig klarer å se ordentlig. Det har vært et show jeg fort skjønner vil treffe hjem hos forskjellige folk av ulike grunner. Det er musikk å kunne digge her, men det er nok ikke for alle. Det er dans her som er både kult og imponerende å se på, men ikke alle vil være like underholdt av det i halvannen time. Håpet må være at hvis det er de som ikke får gåsehud av musikken så vil de kanskje finne dansen og showet spektakulært. Og motsatt for de som opplever det andre veien. Idealet er så klart begge deler, og der later ikke til å være mangel på dem i salen denne kvelden der en kar roper «we love you, Lindsey», og rommet jubler i enighet.
Uansett, når jeg prøver å vurdere kvelden, kommer jeg til én spesielt avgjørende faktor. Jeg kan være kresen på konserter. Jeg kan fort bli «mett» på det som serveres den kvelden og ende opp med å se litt for mye på klokka utover siste halvdel. Første gangen jeg så på klokka her skulle det bare være 10 minutter igjen av dette showet. Og med tanke på at jeg kanskje ikke er helt rett person for Lindsey sin musikk, og heller ikke er noen stor ekspert på dans, så sier det noe at jeg forsvant såpass langt inn i det jeg så her.
Lindsey Stirling har det åpenbart kjemepegøy på scenen, og det smitter. Energien og det sprudlende humøret trekker inn i deg og får deg med. Hva hun leverer på scenen er rett og slett imponerende. Jeg koste meg, jeg!
