Lørdag 28. september 2019
Nådeløs nostalgi
Det begynner å bli noen år siden The Sisters of Mercy sist besøkte Oslo, så da er det kanskje ikke så rart at lørdagens begivenhet på Rockefeller for lengst var utsolgt.
Britiske The Sisters of Mercy, som har hentet bandnavnet sitt fra Leonard Cohens mektige katalog, hadde sin storhetstid på 80-tallet. De rakk bare å gi ut tre album, «First and Last and Always» (1985), «Floodland» (1987) og «Vision Thing» (1990), men det var nok til å definere en hel sjanger. Mange band innen gotisk og indistriell rock har latt seg inspirere av disse barmhjertighetens søstre. Det som fantes av gothere, og annet svartkledd skrømt, i hovedstaden denne lørdagskvelden hadde tatt turen til Oslos storstue for å overvære denne sjeldne, nostalgiske affæren.
Frontmann Andrew Eldritch er eneste gjenværende originalmedlem i bandet. Sammen med Doktor Avalanche, bandets famøse trommemaskin. Doktor Avalanche blir betjent av Ravey Davey, eller Dave Creffield som han egentlig heter. Davey var den første som noensinne opererte Doktor Avalanche, og etter en lengre pause fra bandet var han tilbake igjen fra 2012. Utover dette består bandet av to gitarister. Ben Christo har lang fartstid i bandet, og har vært med helt siden 2005, mens gitarist nummer to, Dylan Smith, er helt fersk av året. Når så bandet i tillegg ikke har noen live-bassist, blir det i overkant mye som er programmert. Det er rett og slett litt dølt.
Tause tøffinger
Søsterskapet åpnet seansen med «Dominion / Mother Russia», godt pakket inn i scenerøyk, og det ble ganske kjapt klart at tidens tann ikke har vært bare barmhjertig med Eldritchs stemmebånd. Men mannen rundet 60 tidligere i år, så det er vel ikke annet å vente. Begge gitaristene bidro med koring for å fylle ut lydbildet i enkelte låter, uten at det nødvendigvis var enorm suksess. Både hårsveis og skinnfrakk har også måttet vike, men solbrillene var fortsatt på plass. Alle fire stilte med solbriller hele konserten igjennom – såpass bør det være en mørk septemberkveld.
Visuelt sett besto sceneshowet ellers av bra lyssetting, med laserstråler i ulike farger. Disse ble forsterket av en håndfull store speil som var hengt opp i taket, som reflekterte lyset slik at de fikk maks ut av det. Ganske så effektfullt. Noe særlig kontakt med publikum var derimot ikke å spore, Eldritch strakk seg til å ønske velkommen og presentere gitaristene. Utover det var de tre i frontrekka mest opptatt av å innta tøffe poseringer mens de tok imot hyllesten fra publikum. En litt mer toveiskommunikasjon hadde ikke gjort noe.
Det de skortet på showmessig, tok de heldigvis igjen på låtutvalget.
De fulgte opp med låter som «Vision Thing», «No Time To Cry» og «When You Don’t See Me», men det var først da de disket opp med den virkelig gamle slageren «Alice», at det ble merkbart mer liv i publikum. Det samme gjaldt både «First and Last and Always» og «Marian» fra debutplata. Dette var låter folk kunne godt, og sang med på.
The Sisters of Mercy har ikke gitt ut ny musikk på snaue 30 år, men jaggu fikk vi ikke servert tre helt nye innslag på settlista. «Show Me», «Better Reptile» og en instrumental låt ble presentert midtveis i settet, hvorav førstnevnte var den som satt best. Så da gjenstår det å se om det faktisk er noen nye utgivelser på gang fra Andrew Eldritch & Co.
Slapp hitparade
Noen roligere låter var det også rom for, i form av «Something Fast» og «I Was Wrong», hvor Dylan Smith fant frem kassegitaren. Spesielt under «Something Fast» kom vokalen til Eldritch mye bedre til sin rett. Deretter rundet de av med «Flood II», hvor Smith hadde fått låne vindmaskinen til Carola, i hvert fall fikk de lange, lyse lokkene hans flagre fritt en periode.
Etter dette gikk de av scenen og ble borte noen minutter, mens publikum ropte «We want more!». Og mer fikk vi, bokstavelig talt, med «More» som første ekstranummer. For øvrig en av mine favoritter fra bandets repertoar, så det var et kjærkomment innslag. Like bra som albumversjonen var den dog ikke, ettersom gitaristene ikke helt klarte å fylle Maggie Reilly sine sko hva gjelder koring.
Encoren utgjorde kveldens største hitparade, når de fulgte opp med «Lucretia My Reflection» og selvfølgelig «Temple of Love». Sistnevnte dessverre i en litt slapp og skuffende versjon. Etter å ha blitt vant til 1992-versjonen av denne låta, som opprinnelig kom ut allerede i 1983, hvor Ofra Haza er med som gjestevokalist, låter den nokså tam uten henne. Noe forkortet var den også. Det var også avslutningslåta «This Corrosion», som egentlig er over 10 minutter lang. Det var det ikke rom for her, men da de ga seg etter halvannen time hadde vi likevel fått det meste vi kunne ønske oss fra The Sisters of Mercy anno 2019. Det de skortet på showmessig, tok de heldigvis igjen på låtutvalget, som hadde en overvekt av materiale fra sisteskiva «Vision Thing».
Av Marianne Lauritzen
Foto Marius Dale
Settliste
1. Dominion/Mother Russia
2. Vision Thing
3. No Time To Cry
4. Doctor Jeep / Detonation Boulevard
5. When You Don’t See Me
6. Alice
7. Show Me
8. First and Last and Always
9. Marian
10. Better Reptile
11. Ribbons
12. Instrumental
13. Something Fast
14. I Was Wrong
15. Flood II
Encore:
16. More
17. Lucretia My Reflection
18. Temple of Love
19. This Corrosion
