Torsdag 13. juni 2024
En massiv piknik i parken
De britiske trip hop-legendene i Massive Attack gjør sin første opptreden på norsk jord på åtte år. Og det som headliner på første dag av årets PiPfest i Sofienbergparken i Oslo.
Av Marianne Lauritzen
Foto Ketil Martinsen
I år er det 10 år siden den sentrumsnære festivalen Piknik i Parken så dagens lys. PiPfest arrangeres nå for fjerde gang i Sofienbergparken i hovedstaden, og på plakaten for åpningsdagen står det noe for enhver smak.
Her kan du lese hva vi synes om Ane Brun og Massive Attack, samt se bilder av Mannskoret, Hannah Storm, Frida Ånnevik, Mari Boine og Metteson.
Mannskoret
Hannah Storm
Frida Ånnevik
Mari Boine
Ane Brun
Når du spiller på en festival med mange ulike artister, kan du følge én av to oppskrifter for å lykkes: Du kan spille kun dine største hits som alle har hørt, også de som ikke nødvendigvis har kommet for å se deg, eller du kan skreddersy en settliste som mest sannsynlig faller i smak hos dem som liker festivalens headliner – i dette tilfellet Massive Attack. Ane Brun går for det siste alternativet.
Og det med stort hell. Har du kommet for å høre ballader som «Humming One of Your Songs», «My Lover Will Go» eller «To Let Myself Go», er det en helt annen artist som møter deg i Sofienbergparken.
I flagrende røde og rosa gevanter og røde joggesko inntar Brun scenen, sammen med sine fem musikere som også de er kledd i rødt. De starter med en uptempo-versjon av «The Light from One». Bruns særpregede stemme er klokkeklar mens hun danser rundt på scenen så frynsene på jakka står rett ut.
Selv om det gjerne ligger en tristesse over Bruns sanger, blir det aldri kjedelig. Det er som om alle låtene også har fått en ny, rosa drakt i dag. Og Brun danser seg gjennom dem alle.
Ane Brun leverer et sett som fungerer perfekt som oppladning til kveldens hovedattraksjon.
Flest låter får vi fra skiva After the Great Storm (2020). Ikke så rart egentlig, siden dette albumet er nokså trip hop-inspirert, med låter som «Honey» i spissen. «Feeling Like I Wanna Cry» og «Fingerprints» er «jazzet» litt opp for anledningen, mens det under den Kari Bremnes-aktige «Take Hold of Me» ikke spares på synthen.
Under «Fingerprints» er det som om moder jord ønsker å sette sitt eget avtrykk på festivalen, idet det så smått begynner å regne. Heldigvis kommer det ikke så mange regndråper at det ødelegger for opplevelsen. Spesielt ikke når en stemningsfull cello setter sitt preg på Radiohead-låta «How to Disappear Completely».
Brun forklarer at hun avsluttet en jubileumsturné i høst, og at hun derfor spiller en del nyere låter i dag. Men «Balloon Ranger» fra debutplata A Temporary Dive (20025) er en gammel låt i nye klær, sier hun og hinter til sitt eget antrekk, før hun avslutter konserten med «Don’t Run and Hide» og «After the Great Storm».
Ane Brun leverer et sett som fungerer perfekt som oppladning til kveldens hovedattraksjon. Kudos til bookingansvarlig som ikke har sovet i timen her.
8/10
Metteson
Massive Attack
Det blir tidlig tydelig at det er Massive Attack som er kveldens hovedattraksjon. Mens Metteson svinger seg rundt på naboscenen, omringes hovedscenen av stadig flere publikummere. Her må du møte opp tidlig skal du få en bra plass (det vil si, helst ikke lenger bak enn rad tre hvis du vil unngå skravlebonanzaen som alltid er å høre på altfor tilgjengelige byfestivaler).
Etter to solide utgivelser på tidlig 90-tall, Blue Lines og Protection, ble trip hop-pionerene Massive Attack nærmest allemannseie i 1998 med sin tredje utgivelse. Ikoniske Mezzanine. Etter det har det kun kommet to fullengdere, samt noen EP-er og filmmusikk, fra duoen som i dag bare teller de to originale medlemmene Robert «3D» Del Naja og Grant «Daddy G» Marshall.
Massive Attack har ikke vært i Norge siden de spilte på Øyafestivalen i 2016. Riktignok sto de øverst på plakaten på PiPfest både i 2020, 2021 og 2022, men de to første årene forsvant i covid-19-dragsuget og det tredje utgikk på grunn av sykdom i bandet. Endelig er de altså her, til akkurat riktig tid vil kanskje noen si. For Massive Attack har alltid vært politiske av seg, og i 2024 er det så visst flust av temaer å ta av. For eksempel ønsker bandet å bane vei for miljøvennlig konsertvirksomhet, og har reist til Oslo med tog!
Konserten starter med en introfilm som tar for seg alt fra Elon Musk og reiser i verdensrommet til en dame som snakker om selvrealisering. Alt tekstet på norsk for anledningen. Hvorpå duoen selv entrer scenen og drar i gang «Risingson». En perfekt åpning for å sette en nostalgisk stemning allerede fra start.
Og her spares det ikke på bassen. Den dunker greit i brystkassa hele konserten igjennom. For all del, det er digg med bass, men her blir det et litt i overkant massivt lydbilde. Hadde de skrudd den ned et ørlite hakk, hadde vi kanskje hørt litt bedre hva Del Naja og Marshall synger. De drukner dessverre litt i arrangementet. Ingen av dem har verdens sterkeste stemmer i utgangspunktet – de pleier å bli hjulpet av et utall gjestevokalister både på plater og live.
Velkjente gjesteartister
Gjesteartister har de også med seg til Sofienbergparken. Når reggaestemmen til Horace Andy setter sitt umiskjennelige særpreg på «Girl I Love You» og «Hymn of the Big Wheel», og skotske Elizabeth Fraser (ja, det er hun fra Coctaeu Twins som synger på «Teardrop») avleverer en stemningsfull «Black Milk», så lover det bra for resten av konserten.
At Andy har blitt åtte år eldre siden sist vi så ham på Øya, er ikke så vanskelig å se, ettersom mannen nå har rukket 73 runder rundt sola. Stemmen bærer ikke like langt som før, naturlig nok, og Fraser, med «kun» 60 år på baken, har heller ikke spesielt mye kraft i pipene. Med andre ord enda en grunn til å tone ned bass og komp en anelse.
Mens Fraser synger de lette tonene til «Black Milk», surrer det hele tiden en video i bakgrunnen med bilder fra krigen i Gaza, samt kontraster mellom Ukraina og USA. For under denne konserten er det storskjermen som spiller den egentlige hovedrollen. Det er tilnærmet ingen kontakt mellom bandet og publikum. De lar filmene tale for seg.
Massive Attack er fortsatt viktige pionerer som velger å bruke sin posisjon til å heve stemmen.
Filmene er innom temaer som klimakrise, Trump, fake news, overfladiske kjendisnyheter og dagens mange kriger rundt i verden. Sistnevnte får fokus under overraskende «Song to the Siren», en Tim Buckley-låt som Elizabeth Fraser gjorde en cover av med This Mortal Coil i 1984. «Inertia Creeps» akkompagneres av en film med eksempler på clickbaits hvor både Taylor Swift og andre amerikanske kjendiser får kjørt seg, mens «ROckwrok», en cover av Ultravox, byr på fake news og konspirasjonsteorier rullende over skjermen.
Midtveis i settet dukker også Young Fathers opp, en skotsk trio som har samarbeidet med Massive Attack ved flere anledninger. De var også med på konserten på Øya i 2016, og de er med på EP-en Ritual Spirit (2016) på låta «Voodoo in My Blood». Denne er sist ut av et parti med tre sanger ledet av Young Fathers. Litt i overkant vil jeg si – soundmessig synes jeg ikke de glir så godt inn blant resten av låtene og dertilhørende stemning.
Hyllest til Palestina
Men herfra og ut er resten a walk in the park for Massive Attack. Når Horace Andy kommer tilbake på scenen til tonene fra «Angel» fra Mezzanine, har vel de fleste fått det de har kommet for. Like fullt dytter de enda en gjesteartist inn i miksen. Deborah Miller, også hun en tidligere kjenning, får æren av å runde av det ordinære settet med «Safe From Harm» og «Unfinished Sympathy», begge fra debutskiva. Førstnevnte dediseres til det palestinske folk av Del Naja, som gjennom hele konserten har båret et armbind med teksten Viva Palestine. Samtidig ruller det faktaopplysninger om Palestina over skjermen.
Brått forsvinner alle fra scenen. Etter en kort usikkerhet på om de faktisk har gått av eller om de bare nok en gang bytter plasser på scenen som de har gjort gjennomgående hele tiden, kommer de plutselig tilbake til det som må anses å være ekstranumre.
«Karmacoma» synges av duoen selv, mens vi får krigen i Bosnia midt i fleisen. Dette er for øvrig kveldens eneste låt fra Protection (1994) – hvor er for eksempel tittelsporet? Det glemmer vi nesten (bare nesten) når Elizabeth Fraser så leverer en vakker «Teardrop». Nå har i hvert fall publikum fått det de kom for.
Men Massive Attack har mer på hjertet, og fyrer i gang en kort versjon av Aviciis «Levels». Litt unødvendig når de har så mange egne låter i bagasjen de ikke får spilt. De setter det endelige punktumet med «Group Four», avlevert som en duett mellom Del Naja og Fraser. Kveldens siste film er en blanding av bilder fra virkeligheten, både fra fortid og nåtid, får vi vite. Vi snakker alt fra Kurt Cobain (Nirvana) via Ku Klux Klan til skuddveksling på åpen gate.
Massive Attack er ikke først og fremst et liveband, mye funker faktisk bedre på plate. Likevel er de fortsatt viktige pionerer som velger å bruke sin posisjon til å heve stemmen. Hør! Hør!
7/10
