Lørdag 22. september 2018
Kamelot slapp sitt tolvte studioalbum «The Shadow Theory» i april, og er for tiden ute på turné. Og med en tidligere norsk vokalist bak mikrofonen i mange år, har Norge blitt en selvskreven destinasjon på turnelista til Kamelot. Noe et fullsatt Sentrum Scene vitnet om var et klokt valg også denne gangen.
Som special guests hadde de denne kvelden med seg våre egne progmetallhelter Circus Maximus. Circus Maximus hadde for anledningen bestemt seg for å hylle sin best omtalte plate «Nine», ved å spille denne i sin helhet. Uvisst av hvilken grunn, da dette albumet ikke har noe mer spesielt jubileum enn seks år på baken. Vel, vi liker skiva, og så frem til å høre den fra A til Å.
Gamle og nye sirkuskunster
Om du gikk glipp av denne begivenheten kan vi glede deg med å fortelle at hele konserten ble tatt opp, noe som etter hvert vil resultere i en live-utgivelse. Dette minnet Michael Eriksen oss på før «Architecht Of Fortune», da han entret scenen etter den instrumentale «Forging». Han oppfordret oss til å synge med og gjøre litt ut av det, «for det kommer på opptak». Publikum var litt dårlig på allsang, men klarte seg vesentlig bedre på «Hey»-ing under «Namaste». Her leverte også Truls Haugen som vanlig en ypperlig not so clean-vokal bak trommesettet, som prikken over i-en på denne allerede fete låta.
«Game Of Life» var et annet høydepunkt, hvor publikum avanserte til å stemme i med «oooh»-ing. Også var det gledelig å få et gjenhør med «Reach Within», som de ikke spiller så ofte live for tiden. Med et ganske så fett gitarparti signert Mats Haugen. «I Am» er en gjenganger på Circus-konserter, men fortsatt like kjærkommen. På dette tidspunktet lurte Michael på om han kunne få litt mer vokal i øret; «Jeg vil gjerne høre den deilige stemmen min inni øret», som han sa.
«The One» er også en klassiker på settlista, mens «Burn After Reading» hører mer til sjeldenhetene. Låta begynner rolig, men tar seg opp kraftig i løpet av sine nesten ni minutter. Lasse Finbråten (keyboard) og Mats hadde midtveis et heftig semi-soloparti, hvor de fikk sole seg i spotlighten alene. De tok farvel med skivas avslutningsspor «Last Goodbye», hvor Michael virkelig fikk briljert med sine vokal-skills. Til trampeklapp fra publikum. Dette var en perfekt oppladning til Kamelot.
Pyro og publikumstekke
Kamelot sparket igang showet med andre singel fra årets nye album; «Phantom Divine (Shadow Empire)». Lauren Hart, fra Once Human, som bidrar med growling på denne låta, er også med dem på turneen. Kanskje ikke den mest imponerende kvinnelige vokalen de har hatt med seg, når de tidligere har hatt gjestevokalister som Elize Ryd (Amaranthe), Simone Simons (Epica) og Alissa White-Gluz (Arch Enemy). Etter at Tommy Karevik tok over stafettpinnen etter Roy Khan har bandet også begynt å inkludere kvinnelig growling på enkelte duettlåter, mens på tidligere utgivelser besto det kvinnelige innslaget kun av klokkeklar clean-vokal. Jeg antar dette gjør det vanskeligere å finne én gjestevokalist å ta med seg på turné, da de som growler ikke nødvendigvis er like gode til å synge rent. Så de siste konsertene jeg har vært på har jeg følt at prinsippet med duetter har vært ganske overflødig, det har snarere virket mot sin hensikt til tider.
Men hvis det skortet litt gjestevokalmessig tok de det igjen for fullt hva gjelder pyro og show. Flammekasterne ble så hyppig brukt at de må ha kjent varmen langt bak i baren. «Rule The World», en gammel klassiker fra «Ghost Opera», fulgte med røykkanoner og fet synth, før «Insomnia» fra forrige album «Haven». Deretter lurte Tommy på om Oslo kunne hoppe. Det beviste vi at vi kunne under introen til «The Great Pandemonium», mens Sean Tibbetts hoppet rundt på scenen med bassen og Thomas Youngblood briljerte med gitaren.
Scenen var bygget med en liten nedsenket utstikker. Tommy tok seg en tur ned på denne under «When The Lights Are Down» for å flørte med publikum. At folk fortsatt gnåler om at Kamelot ikke er det samme uten Roy Khan er utenfor min fatteevne. Ja, Roy Khan er unik, men de kunne jaggu ikke funnet en bedre erstatter en denne charmige svensken. Tommy har publikum i sin hule hånd, eller triller dem rundt lillefingeren om du vil, og det er fascinerende å se hvordan publikum gjør akkurat som han sier. Som da han ba oss synge med på «End Of Innocence», kanskje kveldens mest anonyme låt! Likevel sang publikum med på refrenget, noe Tommy måtte belønne med å si at dette bekreftet at Oslo var hjemmebane. «Fy fan», sa han på klingende svensk og måtte ta et bilde av oss, før enda mer pyro bokstavelig talt fyrte igang «Veil Of Elysium». Så mye pyro var det at flammene ikke ville slukke av seg selv, det måtte to mann på scenen for å stagnere flammene da låta var ferdig. Hvorpå Tommy fornøyd konstaterte at dette var et ekte rock’n’roll-show.
Noe så sjeldent som en genial trommesolo
«Here’s To The Fall» var plukket ut som aftenens ballade, for det meste bestående av vokal og tangenter. Her kunne de med fordel hatt med seg noen strykere live. På forhånd hadde Tommy bedt oss finne frem mobiltelefonene våre, og hele salen lå badet i lommelyktlys. Det kunne vært et særs vakkert øyeblikk, hadde det ikke vært for at noen selvfølgelig var nødt til å bruke dødperioden (i deres øyne) til å skravle. Under resten av konserten overdøvet heldigvis musikken de fleste forsøk på skravling, men denne rolige låta ble dessverre ganske amputert av et utakknemlig publikum.
«March Of Mephisto» vekket kjapt de flestes interesse igjen, med en ny dose pyro. Her savnet vi selvfølgelig Shagrath på vokal, men ettersom han befant seg i Russland på turné med Dimmu Borgir på dette tidspunktet, må vi nesten unnskylde at han ikke stilte opp i hjemlige trakter. Men at Lauren Hart ikke helt klarer å fylle hans sko må vi nesten bare slå fast.
Et forseggjort sceneshow, med gode melodier, fremført av dyktige musikere med særdeles godt publikumstekke.
Gode gamle «Karma» ble ett av konsertens absolutte høydepunkter, som innbød til allsang. Denne ble etterfulgt av «Amnesiac», en av Tommys egne favoritter fra den siste skiva, kunne han fortelle. Muligens er det også Laurens favoritt, skal vi dømme etter headbangingen på bakre rad på scenen.
Deretter var det duket for kveldens mest spektakulære innslag. Først må det nevnes at deres rykende ferske trommis Johan Nunez, som tok over trommestikkene da Casey Grillo forlot bandet tidligere i år, faktisk ikke er med på denne turneen på grunn av en skade i foten. Som innbytter bak trommesettet befant i stedet Alex Landenburg (Rhapsody, Cyhra) seg. Og da de fleste andre forlot scenen, og lyskasterne ble rettet mot trommesettet, tenkte jeg først «Å nei, trommesolo!», deretter «Hvorfor i alle dager kjører de trommesolo med vikar?». Nu jävlar, de ordene måtte jeg kjapt bite i meg. Ikke bare var Landenburg en jævel på trommer, men han fikk følge av Oliver Palotai på keyboard, i en syk synth- og trommesolo. Noe lignende har jeg faktisk ikke sett før. Genialt!
Selvfølgeligheter og utelatte hits
Da vi hadde kommet oss etter denne overraskelsen var det «Sacrimony (Angel of Afterlife)» som sto på programmet, med masse røykkanoner og Lauren fremme på scenekanten i duett med Tommy. «Burns To Embrace» fra årets album fungerte godt live, med en fet intro, orgelspraking og barnekor på tape. Deretter takket Thomas Yougblood for en «special night» med oss, og fortalte at det alltid var bra å spille i Norge, samt at hele seansen ble filmet. Så da er det bare å håpe på live-utgivelse nummer to fra denne kvelden. Hovedsettet skulle så rundes av med Kamelots desidert største hit, hvis hitlåter eksisterer i denne sjangeren – selvfølgelig «Forever». Med alt den fører med seg av obligatorisk publikumsfrieri fra Tommy. Og publikum sang med på alt vi ble bedt om. Bare vi hørte den velkjente Grieg-introen glemte vi lett at vi var med på et innøvd rollespill.
Gutta gikk av scenen til trampeklapp, og måtte selvsagt komme tilbake. Sean Tibbetts hauset opp publikum, iført noe som liknet svømmebriller, og Tommy kunne fortelle at de hadde «en låt kvar»; «Liar Liar (Wasteland Monarchy)». Litt pussig valg av avslutningslåt, men de fikk i hvert fall brukt opp det de hadde igjen av pyro. Med det instrumentale sistesporet på «The Shadow Theory», «Ministrium (Shadow Key)», på anlegget forlot de arenaen for godt. Litt brått egentlig, det var en tanke snaut med kun ett ekstranummer.
At de ikke spilte noe fra sine fire første plater er det neppe noen som vier en tanke, men at «Epica» ble forbigått i stillhet er mer ugreit. Både «Center Of The Universe» og «Farewell» hører til de grader hjemme på settlista. Fra «Karma» skulle jeg gjerne også hørt «Wings Of Despair», og at ikke «The Haunting (Somewhere In Time)» fra «The Black Halo» ble spilt var en liten personlig krise. Og jeg har begynt å innse at jeg aldri mer kommer til å høre min favorittballade «Abandoned» live, etter at Roy Khan forlot skuta. Ingen av balladene de har laget i senere tid kan måle seg med denne, men det er kanskje ikke bare bare for Tommy å hoppe etter Wirkola på akkurat denne låta. Fra årets nykommer spilte de hverken «Static» eller «Verspertine (My Crimson Bride)», en tabbe i mine ører.
Men bortsett fra det er det ikke mye feil disse gutta gjør. De leverer alltid full pakke; et forseggjort sceneshow, med gode melodier, fremført av dyktige musikere med særdeles godt publikumstekke.
Av Marianne Lauritzen
Foto Terje Dokken
