Søndag 12. juni 2022
Blues med noko attåt!
Gary Clark Jr. fra Austin, Texas har av flere blitt kalt bluesens redningsmann. Det kan hende, men en del bluespurister jeg har truffet vil nok riste på hodet over hans tendens til å blande elementer av hip-hop og lignende inn i sin ellers ganske harde bluesrock. Denne søndagskvelden inntok han scenen på Sentrum Scene i Oslo.
Ingen support var annonsert på forhånd, men presis kl. 20, en time etter at dørene hadde åpnet, kom en smilende kar med gitar ut på scenen og presenterte seg som Quentin Moore – han var nøye på å stave det slik at vi alle skulle klare å spore ham opp på streamingtjenestene eller Google. Quentin framførte fem-seks låter med et smittende humør og stadige oppfordringer til publikum om å synge med. Underholdende var det absolutt de 20-30 minuttene det varte. Han kunne muligens spart seg den «break up»-låta til slutt – den eneste spilt på keyboards – med sitt «fuck off, bitch»-refreng.
Men nå var det tid for Gary og band! Under avspillingen av en introtape kom bandet på scenen en etter en. Naturligvis kom Gary på til slutt til stormende jubel fra det nærmest ukarakteristisk entusiastiske Oslo-publikummet. «Ain’t Messin’ Round» åpnet settet. Sentrum Scene var på ingen måte stappfullt, men det var bra med folk. Det sto ikke «få billetter igjen» på nettsiden, men etter mitt estimat var lokalet omtrent 4/5 utsolgt.
En av Clarks mest kjente låter, «Bright Lights», fulgte så og publikum var konstant med på notene. Gøy! Det eneste som trakk ned var et ganske høyt antall skravlebøtter som muligens ikke går så mye på konsert. Men «Next Door Neighbor Blues» inneholdt mye smakfull slidegitar fra Gary. Og moro for en gammel Deep Purple-fan som undertegnede at introen til «What About Us» låt nesten identisk med «Highway Star» i noen sekunder.
Dyktig band
Det er også et meget godt band Gary har rundt seg. Til tross for at han er en særdeles habil gitarist selv, har han funnet plass til nok en gitarist i line-up’en, den meget dyktige King Zapata (egentlig fornavn: Eric). Zapata fikk flere soloer i løpet av de par timene konserten varte, og selv om jeg ikke skal påstå at han satte sin sjef i skyggen, viste han absolutt at han var fullt på høyden.
Gary Clark Jr. framstod som en forholdsvis jovial fyr med en litt sarkastisk humor, som fleipet en del med publikum mellom låtene.
Bassist i bandet er Elijah Ford og trommeslager J.J. Johnson. De gjorde sine saker helt utmerket, men et bandmedlem må fremheves spesielt: den eminente keyboardisten Jon Deas! Han glitret på flere steder i konserten, ikke minst på et langt soloparti mot slutten av «Low Down Rolling Stone».
Denne anmelder har sett Gary Clark Jr. en gang tidligere, på Parkteateret i 2013. Det er ni år siden nå, og den gang husker jeg det som at vi fikk et veritabelt Hendrix-øs, og at disse hip-hop-elementene i musikken hans nevnt i ingressen hadde blitt kastet på sjøen. Clark live i 2022 framstår nok mye mer som han gjør på platene der disse elementene er svært tydelige. Jon Deas har nok mye med dette å gjøre. Hans keyboards bidrar muligens til at musikken framstår mindre intens enn for ni år siden, men til gjengjeld blir den mer sofistikert med innslag av jazz og soul som før var fraværende. På «Cold Blood» fikk vi også innslag av reggae.
Utenfor boksen
Gary Clark Jr. framstod som en forholdsvis jovial fyr med en litt sarkastisk humor, som fleipet en del med publikum mellom låtene. «Excuse me, are we having a conversation?» kom det da en publikummer forstyrret ham mens han holdt på å introdusere en låt. Ellers virket det som han ble litt irritert da noen ropte «Mr. Hendrix». Sammenligningen er på mange måter forståelig, men han er muligens rimelig drittlei av å høre det.
Konserten ble avrundet med «When My Train Pulls In», en av Garys mer kjente låter, men vi fikk alltids et par ekstranumre. «Church» hadde en intro som minnet om en noe generisk Status Quo-låt, men utviklet seg fort til noe ganske annet. «I Got My Eyes On You (Locked & Loaded)» ble det andre og siste ekstranummer, og låt vesentlig mer jammete enn på Garys hittil siste LP, This Land fra 2019.
Joda, jeg er fornøyd. Jeg er ikke en av disse bluespuristene jeg nevner i innledningen, og syns bare det er flott med artister som tenker litt utenfor boksen. Det eneste som irriterer meg litt er denne falsettvokalen Gary benytter litt for mye av tiden etter min smak. Jeg skulle gjerne ha sett at han begrenset det litt mer. Ellers trøkket det bra mesteparten av tiden. Ikke like mye som for ni år siden, kanskje, men til gjengjeld var musikken mer variert nå. Vi får håpe det ikke blir ni år til neste gang denne mannen står på en av Oslos scener.
Av Dag Rossing
Foto Geir Kihle Hanssen
