Onsdag 25. september 2019
Sirkusmusikk og progmetall i skjønn forening
Da det amerikanske progmetallbandet Between The Buried And Me entret scenen på John Dee denne onsdagskvelden var det, så vidt undertegnede har klart å bringe på det rene, første gang i Norge som headliner. Det skulle bli en lang aften over to sett uten oppvarmingsband, litt etter mønster av Dream Theaters «an evening with…»-forestillinger.
Dette femmannsbandet har holdt det gående i snart 20 år nå, og med uendret line-up siden 2005. Det var altså et velsmurt maskineri vi ble vitne til og kl. 20:00 presis kom de, som annonsert, utpå og kastet seg ut i en intens versjon av «Astral Body». «Lay Your Ghosts To Rest», «Fire For A Dry Mouth» og «Alaska» begeistret dernest de oppmøtte.
Og stemningen sto i taket. Riktignok var det langt fra fullt. Jeg gjetter ca. 200 publikummere, kanskje noe over. Bandet lot seg i hvert fall ikke merkbart affisere og det var full pupp inntil etter fjerde låt, da vokalist Tommy Giles Rogers Jr. valgte å si noen få ord til publikum som en introduksjon til «More Of Myself To Kill» fra førsteskiva.
Sirkus i to akter
Between The Buried And Me benytter mest death-vokal, men har partier – sjelden hele låter – der det synges med ren vokal. Musikalsk avløses heavy, intense partier av varere, mer sensitive sekvenser. Og innimellom dukker det opp innslag av noe som mest av alt virker som… sirkusmusikk?
Bandet rundet av første sett med gammelt stoff. I 2019 har de gitt ut to LPer, «Automata 1» og «Automata 2». Ingen låter fra disse ble så vidt jeg registrerte fremført i sett 1. Etter nøyaktig en time tok bandet en pause etter «Obfuscation» fra 2009-albumet «The Great Misdirect».
Bandmedlemmene er vel muligens like karismatiske som oppvaskmaskinen min.
Jeg er litt usikker på hva tanken var med å dele det opp i disse to settene. Når Dream Theater gjør noe lignende vektlegges ofte ett album i det ene settet – gjerne det andre. Her var det ingen åpenbar slik tanke, selv om flere nye låter ble framført i andre sett enn i første. Kanskje BTBAM drømmer om å bli bluesmusikere? De pleier gjerne å spille to sett.
Nuvel. De heiv seg i kalosjan igjen etter 20 minutter eller så med «The Black Box» og «Telos», begge fra «The Parallax II» (2012). «Bloom» fulgte så og dernest fikk vi tre låter fra årets «Automata II» før det noe kortere andresettet var slutt. Hvorfor ingen låter fra «Automata I», som utkom omkring tre måneder før toer’n, vites ikke.
Dyktige instrumentalister
Men gutta kom utpå for tre låter til, da i form av eldre stoff som «Selkies», «Viridian» og «White Walls», og bandets kjernepublikum var tydelig fornøyd med det vi hadde fått servert. Og det kan jeg skjønne i og med at det var bandets første Oslo-besøk som headliner, og de slo skikkelig på stortromma med en to-og-en-halv times konsert fordelt over to sett pluss ekstranummer.
Min mening? Dette var veldig bra framført. Bandmedlemmene er vel muligens like karismatiske som oppvaskmaskinen min, men de er meget dyktige instrumentalister, og ingen skal hevde at de ikke leverte det de kom for å levere. Og det var variert og, både musikalsk og vokalmessig. Selv kunne jeg ønsket meg en lavere andel ekstremvokal, men det er hva det er. Og det er ingen grunn til at jeg skal gi dem en dårlig score bare fordi de ikke «traff» meg med alt de gjorde.
Between The Buried And Me er et førsteklasses band innen sin stil. Og det var heller ikke en synlig overvekt av hipstere der, noe som kunne gitt anmeldelsen en annen vinkling.
Av Dag Rossing
Foto Marius Dale
Settliste
Sett 1:
1. Naked Intro
2. Astral Body
3. Lay Your Ghosts to Rest
4. Fire for a Dry Mouth
5. Alaska
6. More of Myself to Kill
7. The Coma Machine
8. Mordecai
9. Reaction
10. Mirrors
11. Obfuscation
Sett 2:
12. The Black Box
13. Telos
14. Bloom
15. The Proverbial Bellow
16. Glide
17. Voice of Trespass
Encore:
18. Selkies: The Endless Obsession
19. Viridian
20. White Walls
