Onsdag 9. oktober 2019
Nostalgitripp med Y&T
De amerikanske hardrockerne var på et av sine sjeldne norgesbesøk denne onsdagskvelden. Bandsjef Dave Meniketti & co. er ute på sin 45-årsjubileumsturné og reklamerte med at de kom til å spille låter fra alle sine album.
Y&T – til å begynne med kjent som Yesterday And Today – hadde det meste av sin storhetsperiode på første halvdel av åttitallet. Dette var jo en periode da amerikansk hardrock og metall var dominert delvis av glamrockere og delvis av thrashmetallband. Y&T, med mer av en «classic rock»-tilnærming, passet ikke særlig godt inn i noen av disse trendene. Man kunne kanskje kalle dem et friskt pust!
Nokså presis kl. 20:00 kom bandet ut på den mørklagte scenen til tonene av The Whos «Baba O’Reilly», som fungerte som introtape. De kastet seg ut i det med «Hurricane» fra gjennombruddsplata «Earthshaker». Lyden var god og det trøkket bra der de fortsatte uten opphold med «Lonely Side Of Town», «Don’t Stop Runnin’» og «Black Tiger».
Det er kun Meniketti tilbake fra originalbesetningen i dagens Y&T. Faktisk er dessverre ingen av de øvrige, gitarist Joey Alves, trommis Leonard Haze eller bassist Phil Kennemore, lenger blant oss. Kennemore var med i bandet til sin død i 2011. I dag består bandet, foruten sjefen, av gitarist John Nymann (som det ble behørig opplyst hadde norske aner), bassist Aaron Leigh og trommeslager Mike Vanderhule, dyktige folk alle som en.
Tight band det svingte av
Det skulle ta fire låter før Dave sa noe til publikum i det hele tatt, men da han gjorde det framstod han som om han var i godt humør. «Come In From The Rain» fra albumet «Ten» ble dedisert til Tom Size, bandets faste lydmann gjennom mange år, som dessverre gikk bort for et par år siden. Denne ble etterfulgt av to låter fra «Mean Streak», tittellåta og «Midnight In Tokyo», hvor det entusiastiske publikummet bidro med allsang.
Y&T er et bevis på at man ikke behøver å ha funnet opp hjulet for å være et godt band.
Etter litt humørfylt pludring mellom Meniketti og gitarpartner Nymann – sistnevnte et stort smil konserten gjennom – fikk vi høre den sjeldent framførte «Anytime At All», angivelig fordi Nymann hadde mast seg til det, før bandet gikk tilbake til sin virkelige startfase og tok fram to låter fra deres to første album, «Earthshaker» – ikke fra albumet av samme navn, men fra debuten – og «Struck Down», tittellåta fra album nr. 2. Jeg begriper ikke hvorfor så mange mener at disse tidlige LPene er så dårlige. For denne anmelder er de svært undervurderte, og liveversjonene vi fikk i kveld var tighte og forrykende.
Det svingte i det hele tatt bra av Y&T denne kvelden (det gjør det vel i grunnen som regel), men de skrudde tempoet ned ved et par anledninger og. Den stemningsfulle «I Believe In You» medførte mer allsang fra publikum og strakk seg opp mot seks-sju minutter.
Bilmekanikere på metallkaraoke
Det ble en lang konsert uten pause. Etter to timer og tjue minutter hadde vi fått 22 låter. Og de holdt ord og spilte minst en låt fra hvert av deres tolv studioalbum. «Mean Streak» ble vel tilgodesett med fire. Skal jeg absolutt pirke på noe må det være at en del av låtene deres blir litt vel like hverandre, f.eks. «Hang ‘Em High» og «Open Fire» (sistnevnte ble ikke spilt), men det var dog tilstrekkelig med variasjon til at konserten aldri ble kjedelig.
Y&T er ikke planetens mest karismatiske band og ser mest ut som en gjeng bilmekanikere på metallkaraoke (ikke at det er noe galt i det). Men de var i godt humør og utviste stor spilleglede konserten gjennom. Et lite forbehold når det gjelder bassist Leigh – han var steinansikt hele kvelden, også da solbrillene kom av cirka midtveis. Men det er vanskelig å bli skuffet på konserter som dette; da er du i så fall på feil konsert. Det de mangler av karisma tar de igjen på dyktighet og stort sett alle framførelsene var meget bra, selv de låtene de sjelden spiller. Kun på «Summertime Girls» syntes jeg det var noen koringer som ikke satt helt. Paradoksalt nok er dette en av deres mest kjente låter, og en de sjelden eller aldri utelater fra settet.
Bandet valgte å ikke gå av scenen før det jeg oppfattet som ekstranumrene, «Don’t Be Afraid Of The Dark» og «Forever». Y&T er et bevis på at man ikke behøver å ha funnet opp hjulet for å være et godt band.
Av Dag Rossing
Foto Terje Dokken
