Søndag 4. august 2024
Dimmefest for Mr. Big
Mr. Big tok farvel med den norske fansen på Rockefeller i Oslo, hvor de delte scene med tributebandet Dio Disciples.
Av Dag Rossing
Foto Boris Danielsen
Mr. Big har ikke akkurat plaget den norske grensekontrollen nevneverdig opp gjennom årene. Et besøk på Union Scene i Drammen for noen få år siden er vel det eneste siden nittitallet, med mindre min av og til noe skrantende hukommelse spiller meg et puss. Nå er de på det de sier vil bli deres avskjedsturné (sier de ikke alle det?), så det gjaldt å kjenne sin besøkelsestid da de gjestet Rockefeller denne søndagen i august.
Mr. Big så dagens lys på det sene åttitallet og var vel først og fremst bassist Billy Sheehans baby. Sheehan hadde bakgrunn fra kultbandet Talas og – ikke minst – det første backingbandet til David Lee Roth da denne gikk solo. Undertegnede er en moden mann, og husker godt Sheehans beskrivelse av sitt nye band i musikkpressen den-gang-da. Angivelig skulle Mr. Big høres ut som en blanding av Van Halen og Stevie Ray Vaughan. Jeg husker jeg lurte på hvor de hadde gjort av Stevie Ray da debutalbumet forlå sommeren ’89.
Nuvel. Dette er ikke ment som en forringelse av albumet, som jeg liker godt og har hørt mye på opp gjennom årene. Det samme gjelder de fleste av deres senere album òg. Besetningen har holdt seg noenlunde stabil siden starten. Gitarist Paul Gilbert hoppet riktignok av i noen år rundt århundreskiftet og overlot plassen sin til Richie Kotzen, men måtte returnere da Sheehan fant ut at «kotzen» betyr «å spy» på tysk. Og trommis Pat Torpey gikk dessverre bort i 2018. Flere trommeslagere har vært inne i bildet siden, bl.a. Nick D’Virgilio, kjent fra Spock’s Beard og Big Big Train. På denne turnéen er det brasilianske Edu Cominato som pisker skinnene. Vokalist Eric Martin har vært fast inventar siden början.
Dios disipler
Da denne turnéen ble annonsert for noen måneder siden var det Dokken som skulle være med som oppvarmingsband/special guest. Men frontmann Don Dokken har sine helsemessige utfordringer og har kansellert hele Europa-turnéen. Blezt ønsker selvfølgelig god bedring, men da jeg så bandet på en festival i England for en del år siden hadde ikke Don mye til stemmeprakt å by på, så det er ikke sikkert vi gikk glipp av noe stort. Det han presterte den gangen var i hvert fall kun trist å høre på.
Uansett måtte en erstatter inn på kort varsel og det ble Dio Disciples som fikk fylle tomrommet på denne turnéen. For å være litt stygg, så er dette et glorifisert tributeband som spiller Dio-låter. Vel har et par av medlemmene vært innom Dio selv (trommis Simon Wright, også kjent fra AC/DC og UFO, var faktisk med i to perioder og keyboardist Scott Warren var med i fra ca. midten av nittitallet og ut), men resten har ingen historisk tilknytning til Ronnie James og hans trupp. Men dette bandet har faktisk Wendy Dios velsignelse. Wendy er selvfølgelig enken etter Ronnie James Dio. Selv syns jeg Last In Line som bl.a. består av originalmedlemmene Vivian Campbell og Vinnie Appice har større troverdighet.
Konklusjonen får være at det var en grei nok forestilling, om noe forglemmelig, vi var vitne til.
Men min mening om akkurat det er muligens av mindre interesse i denne sammenhengen. Dio Disciples gjorde vel en godkjent jobb. Bassist Björn Englen og gitarist Ira Black er begge dyktige på sine respektive strengeleker. Disiplene hadde to vokalister i besetningen, Joey Belladonna fra Anthrax og Oni Logan, mest kjent fra Lynch Mob. De skal ha for forsøket, men Ronnies sko er praktisk talt umulige å fylle. Jeg lurer imidlertid på om Wendy har vært i kontakt med Tony Martin eller vår egen Jørn Lande? De hadde definitivt vært mer naturlige valg for vokalistrollen i dette bandet!
Det var ellers påfallende hvor få av bandet Dios låter som ble spilt. Etter å ha åpnet med «Holy Diver» fikk vi et knippe på fire (eller tre og en halv) låter av Rainbow og tre av Black Sabbath før de rundet av med «Rainbow in the Dark» og «We Rock». Hadde jeg satt opp settlisten hadde den nok sett litt annerledes ut. Konklusjonen får være at det var en grei nok forestilling, om noe forglemmelig, vi var vitne til. Lurer forresten på om Joey Belladonna bruker samme parykkmaker som Blackie Lawless?
Stemmeproblemer
Så til kveldens hovedattraksjon. Mr. Big hadde annonsert at de skulle spille sitt mest suksessrike album, Lean Into It (1991) i sin helhet. Som sagt så gjort, men da bandet entret scenen åpnet de som på sitt debutalbum fra to år tidligere med «Addicted to That Rush», og det ble tidlig klart at dette var et band som ikke på noen måte aktet å nedtone sine ferdigheter på sine instrumenter. La det være helt klart at d’herrer Gilbert og Sheehan er store virtuoser på henholdsvis seks og fire strenger, og de var mer enn innstilt på å vise seg fram. Det var nesten litt for mye av det gode. I en såpass rask låt som «Addicted…» hørtes i hvert fall dette spillet i overkant kaotisk ut, men i disse OL-tider er det kanskje om å gjøre å komme først i mål?
«Take Cover» og «Price You Pay», sistnevnte med en «gitar/vokal-duell mellom Gilbert og Martin à la den til Ritchie Blackmore og Ian Gillan på «Strange Kind of Woman», senket tempoet noe og de to strengemestrene fortsatte å imponere.
En som imidlertid slet denne kvelden var vokalist Eric Martin. I utgangspunktet har mannen en stemme de fleste i bransjen kan misunne ham, men det er en del år siden jeg hørte ham live sist, og jeg vet ikke om det bare skyldes slitasje etter mer eller mindre permanent turnering siden begynnelsen av året (noen ukers pause her og der har det dog vært) eller om det er noe mer permanent. Det som er sikkert er at han ikke hørtes bra ut på Rockefeller. Når han prøvde å nå de høye tonene hørtes det nærmest som han gispet etter luft, og mesteparten av tiden prøvde han ikke en gang. Koringen til Sheehan og Gilbert bidro til at det ikke ble fullstendig pinlig, men det var trist å høre likevel. I sine glansdager hadde han en like god stemne som, si, Lou Gramm og (i hvert fall nesten) Paul Rodgers. Det vi fikk høre var en skygge av gammel storhet. Det er kanskje like greit det er avskjedsturnéen.
Album i sin helhet
Så var det tid for Lean Into It, og «Daddy, Brother, Lover, Little Boy» forårsaket mye jubel og applaus. Låta er jo også kjent som «The Drill Song», og bandet kjører fremdeles den gamle gimmicken med å bruke elektriske bor på gitarene mot slutten. Bare tull selvfølgelig, men litt gøy.
Det er ikke til å unngå at det trekker ned når vokalisten så til de grader ikke leverer.
Mye jubel fikk òg «Alive And Kickin'» og, ikke minst, «Green Tinted Sixties Mind». Sistnevnte er jo en stor klassiker, men satt ikke helt denne kvelden, noe som i stor grad må tilskrives Martins vokale begrensninger. Flesteparten av de mindre kjente låtene fra skiva fikk imidlertid ikke samme responsen, og det ble en del dødpunkter de neste 20-25 minuttene. Selvfølgelig ble det imidlertid rungende allsang da de kom til MTV-favoritten «To Be With You» som også avslutter albumet.
Etter en liten kunstpause der bandet mottok publikums ovasjoner annonserte Eric Martin en låt av «Kittykat Stevens». Vi som har fulgt bandet opp gjennom visste hva som kom, for Cat Stevens «Wild World» er jo med på albumet Bump Ahead fra 1993. Versjonen som ble framført var helt grei til tross for Eric Martins vokalmessige utfordringer.
Mye solospill på en gang
Men nå var det på tide for instrumentalistene i bandet å få vist seg fram for alvor. Ingen skal ta fra Paul Gilbert hans betydelige ferdigheter som gitarist. Nå kan man jo si mye om denne typen «en mann og hans spotlight»-solopartier – Gilberts varte vel i 5-6 minutter – men når utøveren (for å bruke et idrettsuttrykk) er så virtuos som denne mannen, kan man ikke annet enn å bli imponert.
Og etter en helt grei gjennomkjøring av «Colorado Bulldog» fikk vi jammen en bassolo òg. Sheehan viste seg som ikke mindre virtous enn sin kollega på seks strenger, men han holdt på minst like lenge som Gilbert, og på dette tidspunktet følte jeg at det kunne være nok runking. Kanskje det hadde vært en fordel om de hadde porsjonert det ut litt mer gjennom konserten? Jeg har vokst opp med alt fra Deep Purple til Yes og forstår trangen til å vise seg fram, men kanskje ikke alt på en gang?
Nuvel. Etter solospillet sto «Shyboy» på repertoaret. Dette er en låt fra Sheehans tidlige band Talas, som også ble tatt med på solodebuten til David Lee Roth, Eat ‘Em And Smile der Billy trakterer bassgitaren. Dernest ba Martin oss om å tenke på et tall mellom 29 og 31. Igjen visste vi selvfølgelig hva som kom, nemlig Humble Pie-klassikeren «30 Days in the Hole». Synd med stemmeproblemene til Martin, men ellers var det en grei versjon.
En morsom gimmick hos Mr. Big har vært at de mot slutten av konserten bytter instrumenter for en låt. Ikke at dette er unikt. Jethro Tull gjorde noe av det samme allerede på syttitallet. Denne kvelden overtok Edu gitaren, Gilbert satte seg bak slagverket, Martin spente på seg bassen og Sheehan tok mikrofonen og vi fikk en versjon av soulklassikeren «Good Lovin'», opprinnelig av The Olympics. Samtlige låt kompetente på lånte instrumenter i mine ører. Men alle byttet så tilbake til sine mer vante roller for en helt grei, men noe intetsigende versjon av The Whos «Baba O’Reily».
Ingen nye låter
Så hva skal vi si om Mr. Big i livets siste fase? Går de ut med flagget til topps eller framstod de som en blek skygge av seg selv? Vel ikke helt noen av delene egentlig, men det eneste virkelige problemet var stemmen til Martin, og den har jeg sagt mer enn nok om allerede. Stakkars mann! Han må jo føle seg som det svake leddet selv òg. Sheehan og Gilbert er blant de ypperste på sine instrumenter, i hvert fall innen denne sjangeren (og i hvert fall Sheehan har bevist at han behersker andre sjangere òg, i hvert fall på plate – sjekk gjerne ut fusion-prosjektet Niacin).
Det som selvfølgelig kan diskuteres er om det er strengt nødvendig med denne hemningsløse instrumentbriljeringen hele tiden. Vi snakker tross alt ikke om instrumentalmusikk her, og min personlige oppfatning er at det ble i overkant frenetisk en god del av tida. Det er ikke alltid det gavner låta. Men for all del, flinke gutter!
Det er greit å være et såkalt «legacy-band» som vektlegger glansperioden flere tiår tidligere, men har man et nytt album i bagasjen, spiller man da en låt eller to fra det.
Og en ting til: hvorfor fikk vi ingen låter fra deres siste album, Ten, som kom ut for bare et par uker siden? Det er greit å være et såkalt «legacy-band» som vektlegger glansperioden flere tiår tidligere (det fins mange av dem), men har man et nytt album i bagasjen, spiller man da en låt eller to fra det. Selv Uriah Heep spilte tre låter fra sin siste utgivelse, og én fra den nest siste, i Tønsberg to dager tidligere. Særlig tatt i betraktning alle coverlåtene vi fikk mot slutten, syns jeg dette var underlig.
Men sånn er det! Veldig synd med tilstanden til Eric Martins stemme. Ellers leverte Mr. Big en helt godkjent konsert, men det er ikke til å unngå at det trekker ned når vokalisten så til de grader ikke leverer. Det skulle ikke forundre meg om vi får et comeback om et par år eller så om mr. Martins stemme tillater det da.
